Månedens blogginnlegg – Oktober 2023
Innlegget sto først på trykk i Laagendalsposten 30. september
Lørdag 23. september ble St. Barbara katolske kirke i Kongsberg vigslet. Dette var en stor og viktig hendelse for den katolske menighetens medlemmer som nå får en egen kirke, innredet og innviet etter katolsk skikk – et eget og permanent åndelig hjem. Gratulerer! I tillegg til å også være en viktig hendelse i Kongsbergs historie, så var det var også en økumenisk begivenhet. Kirkebygget har vært metodistmenighetens hjem fra de bygget den i 1887 til 2020. Det var invitert gjester fra de andre kirkesamfunnene i byen, og særlig Biskop Bernt Eidsvigs hilsen til metodistene gjorde inntrykk. Han snakket stort om all den kristne aktiviteten som metodistene har fylt dette bygget med, og at de nå overtok stafettpinnen med takknemlighet. På festen etter vigslingen tok representanter for flere kirkesamfunn i byen ordet, og både gratulerte St. Barbara menighet med sin store dag, og uttrykte takknemlighet for at menigheten er her i byen, og for det fellesskapet som er menighetene imellom. Både gudstjenesten og festen kommer jeg til å minnes med stor glede. Tusen takk!
Fredag 29. september er det på ny feiring av et gudshus i byen, når Credokirken inviterer til jubileum både for Misjonskirkebygget og for menigheten.
Her på Kongsberg finnes det en rekke kristne menigheter. Det er viktig både for byen vår og for de enkelte kirkesamfunn, og de enkelte troende at vi snakker sammen, er nysgjerrige på hverandre og knytter vennskapsbånd. Godt naboskap er både spennende, givende og viktig. Derfor er også økumenikk viktig.
Hva er så økumenikk – utover å kanskje være et litt ukjent ord. Økumenikk (fra gresk oikoumene, «den bebodde verden») er arbeidet mellom ulike kristne kirker for å øke forståelse, samarbeid, finne frem til hva man faktisk kan enes om. Økumenikken skiller seg fra religionsdialog og interreligiøst arbeid på den måten at for å drive med økumenikk så må man anerkjenne at man tross alt tilhører samme religion, hvor mye som enn skiller. Norges Kristne Råd definerer grunnlaget som forener oss slik: at man med bibelen som kilde tilber og bekjenner én Gud.
Hvorfor driver man så med dette? Som aktører i et samfunn med mange ulike trosretninger er det et selvsagt og åpenbart gode at man både kjenner og kjenner til hverandre. Og for mange kristne er det et stort mål å kunne nærme seg hverandre, fordi Jesus selv ba slik: «Må de alle være ett». Jesus ga disiplene sine og resten av sine første etterfølgere et oppdrag om å tro på ham, leve slik Han lærte dem, fortelle om Ham til andre og – ikke minst – være ett.
I økumenikken ligger det alltid en glede og en sorg. Gleden er at vi stadig oppdager hva vi har felles. Man kan også oppleve det som i slike kretser med litt glimt i øyet kalles «hellig misunnelse». Det er at man oppdager noe hos de andre som man blir grepet av og egentlig kunne ønske at man gjorde i sin egen kirke. Det kan være alt fra en vakker sang, til en bestemt måte å feire gudstjeneste på, til teologiske tanker og læresetninger, til hjelpearbeid og så videre, og så videre.
Sorgen ligger i at som regel ligger det et brudd, noen ganger ganske dramatiske brudd, til grunn for at man i dag er ulike kirkesamfunn. Noen ganger er det selvsagt helt udramatisk, slik som at Den norske kirke, Svenske Kyrkan og Den danske folkekirken er tre ulike organisasjoner. Det er det ganske åpenbare grunner til, og vi har avtaler som gjør at vi fullt ut kan være en del av hverandres fellesskap uten at man må oppgi sin egen bakgrunn og tilhørighet. Andre ganger har nye kirkesamfunn oppstått ved at man har blitt uenige, blitt splittet, og ikke lenger maktet å være ett fellesskap. Smerten over å være adskilt er en stor drivkraft i økumenisk arbeid.
Kristen enhet er et stort mål. Og et mål som kanskje kan oppnås i dette livet – eller det neste. Uansett er det, som alt annet, Guds eget verk, hvor vi kalles til å bidra med det vi kan.
Siste kommentarer