Jeg ville aldri be dere om å konvertere. Om vi kunne konvergere, derimot, hadde det vært flott!
Kronikken stod på trykk i Agderposten 5.4.2023
For en tid tilbake var den svenske forfatteren og pinsepastoren Peter Halldorf invitert til Arendal for å holde foredrag for prester og pastorer. Det ble et ganske sterkt møte. Kledd i svart, med langt, hvitt skjegg og et ortodokst kors rundt halsen, sto han foran oss og en hel time, uten manus, med blikket på oss, og snakket om enhet. – Om hvordan vi som kristne kirkesamfunn må arbeide for fellesskap og forståelse. Han hadde nettopp vært i Roma, fortalte han. Der hadde han hatt en samtale med Pave Frans om nettopp dette temaet. I løpet av samtalen hadde paven lent seg mot ham og sagt: «We have to stay together – Vi må være sammen.»
Vi må være sammen. Det er ikke så mange år siden jeg flyttet fra Nord-Gudbrandsdal og hit ned til Sørlandet. Bygda jeg kom fra hadde ingen andre registrerte kirke- eller trossamfunn enn Den norske kirke. I Arendal er mangfoldet til å ta og føle på. En rik historie forteller om nye, religiøse impulser som fant sjøveien hit fra England og kontinentet. Slik ble bedehuskulturen på Sørlandet til; Grimstad blant stedene med flest bedehus pr. innbygger; Arendal ikke så langt etter. Både Metodistkirken og Den evangelisk lutherske frikirke var blant de første av sitt slag her i landet, og da Frelsesarmeen kom hit i 1888, var det bare hovedstaden som allerede hadde et korps. Så kan man spørre om dette mangfoldet på noen måte kan være uttrykk for at «vi må være sammen.» Ble ikke trosmangfoldet til på grunn av uenigheter og splittelse? Jo, det kan være grunn til å si det slik. Utover 1800-tallet var den store vekkelsestiden over oss, med Gisle Johnsons personlige fromhetstanke og Gustav Lammers taler om Den hellige ånds levendegjørende kraft.
«Konvergering»
Er det likevel riktig å hevde at vårt trosmangfold er uttrykk for at «vi må være sammen»? Ja, jeg mener det. Arendal har en lang historie på felleskirkelig arbeid, eller økumenikk, som det kalles. Ordet økumenikk kommer fra det greske «oikoumene» og betyr «hele den bebodde verden». Det oversettes gjerne med «samarbeid mellom kirker» og favner hele spekteret, fra dialog om teologiske spørsmål til samarbeid om prosjekter og samfunnsengasjement.
Det er her «konvergere» kommer inn. Vårt samarbeid foregår ikke som parallellarbeid, der vi holder på i hvert vårt spor og bare vinker til hverandre fra siden. Linjene nærmer seg hverandre, som om de sikter mot et felles punkt lenger frem. – Gjennom dialog og teologisk drøfting, eksempelvis. På toppen i kirkesamfunnene arbeides det med skiftelige formulerte samarbeidsavtaler som gjør greie for hva vi kan være enige om. Avtalen mellom Den norske kirke og Metodistkirken fra 1997 kalles «Nådens Fellesskap» og har brakt våre kirker så nær hverandre at prester kan gjøre tjeneste i begge kirkesamfunn. Den norske kirke har også samarbeidssamtaler med Den katolske kirke og Pinsebevegelsen, ved siden av mange avtaler om samarbeid rundt misjon og diakoni (kirkens omsorgstjeneste).
Som overbygning over det felleskirkelige arbeid har vi paraplyorganisasjonen Norges Kristne Råd, der Erhard Hermansen fra Arendal er generalsekretær. Norges Kristne Råd skal være «et møtested for kristne kirker og trossamfunn, en arena for å bygge gjensidig forståelse og respekt og et redskap for samhandling i kirke og samfunn».
De aller fleste kirkesamfunnene er medlemmer, fra den Etiopisk Ortodokse kirke i Norge, Den greske ortodokse menighet og Den katolske kirke, til Det Norske Baptistsamfunn, Misjonskirken, Pinsebevegelsen og Den norske kirke.
Vi må være sammen. Og det er jo ikke fordi vi er enige om alle ting; så mangt er vi uenige om, og forskjellig ståsted har vi landet på. Ikke minst gjelder det i spørsmålet om likekjønnet vigsel.
Når vi likevel er sammen under NKR-paraplyen, er det fordi vi har en overbygning som er større enn alt, nemlig troen på en Gud som elsker oss alle, og som ber oss om «å være ett», slik Jesu sier det i sin avskjedstale: «Må de alle være ett».
Det betyr ikke at vi skal gi avkall på vår egenart, men det betyr at vi skal bringe vår egenart med oss inn i dialog, i full åpenhet og respekt for hverandre. Vi må være sammen, som paven sa til pinsepastor Halldorf. Gjennom samtale finner man anliggende som man er sammen om. Eller som Jesus sier det: Den som ikke samler, sprer. Vi kalles til å være samlende.
Var det dette Arendals befolkning også holdt fram, da de i 1877 insisterte på å få komme inn i kirkerommet? Den første av Trefoldighetskirkene, Y-kirken fra 1670, hadde raskt blitt for liten for den voksende befolkningen. Fra 2000 innbyggere i 1835, hadde den økt til 4500 i 1880. Allerede i 1832 ble Y-kirken revet, og i 1836 sto en åttekantet kirke ferdig, tegnet av arkitekt Christian H Grosch (landets ledende kirkearkitekt, som også tegnet Børsen og Universitetet i Christiania). Den hadde 555 sitteplasser – de fleste ble leid bort til velstående borgere. Nettopp derfor ble denne kirken også snart for liten. Søndag morgen kunne man nemlig oppleve å måtte bli stående ute på kirketrappa, og kikke inn i en nærmest folketom kirke. De utleide benkene var å betrakte som opptatt, uten at noen nødvendigvis satt på dem. Utleiepraksisen vakte sterk misnøye, og førte snart til at man fikk i stand en frivillig avtale om å fristille stolplassene slik at alle kunne sette seg på ledige benker. På et møte i menigheten i 1877 ble det uttalt enstemmig: «Kirken er alftor liden i Forhold til Menighedens Folkemængede og betoner, at her altså er Kirketrang og at denne er utaalelig.»
Hva handler det om?
Dette sa man altså enstemmig i 1877: Vi kan ikke ha det slik at det er noen som ikke får komme inn. Vi må være sammen. Hva handlet det om? Sosiale skillelinjer, helt sikkert. Men kanskje lå det også under en protest som handlet om dette evangeliske, at alle er like mye verd. Det er ikke rett å stenge noen ute fra sitt fellesskap eller åndelige hjem. Vi må være sammen.
Som kirkesamfunn i Arendal (og i verden!) har vi ulike ståsted i større og mindre spørsmål. -Men det som forener, er mye sterkere enn det som skiller. Det ligger i troens vesen at den er økumenisk. Vi vil se hverandre, forstå hverandre, dele vår fortvilelse og vårt engasjement for verden. Den søker innover mot en felles forståelse av det vesentlige. Derfor kan vi heller ikke møte hverandre med skråsikkerhet. En overbevisning, ja! Men en overbevisning som gir rom for at den andre også har sin. – Og som åpner opp for at vi kan be i samme rom bønn, i trygghet for at Gud tar ansvar for korrekturen på våre bønner, for å si det sånn.
Under Norges Kristne Råds generalforsamling for to uker siden, satte leder Berit Hagen Agøy ord på hva hun tenker er de viktigste kristne verdier:
– Å bli inkludert i fellesskapet på en likeverdig måte er for meg noe av kjernen i kristendommen, sa hun. Hvis jeg bare fikk nevne én kristen verdi – så ville det vært inkludering. Fikk jeg nevne én til ville det vært likeverd.
To av de viktigste verdiene er inkludering og fellesskap. Konvergering, med andre ord. Å konvergere er det å løpe sammen, nærme seg hverandre. Ordet brukes i fysikken om lysstråler som løper sammen mot et bestemt punkt når de har gått gjennom en konveks linse. Noen har kanskje barndomsminner om å gå ut i høstløvet med forstørrelsesglasset fra skatollet, fange solstrålene fra oven, og konsentrere dem om et punkt. Hva skjer? Det tar fyr.
Derfor skal vi samle. Samle stråler. Samle oss. Konvergere. Jeg slutter meg til det Frans sier: Vi må være sammen.
Av Jorunn Raddum, prost i Arendal
Siste kommentarer