Trosfrihet koster

Av Dag Nygård, spesialrådgiver Norges Kristne Råd.

Kristne kilder til religionsfrihet før opplysningstiden

Det er en ganske vanlig oppfatning at tanke, tros- og samvittighetsfriheten er et produkt av opplysningstiden. Egentlig er det ikke så underlig. For europeisk historie er også historien om majoritetskirkenes motstand mot liberale ideer og tanker. For alliansen mellom statsmakt og kirkemakt var enhver religiøs avviker en trussel.

Men tanke-, tros- og samvittighetsfriheten har også sine dype historiske røtter i kristne tradisjoner, helt tilbake til oldkirken. Når det er sagt er det viktig å understreke at ideene om universelle menneskerettigheter kan spores bakover i historien til ulike tenkere fra forskjellige sekulære filosofiske og religiøse tradisjoner. 

Oldkirken

Tertullian, den store kristne forfatteren og kirkefaderen tidlig på 200-tallet, regnes for å være den første som brukte begrepet «fundamentale menneskerettigheter»: «Det er imidlertid en fundamental menneskelig rettighet, et naturens privilegium, at hvert menneske skal kunne tilbe i samsvar med sin egen overbevisning.»

Senere var det i særlig retorikeren Lactantius som videreutviklet ideene om religiøs toleranse og religionsfrihet. Lactantius, ofte kalt «den kristne Cicero», var blant keiser Konstantin den stores rådgivere og ble lærer for keiserens sønn, Crispus. Lanctantius tok spørsmålet om religiøs toleranse og frihet opp i sitt verk «The Divine Institute» hvor han understreker at dersom religionen forsvares med blodsutgytelse og tortur, vil religionen bli forgiftet og vanhelliget. 

Lactantius sine tanker gjenkjennes i toleranseediktet fra Milano utstedt av keiserne Licinius og Konstantin år 313 e.Kr. Dette bidro til å gjøre det romerske riket til et mer religionsåpent samfunn med rom for ulike former for gudsdyrkelse. Dette endret seg mot slutten av det dette århundret da keiser Theodosius i 385 gjorde kristendommen til statsreligion. 

Datidens kirkestrid mellom den etablerte kirke og donatistene i Nord-Afrika trakk i langdrag. Da keiseren prøvde å kjøpe fred ble han kontant avvist av Donatus: «Hva har keiseren med kirken å gjøre?» Augustin fant en løsning gjennom sin famøse fortolkning av liknelsen om det store gjestebudet i Lukas 14,23. Befalingen «nød dem» ble til «tving dem». 

Dette skulle bli toneangivende for kirkens forhold til «vranglærere». Selv om Augustin aldri argumenterte for drap som ledd i kampen mot avvikere, ble dette dessverre etter hvert også en viktig del av strategien til alliansen mellom kirke og keiser. Det som en gang var en martyrkirke, skapte martyrer.

Reformasjonstiden

I løpet av middelalderen oppstod mange vekkelsesbevegelser som ble forfulgt i forskjellige deler av Europa. Under reformasjonen var det særlig de ulike døperbevegelsene som ble utsatt for grusomme forfølgelser. Den fremste eksponenten for forsvar av samvittighets- og trosfrihet blant disse, var den tyske teologen Balthazar Hubmaier. Han argumenterte ikke bare for generell toleranse, men for religionsfrihet som et universelt prinsipp utledet av forståelsen av evangeliet.  I en liten bok «Angående kjettere og dem som brenner dem» hevder Hubmaier at forfølgerne var de største av alle kjettere fordi de handlet i strid med Kristi lære og eksempel. Hubmaier ble brent på bålet i Wien i 1528. 

Den tidligere romersk-katolske presten og grunnleggeren av mennonittene, en døperbevegelse i det mer tolerante Nederland, Menno Simons, kritiserte kirkemakten og la ikke fingrene imellom: «Herre, dersom det er sant at denne enorme kirken er din hellige kirke, din brud og din kropp, slik den skryter av å være, da må vi i sannhet kunne hevde at du er fyrste, brudgom og overhode for en redselsfull og avskyelig bande med mordere som søker etter uskyldige blod av dem som med alvor søker, frykter, elsker og tjener Gud».

Den franske humanisten og teologen Sebastian Castellio ble vunnet for reformasjonen ved å lese Calvin og ble hans medarbeider.  Etter at Michael Servetus, på initiativ fra Calvin, ble brent som kjetter i Geneve i 1553, brøt Castellio med Calvin, som forsvarte voldsbruk mot «kjettere» under henvisning til beretningen om Jesus som drev pengevekslerne ut av templet. Castellio utgav året etter en meget betydningsfulle avhandling om trosfrihet, «Skal kjettere forfølges?»: «Hvem har gitt Calvin fullmakt til å dømme alle sekter slik at han er den eneste som kan drepe?», spurte Castellio. «Å drepe et menneske er ikke å forsvare en doktrine, men å drepe et menneske». 

Kjemp for livsynsåpne samfunn over alt

Dette var noen spredte glimt fra historien om kristne tenkeres tanker om religionsfrihet før opplysningstiden. Europas majoritetskirker var relativt sent ute med å artikulere støtte til tanken om universell trosfrihet. De kristne enkeltmennesker og bevegelser som løftet trosfrihetens fane lenge før opplysningstiden, betalte en høy pris. 

Det livsynspluralistiske samfunnet er normalitet. Ensretting og territorialbasert monopol er ut fra troens vesen, en abnormitet. På den internasjonale dagen for religionsfrihet 27. oktober, bør vi tenke på hvordan vi best kan støtte de mange som i dag lever under abnorme og uverdige forhold med sin tro og sitt livssyn.

 

 

Dag Nygård, spesialrådgiver Norges Kristne Råd. Dag er spesialist på norsk tros- og livssynspolitikk, -lovgivning og religionsfrihet historisk og aktuelt.

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!