Verdens flyktningsituasjon er dramatisk. FN advarer mot at tørke og klimaendringer blir vår nye verdensomspennende pandemi. Stadig flere mennesker flykter fra nettopp klimaendringer, politiske uroligheter, borgerkrig og ressursmangel.
I dagens solidaritetsgudstjeneste i Trefoldighetskirken spør generalsekretær Erhard Hermansen (Norges Kristne Råd) og Kristina Quintano (Budbringeren fra Helvete) seg følgende spørsmål: Er det tilfelle at Norge vender det døve øret til flyktningers rop om hjelp?
Et valg eller en plikt?
Spørsmålet er om vi i det hele tatt kan tillate oss å ikke hjelpe. Er det et valg vi faktisk har? Eller har vi en plikt til å være en konstruktiv bidragsyter til verdenssamfunnets utfordringer?
Erhard Hermansen mener nestekjærligheten henger unektelig sammen med troen: – Skal vi ta på alvor at vi alle er et legeme, så må det vises ikke bare i bønn, nestekjærlighet og solidaritet – men også i politiske beslutninger, sier han.
Vi hører ropet om hjelp, men bryr vi oss? Er vi gjestfrie eller likegyldige, og hvor ender vår gjestfrihet? Hvor langt unna må en som drukner i Middelhavet egentlig være før vi som mennesker slutter å bry oss?
Advarer mot likegyldighet
Hermansen advarer mot likegyldighet til menneskers liv og verdighet: – Jesus ber oss å ta oppgjør med likegyldighet når han kaller oss å følge ham. Menneskers likegyldighet tar mange former. Det kan være likegyldigheten hos de som tar penger for å sende desperate mennesker over havet i båter som ikke er sjødyktige. Det kan være likegyldigheten som ligger i avgjørelsen om å ikke sende redningsbåter. Det kan være likegyldigheten i å avvise skip som har reddet migranter.
Kristina Quintano poengterer paradokset ved at vi i år markerer 70 år med flyktningkonvensjon, samtidig som det aldri før har vært så mange mennesker på flukt.
Konvensjonen er tydelig: Vi kan ikke returnere mennesker til land utenfor Europa dersom det kan foreligge menneskerettighetsbrudd der de blir sendt til.
Dobbeltmoralens farvann
Dobbeltmoralen ligger og lurer i Middelhavets farvann: De samme menneskene som opptrer som milits og menneskesmuglere om natten, har nærmest fått mandat av europeiske land til å leke kystvakt om dagen. De tar altså betalt for å sende sårbare mennesker i enda mer skrøpelige farkoster over havet i nattens mulm og mørke, for så å fange de igjen og ta de tilbake. Og slik gjentar historiene seg gang på gang på bekostning av mennesker i ekstremt vanskelige situasjoner.
– Mens noen mennesker kan fraktes over Middelhavet i verdens største cruiseskip, blir det samme havet, for andre, sakte forvandlet til verdens farligste og dødeligst fluktrute, sier Quintano.
Det samme havet som for noen er forbundet med fest og moro, med bading og all-inklusive er for andre et fryktinngytende mareritt og et gravsted for slektninger og venner.
Å sette seg i den andres sko
«Disse menneskene er bare lykkejegere,» blir det sagt fra populistiske politikere.
Men Quintano svarer retorisk: – Hvorfor er det så vanskelig for oss å forstå at mennesker setter seg i en båt i håp om en bedre fremtid dersom de lever et liv der deres menneskerettigheter og menneskeverd overhodet ikke blir ivaretatt?
Kan vi noen gang forestille oss hva det gjør med et menneske å leve i konstant usikkerhet, undertrykkelse, motstand, fattigdom, krig, tortur, avmakt, korrupsjon, voldelige politimenn, overgrep, frykt for kidnapping, organtyveri, omskjæring og systematisk massevoldtekt og slaveri?
Rettferdighet må være et løfte. Et løfte om fremtidig rettferdighet og det er her vårt ansvar ligger. Den største forbrytelsen er ikke bare det vi har gjort tidligere i historien, det er det at vi lar det skje igjen. Rettferdighet og menneskerettigheter krever at vi alle tar ansvar, og at vi alle handler. Hver og en av oss bærer det ansvaret når vi vet at urett blir begått, hvis ikke er vi stille deltakende.
Har vi blitt så vant til andre menneskers lidelser at den ikke lenger berører oss?
Hvis vi ikke lenger er ansvarlige og oppmerksomme på den jorda som tilhører oss alle, ender vi opp uten evne til å ta vare på hverandre. Er det slik at i denne globaliserte verden har vi trådt inn i globalisert likegyldighet? Vi har blitt vant til andres lidelser, det berører meg ikke, det er ikke mitt ansvar! Den globaliserte likegyldigheten gjør oss alle navnløse, ansvarlige, men navnløse og ansiktsløse.
Vårt ansvar som kristne
– Hvordan vi forholder oss til mennesker på flukt berører selve kjernen i spørsmålet om hvem Gud er, hvem vi er og hva jorda og landet er. Kirken må fastholde ansvaret og åpenheten for den fremmede og innflytteren, sier Hermansen.
For kristne er det ikke tilstrekkelig å forkynne vår kjærlighet til Kristus. Troen kan kun være autentisk om den også utrykkes i nestekjærlige handlinger. Vi er alle en del av Kristi ene legeme, et legeme som ikke er delt. Dietrich Bonhoeffer utrykker dette når han sier: «Det er bare gjennom Jesus Kristus vi kan være hverandres brødre og søstre … gjennom Kristus er vår felles tilhørighet både reell, integrert og evigvarende». Dersom vi alle er ett legeme er vi også bundet til en gjensidig solidaritet som både definerer oss og stiller krav til oss.
– Det er kirkens kall og ansvar å se den enkelte. Sammen skal vi gå ut i verden i solidarisk handling med de som lider nød, be for verden og bringe ny kraft til de som kjemper for rettferdighet, bygge fred og gi verdig liv for de svakeste. Vær til stede i verden, og – hvile i Guds nåde og fred, avslutter Hermansen.
Siste kommentarer