COP26 er snart ferdig – Hva nå?

I disse dager nærmer COP26 seg slutten. Og hva skal man si? Har det vært bla bla bla, eller har man kommet et skritt videre? Aner vi et snev av optimisme, eller stjeler realismen av framtidsdystopien hele showet? Kommer USA og Kina til reell enighet? Vil menneskerettigheter være i fokus, eller utfasing av fossile energikilder? 

En avgjørende konferanse

Uansett hvordan man vrir og vender på det så er COP26 (den 26. konferansen av parter til FNs rammekonvensjon om klimaendringer) en av de viktigste internasjonale konferansene som noen gang har vært holdt.  Med forskere som tydelig sier at verden må kutte sine klimagassutslipp med minst 45 % innen 2030 for å ha en reell sjanse til å unngå løpske klimaendringer, har COP26 blitt beskrevet som den siste sjansen til å forhindre global klimakatastrofe. 

Men har vi tid til å vente på de politiske løsningene, eller er det noe kirkene kan gjøre for å øke sjansene for et godt resultat? 

Vår respons på manglende politiske løsninger

Ja, absolutt, og COP26 bar da også tydelig preg av at stadig flere kristne erkjenner at omsorg for skaperverket eller å forvalte miljøet – uansett hvilket språk vi ønsker å bruke – er en integrert del av oppdraget vi er gitt av Gud. Et oppdrag vi har klart å komplisere betraktelig, og hvor det neste tiåret blir avgjørende for å gjenopprette naturen, kutte karbon og stabilisere klimaet dersom vi skal klare å avverge miljøkatastrofe av apokalyptiske dimensjoner. Regjeringer og sivilsamfunn må handle raskt og klokt, og nettopp her kan kristne og kirker spille en enormt viktig rolle ved å handle sammen.

Å opptre sammen på nasjonalt nivå betyr å finne sammen i koalisjoner og partnerskap – ingen organisasjon, eller lokal kirke, kan løse klimakrisen alene. Og med COP26 har ulike kirkesamfunn demonstrert den unike muligheten en har til å påvirke gjennom ulike økumeniske initiativ, men også interreligiøse nettverk. I Norge har Norges Kristne Råd sluttet seg til et opprop sammen med muslimske, buddhistiske, sikhistiske og mosaiske trossamfunn. Vår kollektive visjon er å intensivere vår egen innsats for skaperverket i våre egne trossamfunn og organisasjoner. Og vi vil sterkt appellere til og støtte opp om djerve og nødvendige tiltak som verdens ledere nå må vedta i Glasgow og her hjemme. 

Hva kan kirkene sammen bidra med i det store bildet?

Men for at verden skal ta en ny retning må vi her hjemme også være villige til å ta grep. Å identifisere hvilke handlinger som har størst effekt på klimaet i positiv forstand har imidlertid ikke vært like lett. Og hvordan skal kirkene imøtekomme dette? Hva kan vi gjøre som kirkesamfunn og som enkeltmennesker? 

I Norge har Den norske kirke gått foran, og på kirkemøtet (KM) i 2017 ble blant andre disse målsetninger satt: 

  • KM ønsket seg en forsterket satsing på klima, med budsjett- og personalressurser fra Kirkerådet
  • KM ønsket mer gjennomslag med oppstart av flere grønne menigheter, mer samarbeid med andre aktører og konkrete tiltak i kirken for å redusere klimagassutslipp og miljøskader
  • Støtte til Grønn kirke-miljøledelse i praksis, med særlig fokus på grønne menigheter og fellesråd, økt samarbeid på prostinivå og søkelys på utslippskutt fra kirkebygninger og reisevirksomhet

Innen utgangen av 2019 var det 390 grønne menigheter, en andel på rundt 35% på landsbasis. Gjennom dette arbeidet skal vern om skaperverket omsettes til konkrete tiltak i lokalmenigheten. Man har også sett på miljøledelse og reduksjon av klimagassutslipp i samarbeid med stiftelsen Miljøfyrtårn, KA og Norges kirkevergelag, da særlig med tanke på kirkebygg og reisevirksomhet. 

Men det er ikke bare Den norske kirke som har forsterket fokuset på klima, stadig flere kirkesamfunn kommer etter. I Frikirken ble det i fjor vedtatt nye retningslinjer for tjenestereiser hvor man legger opp til å kutte antall flyreiser med minst åtte prosent årlig frem mot 2030. Det blir sterkt oppfordret til å ta tog eller buss der det er mulig. Frikirkens hovedkontor skal ved slutten av hvert år beregne utslipp fra flyreiser foretatt av ansatte og tillitsvalgte i fellesarbeidet. Utslippene skal kompenseres med 1.000 kr pr. tonn CO2e til klimatiltak innenfor eller utenfor Frikirken. 

I Pinsebevegelsen har Karl Inge Tangen, forskningsleder ved Høyskolen for ledelse og teologi, skrevet en forskningsartikkel om forholdet mellom pinsekarismatikk og miljøengasjement. Et forsøk på å gi pinsekarismatiske og evangelikale kristne selvtillit til å engasjere seg for miljøet, med utgangspunkt i sin egen tradisjon. Undersøkelser gjort av Dagen viser at pinsevenner gjerne har vært mer skeptiske til at klimaendringene er menneskeskapte, enn kristne fra andre kirkesamfunn. Så dette er igjen et eksempel på at ulike kirkesamfunn beveger seg i retning av å bli mer bevisste på klimaendringene. 

Om vi beveger oss ut over egne landegrenser og ser på våre naboer er eksemplene mange. I Danmark har man f. Eks nå fått på plass krematorier hvor varmen fra krematoriene går til å varme opp husstander. På Island har Den islandske kirke bestemt at de skal plante et tre for hvert barn som blir født, estimert til rundt 3-4000 nye trær årlig. Andre steder ser man på innkjøpspraksis, gjør tiltak for å hindre matsvinn, spiser mindre kjøtt, reiser mer kollektivt, planter trær og beskytter grøntområder knyttet til kirkens eiendom. Man ser også på investeringer kirkene gjør og hvordan disse kan være mer bærekraftige og etisk forsvarlige.  

Ansvarliggjøring av myndighetene

Kirkene har virkelig en rolle å spille, og vi ønsker å være eksempler til etterfølgelse. Samtidig må vi, sammen med sivilsamfunnet, minne regjeringen på hvilken forpliktelse Norge har til å handle – og påse at regjeringen handler raskere. Norge ligger langt etter med sine egne mål for klimagassreduksjon og det generelle arbeidet med bærekraftsagendaen.

Det er avgjørende at kirkenes aksjon ikke ender ved COP26. Som så mange andre samfunnssektorer, hvis kirkene og andre trosbaserte aktører akselererer innsatsen i løpet av de neste par årene, kan det utgjøre en avgjørende forskjell i å kutte klimagassutslipp innen 2030. Derfor oppfordrer blant annet Den norske kirke sine menigheter til ikke bare å forplikte seg til løpende tiltak, men å gjøre det gjennom å bli grønne kirker. Ved å bli med i dette kan de trekke på gratis ressurser og gjensidig støtte – avgjørende for å komme raskere videre med bærekraftssatsningen.

Vi må se utenfor oss selv

Internasjonale forhandlinger som COP26 kan høres veldig komplisert og abstrakt ut for de fleste. Det er enormt mye teknisk språk man må være ekspert for å forstå. Det vi imidlertid kan forstå er at virkningene av klimaendringene allerede nå påvirker oss. Vi må gjøre alt vi kan ikke bare for å legge press på regjeringer for å oppnå en sterk avtale, men ikke minst ut av en pastoral bekymring for de minst utviklede landene og vårt alles vel og vel. Klimaendringene rammer allerede de fattigste hardest i utviklingsland, og generelt rammer det også vår kollektive psyke. 

Utfordringer både på bortebane og hjemmebane

En fersk undersøkelse fra et team av psykologer undersøkte klimaangsten til 10 000 unge i alderen 16-25 år fra land i det globale sør og nord. I undersøkelsen sa 77 % at «fremtiden er skremmende», 68 % føler seg triste og 63 % føler seg engstelige. 39 % føler seg «nølende til å få barn». Denne nøden korrelerer med en tro på at klimatiltak fra regjeringer er utilstrekkelig. I tillegg ser vi at mentale problemer øker ved varmere temperaturer, med estimater på 9 000 til 40 000 flere selvmord i USA og Mexico innen 2050. Klimaangst har oppstått ikke bare fra klimaendringene alene, men er også knyttet til styresmakters manglende respons på klimaendringene. Undersøkelsen fremhever at unge mennesker føler seg forrådt, ignorert og forlatt av politikere og voksne. Dette til tross for tilgjengeligheten av løsninger på klimaendringer.

Håp i enhetens tegn

Det er fullt mulig å gjøre noe med klimakrisen, vi har tiltak og virkemiddel som skal til for å gjøre dette og få jordkloden på rett kjøl. Men for å løse krisen trenger man alle ombord; Voksne, foreldre, tenåringer, besteforeldre, kirkeledere – alle av oss trenger nå å bruke ressurser, innflytelse og beslutningskraften til å gi den yngre generasjonen realistisk håp. Det er ingen tid å miste. Kirkene må stå sammen om denne agendaen. 

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!