Norges Kristne Råd er paraplyorganisasjon for 26 kristne kirker og trossamfunn i Norge, i tillegg til fem tilsluttede økumeniske organisasjoner. Vi ønsker å benytte denne muligheten til å komme med innspill til representantforslaget om utredning av selvbestemt livsavslutning.
Representantforslaget berører grunnleggende verdier som det norske samfunnet er bygget på, blant annet menneskeverd og hvordan vi som samfunn møter og responderer på menneskers lidelse. Representantforslaget legger selv vekt på begrepene verdighet og trygghet. Dette er verdier vi deler, men vi mener at spørsmålet om hvordan disse verdiene best ivaretas, må vurderes fra et annet utgangspunkt enn det representantforslaget legger opp til.
Norges Kristne Råd mener at en utredning som har til hensikt å «utrede om og på hvilken måte selvbestemt livsavslutning kan innarbeides i norsk lov» har feil utgangspunkt og er et steg i feil retning. Derimot mener vi at kunnskapsinnhenting om og økt innsats for uhelbredelig sykes livsbetingelser og muligheter for et godt og verdig liv er avgjørende og bør prioriteres. Vi har allerede omfattende erfaring og dokumentasjon fra andre land som viser de alvorlige problemene som har oppstått etter legalisering av dødshjelp. Norge trenger derfor ikke en norsk offentlig utredning for å få kunnskap om dette.
Et samfunn som vil ivareta personenes verdighet og trygghet må motarbeide strukturer som kan gi legitimitet til opplevelsen av å bli en byrde, eller til opplevelsen av at det å forsvinne fra livet vil være en tjeneste for sine omgivelser eller for samfunnet.
Selvbestemmelse over eget liv spiller en sentral rolle for opplevelsen av verdighet. Historier om mennesker som lider i en slik grad at de sterkt ønsker å avslutte livet gjør dypt inntrykk og må møtes med respekt, medlidenhet og medmenneskelig handling. Selvbestemmelse er samtidig en krevende størrelse å avgrense, da denne påvirkes av en rekke indre og ytre faktorer. I sårbare livssituasjoner kan det være vanskelig å skille mellom et fritt og selvstendig ønske og ønsker som på uheldige måter påvirkes av ytre faktorer. I hvilken grad er valget et eget valg – og hvordan kan vi forsikre oss om dette – når en uhelbredelig syk person over lang tid kan ha observert belastningen som pårørende, helsepersonell og samfunn bærer i møte med egen livssituasjon? Følt press eller påvirkning til å benytte seg av muligheten til livsavslutning er umulig å gardere seg mot. Bare det at muligheten finnes, vil uunngåelig kunne påvirke mennesker med uhelbredelig sykdoms samvittighet og opplevelse av sin egen verdi og plass i fellesskapet.
Begrepet «selvbestemt livsavslutning» rommer dessuten et grunnleggende grensedragningsproblem. Dersom selvbestemmelse brukes som begrunnelse for retten til dødshjelp, blir det logisk umulig å begrunne hvorfor staten skal nekte andre den samme retten.
På et overordnet nivå vil Norges Kristne Råd advare sterkt mot de konsekvenser en lovendring på dette området kan få for samfunnet og samfunnets verdier.
Hvordan skal vi som samfunn kunne sikre at døden ikke gradvis oppfattes som en legitim, enklere og mer kostnadseffektiv løsning på livssituasjoner som i utgangspunktet burde møtes med omsorg, behandling og lindring, hvis livsavslutning etableres som et tilbud?
Ved å flytte på denne grensen tar vi et skritt mot et håpløshetens samfunn. På vegne av de lidende og sårbare har vi som samfunn et ansvar for å bevare håpet som verdi ved å verne om grensene for livsvern og ved å velge å investere i medmenneskelighet, omsorg og lindring, i motsetning til å gjøre utveiene mer tilgjengelige. Samfunnet har en særlig plikt til å beskytte mennesker mot irreversible beslutninger når de befinner seg i en situasjon preget av alvorlig sykdom, smerte, frykt eller håpløshet.
Vi er bekymret for at samfunnet utvikler seg i en retning av perfeksjon og vellykkethet, der lidelse og begrensning blir fremmedgjort.
Dersom målet er å sikre verdighet og trygghet ved alvorlig og uhelbredelig sykdom, mener vi derfor at samfunnets innsats først og fremst må rettes mot å sikre god lindrende behandling og omsorg, tilgjengelig psykososial, åndelig og eksistensiell støtte, oppfølging av pårørende og tiltak som motvirker ensomhet og opplevelsen av å være en byrde. Mennesker som ber om hjelp til å avslutte livet, må møtes med lyttende nærvær og helhetlig omsorg, ikke med legitimering av at døden er løsningen på deres situasjon.
Med all omsorg og respekt for menneskers uutholdelige lidelser, vil vi på det sterkeste advare mot å ta steg som vil bidra til å gjøre at døden blir ansett som det verdige alternativet i møte med sykdom og lidelse. Hvis selvbestemt livsavslutning blir normalisert som en del av samfunnets tilbud, er vi bekymret for at dette over tid kan bidra til en verdiforskyvning der grensene for livsvern gradvis flyttes. Erfaringene fra andre land viser at grensene for hvem som omfattes av ordninger for medisinsk hjelp til å dø, kan utvides over tid. I Canada ble kravet om at pasientens naturlige død skulle være «reasonably foreseeable» fjernet i 2021, og ordningen omfatter i dag også personer som ikke er nær livets slutt. I Nederland omfatter praksisen blant annet personer med demens og psykiske lidelser. Disse utviklingstrekkene viser etter vårt syn at lovfestede avgrensninger ikke nødvendigvis forblir uforandret over tid. En slik utvikling vil etter vårt syn skape et mer utrygt – og ikke et tryggere – samfunn for mennesker i sårbare situasjoner.
Norges Kristne Råd mener at livets ukrenkelighet må vernes i alle livssituasjoner og helt til livets naturlige slutt.
14. september, 2026
Med vennlig hilsen
Henrik Erhard Hermansen Per Anders Sandgren
Generalsekretær Styreleder