Asylpolitikken strammes inn i Norden og Baltikum. På CCMEs årsmøte diskuterte kirkene strengere asylregler, menneskerettigheter, rasisme og hvordan de kan støtte mennesker på flukt.
BRUSSEL: Den 17. og 18. september møttes kirkelige representanter fra hele Norden og Baltikum som tilhører Churches’ Commission for Migrants in Europe (CCME), digitalt til sitt årlige møte. Møtet ble tilrettelagt av Norges Kristne Råd og Den norske kirke i samarbeid med CCME.
Henrik Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges Kristne Råd, åpnet møtet med den bibelske oppfordringen til å ta imot den fremmede. Og at dette må «leves ut» i lokalsamfunn og samfunn, ikke bare omtales. Han minnet også formålet med møtet: å lytte til hverandre, bygge tillit og se tydeligere hvordan kirkene kan tjene mennesker på flukt og utfordre rasisme og utestenging. Den norske kirkes preses, Olav Fykse Tveit, anerkjente i sin hilsen CCMEs rolle i dette arbeidet. Han reflekterte også over enhet i mangfold og viste til det personlige vitnesbyrdet til avdøde kong Harald V.
En region som strammer inn reglene
Landrapportene fra Danmark, Estland, Finland, Island, Norge og Sverige viste en felles retning: færre asylsøkere og en strengere politikk.
Island forventer rundt 900 asylsøknader i 2026, ned fra 4 000 i 2023. I mars avskaffet landet regelen som åpnet for at langvarige asylprosesser kunne føre til opphold på humanitært grunnlag. Landet har også innført statusen «tolerert opphold» uten mulighet for permanent opphold, og et nytt utreisesenter kan åpne 1. desember.
Norge rapporterte bare 1 303 ordinære asylsøknader så langt i 2026. Landet har redusert kvoten for overføringsflyktninger til 100 og fjernet fra 1. juli klageretten når den kollektive beskyttelsen for ukrainere ikke forlenges.
Finland har til hensikt å ta i bruk alle innstrammingstiltakene EU-pakten åpner for, mens internasjonale studenter møter økende usikkerhet etter hvert som regelverket skjerpes.
Sverige forventer en restriktiv linje uansett hvilke partier som styrer etter valget 13. september. Den svenske lovgivningen som gjennomfører migrasjonspakten, trådte i kraft 12. juli og legger seg på minimumskravet til gratis juridisk rådgivning. Sveriges advokatsamfund mener dette gjør det umulig for advokater å påta seg slike oppdrag.
Danmark og Estland viste et annet bilde. Av Danmarks befolkning har 16,8 prosent innvandrerbakgrunn, og de fleste har kommet for å arbeide, studere eller gjenforenes med familie: Om lag 78 900 ankom i 2025, mot bare 1 960 asylsøknader. I Estland falt antallet ankomster med 18,4 prosent, og rundt 29 400 personer hadde midlertidig beskyttelse i april.
EU-pakten: «Iverksatt», men ikke klar
CCMEs generalsekretær, dr. Torsten Moritz, vurderte EUs migrasjons- og asylpakt, som skulle iverksettes 12. juni 2026. Han beskrev et system som er bygget på å holde mennesker ved grensene, med screening i løpet av få dager og avgjørelser innen 12 uker for søkere fra land med lav innvilgelsesprosent. Ingen medlemsstat har ennå klart å gjennomføre prosedyrene så raskt. Det er heller ikke klart hva som skjer dersom mennesker ankommer raskere enn de kan returneres.
Moritz’ øvrige bekymringer omfattet:
Overvåking: Mekanismer for overvåking av grunnleggende rettigheter blir ofte lagt til overbelastede ombudsinstitusjoner uten ekstra ressurser.
Juridisk rådgivning: Tilbudet er fortsatt uklart i mange stater.
Sekundærbevegelser: Personer som reiser videre til et annet land, kan få støtten redusert til et minimum, noe som vil ende på kirkenes dørstokk.
Solidaritet: Solidaritetsmekanismen fremstår i stor grad som symbolsk sammenlignet med de hundretusener av søknader som kommer hvert år.
Tilsyn: Kommisjonen ser ut til å foretrekke en «myk» gjennomføring fremfor å åpne formelle saker mot medlemsland som bryter EU-reglene, og den neste fremdriftsrapporten kan bli utsatt.
Politikk: Det sentrum-høyre-orienterte Europeiske folkepartiet har i enkelte saker dannet flertall sammen med ytre høyre.
Moritz påpekte også at mange stater bruker pakten som et påskudd for å senke standardene eller presse gjennom eksisterende politiske prosjekter.
Erfaringer fra Norge
Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) beskrev hvordan Norge etter 2015 satte i gang omfattende tiltak for å oppheve flyktningstatus. Av om lag 1 600 somaliere som ble omfattet, var det til slutt bare 83 som mistet statusen, men mange levde i uvisshet i årevis. Flere tusen har vært gjenstand for tilbakekallssaker, og 150 personer mistet statsborgerskapet i 2025. Ventetiden for asylintervjuer er nå i gjennomsnitt rundt 400 dager, og inntektskrav gjør familiegjenforening uoppnåelig for mange. NOAS trakk også frem en høyesterettsdom fra desember 2024 som innebærer at konvertitter forventes å unngå forfølgelse ved å skjule troen sin. Dette står i kontrast til beskyttelsen som gis til LHBTI-søkere.
Kirkelige realiteter: fra å bli ønsket velkommen til å høre til
Rapportene viste hva dette innebærer i menighetslivet. Den danske kirken beskrev et skifte fra «hva bør kirkene gjøre for migranter?» til «hva slags kirke er vi i ferd med å bli sammen?», etter hvert som utenlandske helsearbeidere, mange av dem iranere, blir en del av menighetene, og noen blir døpt.
Finske menigheter fungerer som førstelinjehjelp når mennesker faller gjennom hullene i de offentlige tjenestene.
Norges kartlegging av global kristendom i Norge fant nærmere 270 migrantmenigheter innen pinsebevegelsen og karismatisk kristendom, og rundt 245 000 medlemmer i migrantrelaterte kristne fellesskap. I Sverige deltok biskoper i protester mot «utsendelser av tenåringer», og diakoner er bekymret for forholdene i mottaks- og retursentre. Kirkene i Estland følger situasjonen tett og står klare til å fremme forslag overfor regjeringen.
Vanskelige spørsmål om likhet og rasisme
Deltakerne reflekterte over forskjellen i behandlingen av ukrainere og andre flyktninger og spurte om regionen har et uutalt «rasismehierarki» formet av religion, kultur og etnisitet. En taler beskrev en person fra andre generasjon, født i Oslo, som stadig må bevise at vedkommende hører til. En annen sa at språkkrav i den finske lutherske kirken kan bli en barriere for prestestillinger og fast arbeid. Disse poengene gjenspeiler en nyere studie fra det norske forskningsinstituttet KIFO, som ble presentert av Berit Hagen Agøy. I studien beskrev prester med innvandrerbakgrunn i Den norske kirke språk, begravelser og representasjon som tilbakevendende utfordringer, samtidig som de viste til positive erfaringer med kolleger og overordnede.
Veien videre
Foreslåtte temaer for neste møte var blant annet forholdene i internerings- og retursentre, usikkerheten som midlertidige tillatelser skaper, fremtiden for russiske og ukrainske fellesskap i regionen, klimadrevet migrasjon og rasisme innad i kirkene. Flere deltakere håpet på felles nordisk-baltiske kirkelige uttalelser og påpekte at økumeniske råd har reell tyngde når de uttaler seg sammen.
Møtet ble avsluttet med en felles opplevelse av formål: Politikken kan endre seg ved hvert valg, men kirkenes kall til å verne om verdighet, rettigheter og tilhørighet består.
Av Joy Eva Bohol/CCME, først publisert 22.september 2026. Til norsk ved Anne M. Gihlemoen.
Hva er CCME? Det er en sentral økumenisk organisasjon opprettet i 1964. Den samler kirkesamfunn, nasjonale kirkeråd og diakonale organisasjoner fra en rekke europeiske land – inkludert Den norske kirke og Norges Kristne Råd.