Hovedtalerne på CECs generalforsamling sto samlet om tydelige budskap til kirkene i Europa.
Årets hovedtalere på generalforsamlingen har vært den belarusiske politikeren Sviatlana Tsikhanouskaya, den tyske proffessoren dr. Hartmut Rosa, den tidligere erkebiskopen av Canterbury Rowan Williams og den økumeniske patriarken Bartholomeus.
Generalsekretær Erhard Hermansen forteller at det han opplever som noe av generalforsamlingens høydepunkt nettopp har vært disse viktige hovedtalene.
– Fra dem har kirkene mottatt sterke budskap og oppfordringer. Med fokus på migrasjon, flyktningsituasjonen, klima og miljø, krigen i Ukraina og kirkens rolle og oppgave midt i dette har de på en tydelig måte utfordret og gitt substansielle bidrag til den europeiske kirkefamilien, sier Hermansen.
Resonans
Den tyske sosiologen, Prof. dr. Hartmut Rosa, reflekterte over kirkenes rolle i å tilby en annen modell enn Europas sterke ønske om permanent vekst og akselerasjon.
Den alternative modellen han foreslo, «resonans», gjorde han med henvisning til den bibelske historien om kong Salomo, og snakket om et «lyttende hjerte» – en annen oppfatning av godt liv. Resonans er når du kommer ut av denne akselerasjonsmodusen fordi noe berører deg og du reagerer på det, forklarte han. «I denne prosessen er vi forvandlet, vi forblir ikke de samme.»
«I stillheten, i naturen, i kunsten, – og ikke minst i hellige rom – finnes muligheten for å lytte, finne ro, og bli åndelig og følelsesmessig berørt. Disse rommene skaper resonans i mennesker liv, og denne resonansen byr på en helt annen mening i folks liv», sa han.
Han understreket hvordan opplevelser av å bli kalt, berørt, inspirert og forvandlet er dypt teologiske. «Som mennesker opplever vi noen ganger resonans, men religion og kirker har ideer som kan bruke en ramme for denne følelsen av å være forbundet,» sa Rosa. Til tross for «utilgjengeligheten» av resonans – noe som betyr at den ikke kan planlegges, programmeres eller kjøpes – tilbyr kirker fysiske rom og praksiser som inviterer til transformative opplevelser.
«Kirkene kan være motorene for dette resonansfulle Europa,» konkluderte Rosa.
Biskop Kari Mangrud Alvsvåg i Den norske kirke var en av respondentene på talen til Rosa. Hun kom med en sterk oppmuntring til kirkene i Europa:
«Slå følge med mennesker som føler seg fremmedgjorte i samfunnet og vær en medvandrer, vær åpne for den lettelsen og den forvandlingen som ligger i å gi slipp på jaget etter økonomisk vekst. Som kirker kan vi bidra til et samfunn som i stedet for å vokse aggressivt økonomisk, heller «krymper i glede», i den betydning at vi blir fri fra det materielle jaget, og opplever friheten i det hellige.»
Les mer: Churches can offer a different model to Europe’s desire for permanent growth
Kirkene i møte med klimakrise, migrasjon og sosial rettferdighet
Hva vil det si å leve teologisk og hvilke velsignelser bringer Kristi kirke»? Det var spørsmål den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams tok opp i sin tale.
Williams diskuterte også praktiske prioriteringer og engasjement i Europas politiske fremtid.
«Vi trenger ikke å bevise vår rettferdighet for å ha krav på Guds gave, og trenger derfor ikke panikk i møte med å miste historiene som rettferdiggjør oss mot våre fiender,» bemerket han.
«Den gode nyheten er at vi står fritt til å fortelle en annen historie, en som ikke slår av på behovet for at vi skal ha rett og kontroll.»
Miljøkrisen overskygger alle andre saker, insisterte Williams. «Historien her handler om en vanvittig ubalansert beretning om menneskelig rettighet og menneskelig kapasitet som konsekvent, i de siste tre århundrene, har ignorert enhver følelse av gjensidig avhengighet mellom menneskeliv og livet til den organiske orden som helhet: livet som betyr noe har blitt, eksplisitt eller implisitt, definert som menneskeliv – og menneskeliv levd i en bestemt modus, det å utvide forbruket,» sa han.
«Intern konflikt i stater så vel som spenninger mellom stater blir alle mer akutte i dette scenariet; det er plausibelt sagt at neste generasjons kriger vil bli utkjempet om vannforsyninger.»
Kjærlighet er det passende svaret på verden vi er i, la Williams til.
«Det er nok av krefter i dagens Europa hvis valuta er en frykt som er uforenlig med tillit til Guds trofasthet og en skepsis til de presserende behovene til resten av kloden som er uforenlig med anerkjennelsen av universell verdighet – en anerkjennelse som i hovedsak er en måte å bekrefte muligheten for å motta Guds gave fra en rekke fremmede», la den tidligere erkebiskopen til.
Les mer: Living theologically: what blessing does the church of Christ bring?
Kirkene som en velsignelse i et Europa som brenner
Den økumeniske patriarken Bartholomeus begynte sin tale med å be om stillhet til minne om alle mennesker som har mistet livet, og som fortsatt dør på sin vei til Europa som flyktninger og migranter.
Han understreket innledningsvis at hensikten med vår tilstedeværelse på denne generalforsamlingen er å feire og bekrefte den økumeniske ånden blant våre forskjellige kirker, fellesskap og bekjennelser, med respekt for den lange historien med økumeniske relasjoner i Europa og over hele verden, samtidig som vi ser fremover til de enorme utfordringene som ligger foran oss på kontinentet og over hele kloden,
Han reiste spørsmål ved hensikten eller målet for den økumeniske bevegelsen i dagens Europa, og beskrev en destruktiv «ny økumenikk» som i hovedsak er en kraft for splittelse og ødeleggelse. «Vi ser konsekvensene av denne splittende og destruktive mentaliteten til fulle i Russlands nåværende brutale angrep mot Ukraina, så vel som i kirkens begrunnelse for denne krigen som Ukrainas frelse fra den påståtte forførelsen av et gudløst, sekulært og liberalt Vesten», sa han.
I dag har retorikken om de såkalte «kulturkrigene» alvorlig kompromittert ethvert potensial for dialog, og skadet selve kjernen av økumenikken, beklaget han. «Som kristne samfunn må vi først innta en følelse av ydmykhet og akseptere at vi også har skylden for denne reduksjonen av økumenikken,» sa han. «I vår økumeniske bevegelse – der forskjeller blir anerkjent og respektert, der distinkte stemmer blir artikulert og hørt – er et spørsmål vi konsekvent må diskutere: hva mener vi med et kristent Europa i en demokratisk europeisk union?»
Den økumeniske patriarken reflekterte over muligheten for et kristent Europa til å gjenspeile åpenheten og respekten som vi forventer av hverandre i økumeniske kretser.
Midt i dette endrede landskapet er vi som kirker fremdeles kalt til enhet, sa han, det er helt nødvendig at vi står sammen for at budskapet om Kristus i det hele tatt skal være troverdig.
Han ba derfor det kristne Europa om å åpne opp for alle dem som ikke blir hørt, de som er uenige, de som ikke kan tro, de som er forskjellige. Og han ba kirkene i Europa om å fortsette å tro på at det er mulig å formidle evangeliet sammen, gjennom gjensidig respekt og arbeid for sosial rettferdighet.
Les mer: Can a Christian Europe now allow for all voices to be heard?
Siste kommentarer