«Ifølge hinduismen er hele verden én familie. Det betyr at vi bor på ett sted – jorden».
Slik svarte Surinder Nath Joshi på spørsmålet om hvorfor det er viktig at tros- og livssynssamfunnene i STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) samarbeider om miljø- og klimaspørsmål. «Vi må ta vare på vårt felles hjem.» Surinder Nath Joshi er tidligere rådsmedlem fra Sanatan Mandir Sabha (hindu).
Stor enighet. Klimakrisen, og de mange andre miljøkrisene verden står ovenfor, angår hele menneskeheten. Da er det ikke til å undres over at også tros- og livssynssamfunn er opptatt av disse spørsmålene. Om vi tar utgangspunkt i svarene tros- og livssynsrepresentanter gir på henholdsvis spørsmål stilt internt i STL, så vel som gjennom Uenighetens fellesskap-prosjektet, som ble gjennomført i samarbeid med Religioner.no, er likhetene i svarene vel så interessante som forskjellene:
Tros- og livssynssamfunnene er nemlig påfallende enige om utfordringene og om alvoret i dem. Det er først når de skal argumentere for hvorfor miljøspørsmål engasjerer, at ulikhetene kommer frem.
Plikt. Enkelte trossamfunn mener vi har en plikt til å ta vare på naturen fordi den er hellig. Det alevittiske trossamfunn forklarer det slik: «I alevi-troen er det fire elementer som er guddommelige, altså hellige: Jord, vann, ild og luft. Vi må ta vare på dette og ikke forurense luften og vannet og naturen.»
De abrahamittiske religionene, særlig kristne, viser til det gudgitte forpakteransvaret. På spørsmål om mennesket står i en forpliktende særstilling i naturen, svarer ahmadiyyane slik: «Menneskene er Guds stedfortredere på jorden. Vi er altså forvaltere av det Gud, Allah, har skapt».
Med denne retten til å råde over naturen, som «Guds ambassadører på jorden», slik sunnismuslimske Islamic Cultural Center formulerer det, følger også et ansvar for å ta vare på den. Her er både det jødiske trossamfunn og ulike kristne og muslimske trossamfunn enige.
Særlig ansvar. Også i enkelte av tradisjonene som mangler forestillingen om mennesket som herskere over skaperverket, argumenteres det for at mennesket har et særlig ansvar. Flere tradisjoner peker på at vår art er utstyrt med særlige evner som forplikter til å ta vare på miljøet. For eksempel bevissthet, intelligens, samvittighet: «Mennesket har gjennom evolusjonen utviklet en fornuft og en samvittighet, noe som setter oss i stand til å ta ansvar for andre skapninger og planeten», sier Human-Etisk Forbunds representant, Arnfinn Pettersen. Han følger imidlertid opp med ikke fullt så hyggelige særtrekk, som menneskets unike evne til å ødelegge miljøet.
Grådighet. Også buddhistene peker på særlig ett negativt trekk ved mennesket, grådighet, som årsak til miljøproblemene: «Uvitenhet fører til at vi blir mer og mer grådige mennesker og forbruker mer ressurser i verden enn det vi har behov for», forklarer munken Manirathana Thero fra Tisarana Sri Lankan Buddhistforening, og får støtte fra representanten for Karma Tashi Ling, Espen Arnesen: «Buddha analyserte den menneskelige tilstand på flere måter, og det han sa er at det menneskelige hovedproblem er vår grådighet.»
Ingen særstilling. Andre, som holistene, avviser at det gir mening å betrakte mennesket som noe adskilt fra resten av naturen. På spørsmål om mennesket har en særstilling i naturen, svarer Patrick Swanstrøm: «Nei, mennesket har ingen særstilling i naturen. Holisme og helhetstenkning innebærer en erkjennelse av vårt ansvar for den jorden som vi selv er en del av.»
Hva gjør trossamfunnene?
Det er en ting å mene at miljøengasjement er viktig, men hva gjør tros- og livssynssamfunnene for å bidra til å løse utfordringene knyttet til klima, miljø og bærekraft?
Norske tros- og livssynssamfunn har lenge vært engasjert i klima og miljøengasjement, både enkeltvis og i fellesskap. Interreligiøst klimanettverk er ett slikt tiltak. På tidligere klimatoppmøter var Norge alene om å stille med en tverreligiøs delegasjon. Siden har flere land fulgt opp.
Andre miljø- og klimaprosjekter er for eksempel Miljøsikh (en norsk undergren av det internasjonale EcoSikh), Klimapilegrim, Håpets katedral i Fredrikstad, The Interfaith Rainforest Initiative, Bærekraftsboka (Den norske kirke) og heftet Guds skaperverk – vårt hjem, Bispemøtet, 2021.
Klima på strategiplanen. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) inkorporerte for første gang klimaspørsmål i sin strategiplan for 2018-2020. Siden har STL arrangert flere seminarer og møter om klima og miljøspørsmål. I 2019 arrangerte STL en tros- og livssynsmarsj for klimaet i forbindelse med klimabrølet.
Klima, miljø og bærekraft angår alle mennesker. Tros- og livssynssamfunnene kan bidra til å gi engasjementet for disse spørsmålene en ekstra moralsk tyngde. Dette har vi sett i økende grad de seneste årene. At det nytter – det viser pave Frans såkalte klimabrev, Laudato si’.
Det er all grunn til å tro at klima, miljø og bærekraft vil komme stadig høyere opp på agendaen hos tros- og livssynssamfunnene. På tross av alle våre ulikheter deler vi alle ett felles hjem. Dette er vi nødt til å ta vare på – sammen!
Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL). Denne artikkelen har før stått i Religion og Livssyn, tidsskrift for Religionslærerforeningen i Norge. Artikkelen er litt omarbeidet.
Siste kommentarer