Brevet til fremtiden

Hva slags brev er det vi skriver til fremtiden om vår tro? Skaper vi håp, tro, og muligheter for kjærlighet, mer enn en desperat kamp mot ytterligere forringelse av skaperverket?

Jan-Olav Henriksen er professor i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet.

Av Jan-Olav Henriksen, professor i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet

Da den første isbreen smeltet vekk på Island, ble det satt opp en plakett der utsiktspunktet mot den hadde vært.  Plaketten er et brev til fremtiden. Der står det at ikke bare isbreen, som hadde navnet Ok, nå er borte, men også at man forventer at alle isbreene på Island vil forsvinne i løpet av de neste to hundre år. «Vi vet hva som skjer, og vi vet hva som må gjøres.  Bare dere vet om vi gjorde det», er budskapet. Budskapet fra vår tid til fremtiden.

Uansett om vi vil eller ikke, er det vår generasjon nå gjør og ikke gjør for å bekjempe klimaendringene med på å fortelle dem som skal leve på kloden i fremtiden om vi brydde oss tilstrekkelig om dem eller ikke.

Kristen tro forbinder oss på en særskilt måte til både fortiden og fremtiden: I fortiden finner vi ressursene som er opprinnelsen til det vi tror. Troen på at Gud har skapt verden, at Jesus kom til verden for å vise oss at livet kan leves i kjærlighet, tro og fellesskap som er noe annet enn en blind kamp for overlevelse, og en tro som gir et håp om at fremtiden skal overvinne lidelse og urett som fremdeles preger verden. De som skal leve etter oss vil kunne se i våre fotavtrykk på jorden i hvor stor grad denne troen har preget måten vi forholder oss til fremtiden på: Har vi tatt del i kampen mot urett, utbytting og global oppvarming, eller har vi vært mest opptatt av oss selv og nåtiden? Hvilke konsekvenser fikk troen vår i møte med de utfordringene planeten vår nå står overfor?

«Har vi tatt del i kampen mot urett, utbytting og global oppvarming, eller har vi vært mest opptatt av oss selv og nåtiden? Hvilke konsekvenser fikk troen vår i møte med de utfordringene planeten vår nå står overfor?»

Jan-Olav Henriksen

Biologene kan fortelle oss at hjernen vår først ble utviklet for å planlegge kortsiktig, og med tanke på her og nå. Først langsomt ble den utviklet videre slik at vi også kan vurdere og handle ut fra langsiktige verdier og mål. Men hver gang vi er utsatt for trusler og fare, reagerer hjernen ut fra det den først ble utviklet til, slik at de langsiktige og overordnede verdiene og målene kan bli skjøvet til side til fordel for det som ligger oss nærmest. Dette setter spørsmålet om klimaendringer og hva vi gjør med dem i et spesielt lys: for vi vet om farene, men vi kan ikke reagere på den ut fra kortsiktige handlingsalternativer. Selv om noen av endringene er skjult og ikke umiddelbart nærværende, må vi reagere med handlinger som strekker seg ut over tiden og langt inn i fremtiden – forbi vår egen tid. Det krever en spesiell omstilling, en spesiell tro på fremtiden, der vi ser dem som skal leve i fremtiden som en del av Guds skaperverk, som vi nå får del i og lever i, med, og av.

«Kjærligheten, troen og håpet Gud kaller oss til å virkeliggjøre på jorden er ikke forbeholdt nåtiden«

Jan-Olav Henriksen

Troen på at Gud har skapt verden innebærer at fortid, nåtid og fremtid er noe Gud står bak og vil fremme sin gode vilje gjennom.  Kjærligheten, troen og håpet Gud kaller oss til å virkeliggjøre på jorden er ikke forbeholdt nåtiden, men strekker seg inn i en fremtid vi ikke lenger er en del av på andre måter enn gjennom konsekvensen av våre handlinger. Kristen tro er jo nettopp en utfordring til å løfte blikket og se ut over oss selv og det som er oss nærmest. Da er det ikke nok å forsøke å lappe på det som måtte være av ødeleggelser og forringelser i nåtiden – det handler om å handle ut fra fremtidsperspektiver som vil ha følger utenfor vår egen tidshorisont. Denne utfordringen er i grunnleggende forstand altruistisk – den handler om å handle til det beste for andre, uten at vi selv nødvendigvis vil ha noen positiv gevinst av den. Men vi kan selvsagt ha en slik gevinst, i form av at vi kan leve bedre og med større tilfredshet dersom vi har en visshet om at alt vi gjør for å hindre klimaendringer vil gjøre kloden bedre for alle som lever på den. Det kan til og med inkludere oss selv, selv om vi altså ikke nødvendigvis erfarer det på kroppen. Eller, vi kan erfare det på kroppen på måter som innebærer at vi må bære byrder vi ellers ville ha skjøvet over på dem som skal komme etter oss. Vi kan altså bære byrder til det beste for fremtiden og likevel være tilfredse.

«Våre handlinger er et vitnesbyrd om vår tro til dem som kommer etter oss. Vi kan spørre oss selv, billedlig: Hva slags brev er det vi skriver til fremtiden om vår tro? Skaper vi håp, tro, og muligheter for kjærlighet, mer enn en desperat kamp mot ytterligere forringelse av skaperverket?»

Jan-Olav Henriksen

Nestekjærlighet handler ikke bare om å ta vare på de menneskene som er oss nærmest, men om å ivareta hele skaperverket, slik vi er vevet sammen med det og det gir alt som lever livsgrunnlag.  Det handler om å handle i kjærlighet til mer enn mennesker: å ivareta livsbetingelser for arter som er truet av utryddelse, og å tillate oss å sørge over de artene som allerede er gått tapt, og som utgjorde en del av skaperverket vi hadde fått overlevert fra fortiden som en del av vår verden. Nestekjærligheten som kristen skapertro utfordrer til, omfatter hele skaperverket.

Våre handlinger er et vitnesbyrd om vår tro til dem som kommer etter oss. Vi kan spørre oss selv, billedlig: Hva slags brev er det vi skriver til fremtiden om vår tro? Skaper vi håp, tro, og muligheter for kjærlighet, mer enn en desperat kamp mot ytterligere forringelse av skaperverket?

Det vil være trist om vårt budskap til fremtiden ikke er annet enn: «Tilgi oss, for vi visste hva vi ikke gjorde.»

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!