Paulus sitt skipbrudd er en påminnelse

Skrevet av Erhard Hermansen.

Det er trangt i båten. 276 personer er på vei over Middelhavet. Været er ekstremt dårlig. Det er lite mat og nøden er stor. Ombord oppstår det maktforhold som skaper konflikt og øker den spente og vanskelige situasjonen. Samtlige forbereder seg etterhvert på det uunngåelige, forlis. Og når situasjonen er som svartest øyner de likevel håp, de ser land.

Dette er fortellingen om da Paulus ble fraktet til Roma som fange. Til tross for en farlig reise fortsatte Paulus sin tjeneste for Guds rike. Teksten skildrer et klassisk drama om mennesker i møte med skremmende naturkrefter. Menneskene på skipet er prisgitt det frådende havet under dem og stormen som jager rundt dem.

De som bor på Malta lever stadig med påminnelsen om apostelen Paulus sitt skipbrudd, en fortelling som på en helt spesiell måte viser oss hvordan befolkningen viste omsorg for de 276 skipbrudne som kom i land etter at skipet forliste i en storm på Middelhavet.

Denne uken arrangeres Bønneuken for kristen enhet over hele verden. I over 50 år har Bønneuken minnet kristne om Jesu bønn; «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17.21). Dette året er temaet for bønneuken «De var uvanlig hjelpsomme mot oss» og knytter fortellingen om Paulus og forliset på Malta til dagens flyktningsituasjon.

De redslene og utfordringene som er beskrevet i fortellingen om Paulus sitt forlis finner vi også i fortellingene til vår tids migranter. Mange steder i verden legger mennesker ut på like farlige reiser på land eller sjø for å unnslippe naturkatastrofer, krig og fattigdom. Livene deres er også prisgitt voldsomme krefter – ikke bare i naturen, men også politiske, økonomiske og menneskelige.

Vi har blitt sterkt berørt av de mange historiene om dagens flyktningsituasjon. Historier fortalt av ildsjeler slik som Kristina Quintano. Hun er selv vokst opp på Malta, i samme vik som Paulus skal ha gått i land. Nettopp i denne viken har hun også stått med iskaldt vann til livet og plukket opp forbrente kropper og mennesker fylt med oljesøl.

Gjennom Facebooksiden ”Budbringeren fra helvete” formidler Quintano også hvordan realitetene er i Moria på Lesvos, en av Europas største flyktningleire. En gang dimensjonert for 3000 personer, nå med 20000 flyktninger og migranter. Forholdene er uverdige og helseskadelige, med mangel på alt. Husvære, mat og helse. Nyfødte sover i sommertelt. Køene for å få mat, vasket seg og gått på do er timelange. Skoletilbud fraværende. Barn ned i toårsalderen driver selvskading, mange vurderer selvmord. En baby har dødd av dehydrering. Dette kan ikke fortsette!

Vi hører ropet om hjelp, men bryr vi oss? Er vi gjestfrie eller likegyldige, og hvor ender vår gjestfrihet? Hvor langt unna må en som drukner egentlig være før vi som mennesker slutter å bry oss?

Menneskers likegyldighet tar mange former. Det kan være likegyldigheten hos de som tar penger for å sende desperate mennesker over havet i båter som ikke er sjødyktige. Det kan være likegyldigheten som ligger i avgjørelsen om å ikke sende redningsbåter. Det kan være likegyldigheten i å avvise skip som har reddet migranter. Når vi som kristne ser flyktningstrømmen og de mange krisene som kommer med den, blir vi utfordret fra teksten om Paulus og forliset på Malta: Spiller vi sammen med de iskalde kreftene i likegyldigheten, eller er vi «uvanlig hjelpsomme» i møtet med dem? Makter vi å være vitner om Guds kjærlige omsorg for alle folk?

Paulus og hans mannskap erfarte den store gjestfriheten da de kom til Malta. Nå er det opp til oss å vise den samme gjestfriheten.

Kirkene i Norge har gjennom Norges Kristne Råd engasjert seg for flyktninger i mange år. En del av dette engasjementet handler om å minne samfunnet og myndighetene på at Norge må ta sin del av ansvaret. Dette gjør vi fordi Jesus utfordrer oss til å kjempe mot urett og fremme rettferdighet.

Hvordan vi forholder oss til mennesker på flukt berører selve kjernen i spørsmålet om hvem Gud er, hvem vi er og hva jorda og landet er. Kirken må fastholde ansvaret og åpenheten for den fremmede og innflytteren. Kirken er global og er et kontinuerlig korrektiv til å knytte privilegier og rettigheter eksplisitt til nasjonalstaten

Kirken må tale kritisk til de strukturer som skaper ofre, samtidig som vi må se og gjenreise verdigheten til dem som har gitt tapt. Kirken må tale tydelig mot en utvikling der det blir lettere for oss å glemme eller ikke bry oss fordi ingen lenger når våre grenser.

Mennesket er skapt i Guds bilde. Som kirke tror vi på én Gud som har skapt alt og gir liv. Jorda, naturen og de landområder der vi finner vårt livsgrunnlag, er Guds gave. Når flyktninger kommer til landet vårt, utfordres vi til å dele dette livsgrunnlaget i takknemlighet.

Jesus sa «Jeg var sulten og dere gav meg mat, jeg var tørst og dere gav meg å drikke, jeg var fremmed og dere tok imot meg» (Matt. 25)