– Uten frivillighet stopper Norge

I Frikirken vil kanskje de fleste omtale ham som «Camping-Harald», og med god grunn. I femten år har Harald Trulsrud vært camping-general på Frikirkens sommerfestival i Stavern, og han mener selv at Norge ville stoppet uten innsatsen fra frivillige.   

Tekst: Geir Arne Johansen – Frikirken

Frikirkens storsamling har funnet sted ved Stavern folkehøyskole hver sommer siden starten av 80-tallet (unntatt under pandemien), og er blitt et populært treffpunkt for frikirkemedlemmer fra alle landsdeler. Et tusentalls deltakere skal innlosjeres, og en del bor på skolens internat. Men når alle som ankommer med telt, bobil eller campingvogn skal få sin tilviste plass i henhold til brannsikkerhet og andre hensyn, trengs et ryddig og erfarent hode.  

– Jeg startet med ansvar for campingen og etter hvert fikk jeg også ansvar for sikkerheten, sier Harald Trulsrud. 

Hver sommer markerer han uke 29 i kalenderen og setter kursen mot Stavern. Fra festivaldeltakerne starter sin ankomst, er det full rulle.  

 – Det er beinhard jobbing. Samtidig har det vært en drømmejobb å bli kjent med folk, og jeg har etablert mange gode vennskap gjennom disse årene. Jeg er veldig glad for å ha fått denne muligheten, og jeg tror nesten jeg kjenner noen i hver eneste frikirkemenighet, sier Trulsrud. 

At han har mange venner fra fjern og nær i Frikirken, fikk han bekreftet da han brått opplevde å miste sin kjære Gerd før påske. 

– Alle hilsningene jeg fikk fra denne storfamilien. Jeg var ikke klar over at jeg kjente så mange, sier han. 

Får igjen i mangfold 

Harald Trulsrud er født og oppvokst i Horten, og forteller at han kom inn i Frikirken på begynnelsen av 2000-tallet. I dag er han medlem i Bærum Frikirke, hvor han også bor og har sitt daglige virke som vaktmester. 

– Jeg ble medlem av menighetsstyret samme dag som jeg ble medlem i Bærum Frikirke, og satt der i seks år. Nå leder jeg en bibelgruppe, og mannsgruppa som har holdt på i alle år siden jeg ble med.

Livet som frivillig tok ordentlig form da han selv fikk barn, og så behovet for voksne ledere. Frivilligheten har ført ham fra speiderlederoppgaver i KFUK-KFUM, til styret i Frikirkens Medarbeiderforening (FriMaf). Han er aktiv i Kristne Arbeidere og sitter i sentralstyret der, i tillegg er han politisk aktiv og sitter som tillitsvalgt i Bærum Arbeiderparti.

– Jeg ble medlem av AUF som 16-åring, og har hatt tillitsverv i partiet eller fagbevegelsen siden. 47 år har det blitt, så nå har jeg veteranstempelet i panna, humrer han.  

Harald Trulsrud skulle ønske at flere benyttet muligheten til å bidra i frivillig arbeid. 

– Det er mye snakk om at Norge stopper uten bilen, og uten det ene og det andre. Men det jeg er helt sikker på, er at uten frivilligheten stopper Norge. Jeg hadde også stoppet da. 

– Det betyr mye for meg. I Bibelen står det «gi, og du skal få». Det jeg gir i form av frivillig arbeid i menigheten, får jeg igjen i mangfold. Hvis vi pusser opp et rom i kirka på dugnad, så gir det stor glede i storfamilien. Jeg synes det er naturlig å hjelpe familien, og menigheten er familie i mine øyne. Den store gleden det gir å jobbe med andre frivillige, og kameratskapet og vennskapet som bygges gjennom det, er ubetalelig. 

Stor betydning for menighetsfellesskapet 

Trulsrud opplever at det er mer krevende å få folk til å delta i frivillig arbeid nå enn tidligere, og han tror ikke organisasjoner rundt om er flinke nok til å premiere frivillighet.

– Man må jobbe litt mer for å bygge opp en kjerne. I disse dager beiser vi kirka vår, og jeg var spent på om vi skulle klare å få det til innen satte tidsramme. Men folk møtte opp, så det har gått fint. 

Bærum Frikirke har fast dugnadsdag hver mandag kl.12. 

– Det sier seg selv at da kommer det stort sett eldre folk, som har fri på dagtid. Men det fungerer kjempefint, vi har først en liten prat om hvordan verden ser ut nå, så leser vi en liten teks fra Bibelen før vi går ut og jobber litt. På den måten blir vi bedre kjent med hverandre, og ufarliggjør hverandre. 

– Er vi uenige i en sak, så kan vi ikke bare slippe og gå når vi hjelper hverandre og den ene holder for den andre. Så vi må bare diskutere og snakke oss ferdig. Og selv om vi kanskje ikke blir enige, er vi enige i troa på Gud. Den kan ingen ta fra oss. 

Harald Trulsrud tror ikke organisasjoner er flinke nok til å premiere frivillighet, og mener det må være anledning for folk å si nei.

– Vi må ikke ta det som en selvfølge at det er de samme som alltid stiller opp. 

Like viktig mener han det er som leder å følge opp prosjekter man setter i gang, for at folk skal motiveres til å komme. 

– Når folk vet at det alltid er noen som kommer, er det lettere å komme selv. Og hvis det «bare er å dukke opp», at du ikke forplikter deg til å komme fra gang til gang, men muligheten er der, da føles det kanskje lettere å møte opp. 

Jon Arne Nygård er pastor i Bærum Frikirke, og sier at Trulsrud har stor betydning for menighetsfellesskapet. 

– Harald byr på seg selv, og hvis noe mangler så tråkker han til. Han stiller opp på stort sett alt, om det handler om vedlikehold eller andre ting. Harald blir en slags temperatursetter, for han er med å bidra så positivt. Han snakker godt både om og til alle i menigheten. Den politiske bakgrunnen han har gjør nok også sitt til at han kan forholde seg så godt til ulike mennesker og meninger, sier Nygård.