På søndag (17.03) starter bøsseaksjonen til Kirkens Nødhjelp. To uker før påske går rundt 40 000 frivillige bøssebærere fra 1200 norske menigheter fra dør til dør over hele landet og samler inn penger til Kirkens Nødhjelps arbeid. Vi tok en prat med generalsekretær Erhard Hermansen for å høre hva han forbinder med faste og fasteaksjonen til Kirkens Nødhjelp.
Norges nest største innsamlingsaksjon
Fasteaksjonen er en tradisjon som strekker seg langt tilbake i tid. For over 50 år siden bestemte menighetene i Norge seg for å ha en årlig innsamlingsaksjon til Kirkens Nødhjelp sitt arbeid. Kirkens Nødhjelps fasteaksjon er i dag den nest største innsamlingsaksjonen i Norge, etter TV-aksjonen. Aksjonen er lagt i en tid av kirkeåret som heter fastetiden.
Fasten varer i 40 dager fra askeonsdag, men selve fasteaksjonen arrangeres over hele landet søndag til tirsdag før palmesøndag. Pengene som samles inn går til Kirkens Nødhjelps arbeid over hele verden, og er ikke øremerket til prosjektene som blir presentert i ord og bilder. For hver krone som er samlet inn kan vi hjelpe de som trenger det aller mest. Til sammen har det gjennom over 50 år blitt samlet inn 1,75 milliarder kroner til Kirkens Nødhjelps fasteaksjon.
Hva betyr fasteaksjonen for deg, Erhard?
Den betyr at jeg får en økt oppmerksomhet mot mennesker som er i en annen situasjon enn meg, og som trenger min hjelp og støtte. Jeg har også fått sett med egne øyne hva det betyr at vi bidrar med det vi kan til mennesker som har behov. I Tanzania fikk vi se hva det betyr for en landsbyutvikling at de går fra å ikke ha vann til at de har tilgang til dette midt i byen. Folk flytter til og det blir ny og bedre infrastruktur bare av at man har tilgang på mat.
Fasteaksjon med fokus på rent vann er et veldig lett prosjekt, veldig enkelt å forstå. Det er ikke bare hygiene, at man kan drikke seg utørst, matlaging osv. Men det har mange ringvirkninger.
Hva er ditt inntrykk av kirkens nødhjelp sitt arbeid?
Jeg er veldig takknemlig for det store og gode arbeidet som KN gjør. Jeg vet at det vi bidrar med inn i KN sitt arbeid blir anvendt godt. De opererer på mange plan. De har sine egne folk som aktivt arbeider ute, og så jobber de først og fremst tett gjennom lokale partnere som gjør at vi ikke bare får fokus på helse og alt annet som KN gjør, men det bygger lokalsamfunn i sin helhet.
Jeg har også sett gode ting gjennom hvordan de jobber interreligiøst. Kirken er jo oppdragsgiver, men ute jobber man tverrreligiøst og da når man jo mye lenger.
F. eks: I freds og forsoningsarbeid som bidrar til å minske polarisering og skape forståelse for hverandre, men også i spare- og lånegrupper hvor kvinner kommer sammen for å forvalte en liten ressurs sammen. Har et velig godt inntrykk av KN sitt arbeid.
På hvilken måte kan kirkene i Norge hjelpe kirkens nødhjelp?
Både for de kirkene som er oppdragsgivere, men også for de som ikke har et nødhjelpsapparat er jo KN helt sentralt. Hva KN betyr må løftes inn i gudstjenestene som er vår primære arena for å møte mennesker. Og så tenker jeg at innsamlingsaksjonen må gjøres til noe mer enn bare en konfirmantaksjon. Må være noe som hele menigheten tar del i. Kanskje kan man gjøre noen tiltak som kan skape ytterligere oppmerksomhet rundt KN? En event? Gjøre noe utover det man gjør på gudstjenesten. Det bør være naturlig for menighetene å ha et stort fokus på KN i fastetiden.
Hva er faste?
Faste forbinder jeg med det å skulle avstå fra noe. I min egen tradisjon har det ikke handlet så mye om å avstå fra mat, drikke, snop eller annet, men jeg vokste opp med at faste var ensbetydende med den lilla fastebøssen på kjøkkenbordet. Den hadde teksten brød for verden. Mamma og pappa var tydelige på at en avstår fra å ikke kjøpe noe, så legger en heller noen av de kronene i fastebøssa. Vi har mye, derfor kan vi også dele av det vi har. Den lilla fastebøssa ble rett og slett et symbol på at man skulle avstå fra noe for at andre kan få.
Faste har hatt ulike fasonger i mitt voksne liv. Jeg kjenner at det er så mange ting jeg egentlig er avhengig av, jeg har prøvd å finne noen ting som det er naturlig å faste fra. Alt fra tiden jeg bruker på skjerm, til å bruke mer tid på turer i skog og mark. Men inni meg ligger det nok fortsatt at det å faste handler om at vi gir og deler av det vi har med noen andre som trenger det mer.
På hvilken måte har kirkene fokus på faste?
Jeg opplever at det store forskjeller. Noen kirker har veldig tydelige rytmer inn i fasten som preger både hverdag og gudstjenesteliv, mens andre sier at fastetiden ikke gjør noen forskjell på hverdagen og er ikke en stor forskjell fra andre deler av kirkeåret.
Vi lever i en tid hvor vi må tenke nytt og annerledes ifht hvordan vi lever, vi må jobbe for en enklere livsstil. Da kan faste være en god hjelp til å sette fokus på å gjøre noe med det. Jeg tenker at det å ha noen enkle ressurser og verktøy som hjelper en med å sette fokus på at det er fastetid, noe konkret og synlig. Noe som minner om at en har ansvar for noen andre. Både ifht hva faste er, men også om at en gir seg selv et større rom hvor en kan søke Gud. Vår kalender er jo fylt med så mange ting at en jo aldri tar seg tid til Gud. Da er faste fint, det hjelper oss å ta noen grep i hverdagen hvor en gir mer plass til Gud. Da kan Gud og DHÅ forme tankene våre, og vi innser at vi er mer enn oss selv.
Siste kommentarer