Når naturen tar over?

Da det ble kveld, sa Jesus til disiplene: «La oss sette over til den andre siden av sjøen.» De lot folkemengden bli igjen og tok ham med seg i båten der han satt. Også andre båter fulgte med. Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!» (Markus 4: 35-41)

«Naturen tar over.» At naturens krefter er noe man bare tar hensyn til og innretter seg etter, er noe enhver kollega av Jesus sine fiskervenner, har klart for seg. Likevel er han såpass lunefull at mange nok har måtta gi tapt og mange familier blitt ramma hardt. Det fins monument langs heile kysten som vitner om dette livet tett på naturens makt.

Naturen har aldri vært lett å beregne. Jo tettere folk har levd på naturen, desto mer fornuftig har man kunna forholde seg til den. Men nu ser det ut til at vi er i ferd med å miste kontrollen. Hvor kan man bygge og bo? Hvor kan man bevege seg trygt? Hvor er det for vått og hvor er det for tørt til å brødfø seg? De som ikke har midler til å kjøpe seg ut av fattigdom, blir bare enda mer utsatt. Til og med vi som er søkkrike, blir forvirra og klager iblant.

Jeg registrerer at CO2-utslippa i Norge går ned altfor seint til å skape optimisme angående de måla vi offisielt har satt oss.

Jeg registrerer at CO2-utslippa i Norge går ned altfor seint til å skape optimisme angående de måla vi offisielt har satt oss. Det er f. eks. ikke en politisk selvfølge å stoppe tildelinga av nye konsesjoner for utvinning av fossil energi, noe Den norske kirke er blitt kraftig kritisert for å ha stilt kritiske spørsmål om. Etter at Kirkemøtet i et bortgjemt kulepunkt uttalte at vi bør lytte til det internasjonale energibyrået (IEA) i så måte, kom det mange flere utmeldinger fra kirka her i oljebyen Harstad enn vanlig.

Jeg prøver å ta til meg forsikringer om at dette må til for å oppnå det grønne skiftet, men når jeg samtidig observerer at det er umulig å oppnå noe i politiske valg med budskap om redusert forbruk, blir jeg skeptisk til om vi som folk meiner alvor i møtet med klima- og naturkrisa. Vi insisterer på å måle levestandard etter økonomisk vekst og enkel tilgang til materielle ressurser.

Om man ikke har satt Vårherre som skipper på livsskuta si, har man han kanskje sovende i attskotten, såpass at det går an å rope på han når håpet synes ute.

Vi er akkurat som ungene som får beskjed om å gjøre noe. Først skal de bare…, så skal de bare… Det virker ikke som vi vokser av oss hangen til å bare skulle et eller anna før vi gjør det vi veit vi skulle ha gjort NU.

Når jeg savner politisk lederskap, må jeg innse at i et demokrati må myndighetene ha et mandat, så vi må vel bare gå i oss sjøl: Vil vi spille på lag med naturen, eller vil vi risikere at naturen tar over? – så vi bare må drive med vær og vind og miste heilt kontrollen?

Den erkjennelsen av at det bare er ei båtbordsbreidd mellom liv og død, er gjenkjennelig også for landkrabber som har opplevd hvor neppert og sårbart livet faktisk er. Om man ikke har satt Vårherre som skipper på livsskuta si, har man han kanskje sovende i attskotten, såpass at det går an å rope på han når håpet synes ute.

Kanskje var det det vi skulle ha gjort: satt han som skipper isteden. Spørre den som er Herre over liv og død til råds når vi konsekvensutreder naturinngrep – og det vil jo i grunnen si alltid, for vi er en del av naturen, og alt henger sammen med alt.

De frykta for livet og de ropte på Jesus. Han spurte hvorfor de var redde, hadde de ikke tru på han? Hva skjedde da de ropte? Havet la seg og de kom seg trygt til lands. Jeg tar det som et tegn på hvem han er og at her er en som er verdt å lytte til. Den endelige bekreftelsen fikk vi da han beseira døden. Det var et nederlag for de kreftene som motarbeidde han og det han sto for, og det skal vi merke oss.

«Gudsfrykt med nøysomhet er ei stor vinning.»

Opplevelsen på Genesaretsjøen førte til at de blei grepet av gudsfrykt. Det er en age som er et godt kjennetegn, både for oss som enkeltindivid og for samfunnet, og vi skulle brodere det og henge det på veggen, det som en apostel formulerer med fynd: «Gudsfrykt med nøysomhet er ei stor vinning.»

De broderiene kom aldri opp på kjøkkenveggen i vår generasjons hus, de blei lagt på kvisten i oppryddinga etter besteforeldrene eller oldeforeldrene. Hent dem fram og heng dem opp! Brodér nye!

Vi trenger andre ideal enn å kunne skaffe oss alt mulig og å ha enkel tilgang til alt. Jeg er usikker på om det er noen anna råd mot det, enn gudsfrykt. Naturen har en Skaper, og om vi ikke har respekt for den, så tar den over. Søker vi Skaperens Ånd, Guds Ånd, så er vi i det minste på rett vei. Vårherre er dommeren, og vi ber han se i nåde til oss!

En noe forkortet preken av Arne B. Håkonseth, prost i Trondenes kirke (sendt på NRK 26.06.22)

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!