Sommeren 2018 ble et vendepunkt for Elisabet Breen. I møte med ekstremvarme, tørke og uro for framtiden, fikk hun et sterkt behov for å gjøre noe og for å koble sin kristne tro med ansvar for skaperverket. Det ble starten på Grønn Økublogg. Nå er tekstene samlet i et hefte som skal inspirere til refleksjon, samtale og handling
Sommeren 2018 ble en historisk sommer, – en av de tørreste og varmeste noensinne målt i Norge. For norske bønder fikk det katastrofale konsekvenser. Mange steder klarte ikke engang såkornet å spire før det brant bort i den ekstreme heten. Flere opplevde å måtte sende dyra sine til nødslakt, da det ikke var nok fórgress.
Varmesjokket som ble til en økumenisk blogg
Denne sommeren var Elisabet Breen, teolog mor og mormor, ute i Oslofjorden med barnebarna. Om nettene slet barna med å sove om natten, og sjøen ga knapt lindring for varme barnekropper.
–Jeg har alltid vært engasjert for miljøsaken, men den sommeren gikk det opp for meg hvor alvorlig dette faktisk var, forteller hun.
Opplevelsen satte i gang noe i Elisabet. Hun begynte å lese om grønn teologi, og å lete etter fellesskap der hun kunne lære mer og finne måter å engasjere seg. Naturlig nok søkte hun først til kirken, men fant lite.
–Denne Grønne Økubloggen er et resultat av at jeg i min fortvilelse ringte Atle Sommerfeldt, som var biskop på det tidspunktet, og spurte: «Kjære biskop, hva kan jeg gjøre med dette? Hvordan kan jeg bidra til at kirken og kirkens folk blir mer bevisste sitt ansvar for skaperverket?»
Da begynte ballen å rulle. Biskop Sommerfeldt foreslo å revitalisere klimabloggen Norges Kristne Råds en gang hadde hatt. Og det ville NKR gjerne være med på. Med god hjelp fra forfatter og kommunikasjonsrådgiver, Ida Gilbert, ble Grønn Økublogg en realitet i 2021.
Fra visjon til blogg til hefte
I begynnelsen formulerte Ida og Elisabet en tydelig visjon for bloggen: Grønn Økumenisk Blogg skulle samle kristne på tvers av kirkesamfunn i et felles engasjement for skaperverket.
Bloggen skulle være et sted der mennesker i ulike aldre og livssituasjoner kunne finne kunnskap, inspirasjon og konkrete råd til hvordan vi kan leve mer bærekraftig og ta større ansvar i møte med klima- og miljøkrisen.
Målet var, og fortsetter å være, å styrke både refleksjon og handling, slik at troen på Gud som skaper også får konsekvenser for hvordan vi lever, handler og deltar i samfunnet.
– Og nå har det blitt så mange gode tekster, at vi tenkte det var nyttig å lage et hefte av dem, sier Ida Gilbert.
– Min drøm er at dette heftet skal ligge i alle kirker og bedehus i hele landet. Noe folk kan plukke opp, lese litt i og bli inspirert av, sier Breen.
Skaperverket angår alle
Norges kristne råd ble til for å synliggjøre kirkenes enhet. Og for å ha et organ der kirkefolket kunne komme med behov og bekymringer som de ulike kirkesamfunnene delte. Altså et sted der de kunne samarbeide om kirkens arbeid i verden.
– Den dag i dag, er vi helt avhengige av at ildsjeler som Elisabet, roper ut «dette angår oss, dette må vi gjøre noe med», forteller Henrik Erhard Hermansen, – Og etter beste evne og kapasitet, er det styret vårt som deretter avgjør hva vi kan gjøre noe med.
– Grønn Økublogg ble til ut fra en enkel, men viktig erkjennelse for styret: Omsorgen for skaperverket angår alle kristne, forteller Hermansen. – På tvers av kirkesamfunn, tradisjoner og teologiske uttrykk deler vi troen på Gud som skaper og kallet til å forvalte jorden med takknemlighet, respekt og ansvar.
Bloggen har siden første blogginnlegg i 2021, gitt rom for et mangfold av stemmer. Teologer, prester, pastorer, forskere, aktivister og lekfolk har delt refleksjoner om tro, klima, natur og livsstil. Sammen har de bidratt til å løfte fram hvordan kristen tro kan inspirere til håp, handling og grønn omvendelse i en tid preget av klima- og miljøutfordringer.
Tekstene som nå er samlet i heftet, representerer ulike perspektiver, men peker mot en felles overbevisning: Skaperverket er Guds gave, vårt felles hjem og vårt felles ansvar.
– Mitt håp er at dette heftet vil inspirere til ettertanke, samtale og konkret handling i menigheter, lokalsamfunn og hverdagsliv rundt i landet vårt. Og på den måte også styrke vårt felles engasjement for å verne skaperverket og bidra til håp for kommende generasjoner.
Alle kan gjøre litt
Etter ekstremsommeren i 2018, meldte Elisabet seg inn i Bestesforeldrenes klimaaksjon og engasjerte seg i Extintion Rebellion.
– Den store, sjokkerende sannheten er jo at oljeindustrien har visst om sammenhengen mellom CO2 utslipp og global oppvarming lenge. Ikke bare siden 1995 da FN kom med sitt andre klimapanel, men helt siden 1890-tallet da den svenske forskeren Svante Arenius fant ut akkurat det samme, Elisabet kaster armene oppgitt i været. – Og så har vi sittet på en viten om at jorda er i ferd med å bli opphetet, i tillegg har vi ødelagt naturen, og ikke gjort noe med det.
Hun forventer ikke at alle kristne skal gå like inn i dette som hun har gjort. Men alle kan gjøre litt. – For eksempel dyrke litt selv, anskaffe høner, melde barnebarna inn i Miljøagentene, fly litt mindre.
– Ja, ha Jesus som forbilde, smiler Elisabet.
Jesus som forbilde for det enkle livet
Ja, for hva tror du Jesus tenker om miljøvern, Elisabet?
– Hm, ja, hva hadde Jesus gjort om han levde i dag? Elisabet tenker seg litt om. – Jesus levde et veldig enkelt liv. Han var fattig. Han eide sannsynligvis bare én kjortel. Han sier at «revene har huler, men Menneskesønnen har ikke noe sted han kan legge sitt hode».
Hun fortsetter å undre seg over hvor utrolig nært Jesus levde naturen: Han ble født i en stall, og han var ute i ørkenen med villdyrene i hele 40 dager da han fastet.
– Jesus kjenner fiskens stier, og han kan bølgenes og vindens språk, fortsetter Elisabet poetisk. Og tenk: Når Jesus dør, skjuler sola sitt ansikt – det blir helt mørkt. Og klippene skjelver. Altså: Når Gud dør, sørger naturen. Og omvendt i dag: Når naturen dør, altså hans skaperverk, så sørger han. Og når naturen dør, så dør vi.
– Derfor er vårt eneste håp at vi gjør slik Jesus gjorde: å leve et enkelt liv. Som Paulus også sier så fint: Å leve i gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning, sier Elisabet og pauser litt.
– Det synes jeg at jeg opplever mer og mer selv: at et enkelt liv, et grønt liv, et kortreist liv, et samfunnskritisk liv, faktisk er en gevinst – det gir mening til livet.
