Kong Harald, kongen vår i over 35 år, er død. Siden nyheten om hans bortgang kom tidlig fredag morgen, har telefonen til generalsekretær Henrik Erhard Hermansen gått varm. For Den norske kirke finnes prosedyrer, erfaring og mannskap. Men også de mindre medlemskirkene i Norges Kristne Råd, som representerer flere hundre tusen nordmenn, ønsker å uttrykke sin sorg, sin takknemlighet og sin respekt.
De siste dagene har Hermansen koordinert, veiledet og vært sparringspartner for kirkeledere og menigheter landet over. Nå har det første sjokket lagt seg, datoen for begravelsen er annonsert, og en helg full av sørgegudstjenester ligger bak oss. Endelig får også generalsekretæren tid til å reflektere: Hvem var egentlig kong Harald for bredden i kirke-Norge, ja, for kirkene sammen?
– Alle kirkeledere og menighetsledere jeg har snakket med de siste dagene uttrykker sorg over kongens bortgang, i takknemlighet for alt han var for landet og folket. Flere forteller om sterke og personlige møter med kongen. De forteller hvordan de ber for hele kongefamilien, og jeg får høre om sørgegudstjenester og markeringer over hele landet, sier forteller Henrik Erhard Hermansen.
En som møtte bredden av kirkene
For mange i kristen-Norge var kong Harald ikke bare landets statsoverhode. Han var en konge som møtte bredden av kirkene med respekt, varme og oppriktig interesse. Han besøkte de store nasjonale markeringene, men la også reisen til lokale menigheter, små fellesskap og konkrete diakonale tiltak. Han sendte personlige hilsener til generalforsamlinger og landsmøter, og han møtte mennesker på en måte som gjorde at mange opplevde ham som nær, ja, nesten som en av sine egne.
– Det er som om en av våre nærmeste har gått bort, sier Hermansen. – Kongen var varm og inkluderende, imøtekommende og omsorgsfull. Han viste stor interesse og var lett å samtale med. Han hadde evnen til å romme både det store overblikket og det nære personlige.
Signingsferdsbesøk til Baptistkirken på Sommarøy
Et av de tidlige minnene fra bredden i kirkelandskapet er besøket i Baptistkirken på Sommarøy under signingsferden i 1992. Kong Harald, dronning Sonja og daværende kronprins Håkon kom til en menighet som samme år feiret 100 år. Der møtte de pastor Knut Olav Fristad og frivillige i menigheten til omvisning og samtale. For kongen var det første gang han besøkte en baptistkirke.
– Besøket var veldig fantastisk, og veldig spennende, så avslappet og greit, forteller Fristad.
På Sommarøy hadde sommeren vært dårlig, og mange var bekymret for alt som skulle skje utendørs. Men på dagen for kongebesøket strålte solen. Fristad hadde med glimt i øyet sagt til øyboerne at han hadde kontakt med «hovedkvarteret».
– Da jeg hørte Knut Olav fortelle dette, ble det et sterkt bilde på hvordan også Kongen var. Enten han kom i forbindelse med glede eller sorg, brakte han håp der han kom, forteller Henrik Erhard Hermansen.
Besøket hos Metodistkirken og Grünerløkka familiesenter
Også i Metodistkirken på Grünerløkka i Oslo fikk mennesker erfare kong Haralds varme personlighet. 17. mai 2009 besøkte kongen og dronningen Grünerløkka familiesenter, et samarbeid mellom Stiftelsen Betanien Oslo, Metodistkirken på Grünerløkka og Bydel Grünerløkka. De ønsket å hilse på innvandrerkvinner som deltok på kurs i inkludering og språkforståelse, og barn som fikk språkopplæring gjennom Språkstigen.
Den røde løperen gjennom kirken ledet kongeparet inn til kaffe, kake og samtaler rundt bordene. Kongen og dronningen viste oppriktig interesse for hvordan kvinnene og barna opplevde tilbudet. Anders Isnes, som den gang var styreleder for Stiftelsen Betanien i Oslo og leder av menighetsrådet i Metodistkirken på Grünerløkka, beskriver besøket som en stor oppmuntring til samarbeidet som var etablert.
– For meg handler dette om noe dypere enn høflige visitter. Det handler om en konge som så mennesker, og som forstod kirkens rolle i lokalsamfunn, i diakoni, i kriser og i håp, sier Henrik Erhard Hermansen.
En konge som så hver enkelt
Generalsekretæren har sine egne opplevelser med kongen. Særlig er det ett minne som har festet seg. Under en mottakelse ble Hermansen plassert ovenfor kong Harald ved bordet, og det ble rom for den gode samtalen. De kom inn på både store internasjonale spørsmål og det helt nære. Kongen ble særlig interessert i å høre om Hermansens mellomste sønn, som er fisker, og om livet på havet.
– For meg ble samtalen nok et eksempel på kongens engasjement, både i det store,nasjonale og globale og i det nære og personlige. Han så hver enkelt, sier Hermansen.
En konge som forstod kirken som mer enn en tradisjon
I oktober 2025 kom dette tydelig til uttrykk da Norges Kristne Råd var vertskap for en delegasjon ukrainske kirkeledere som ble mottatt i audiens hos kong Harald og dronning Sonja på Slottet. Møtet ble varmt og personlig. Kongeparet lyttet til kirkeledernes erfaringer fra krigen, til fortellinger om bønn, traumeomsorg og feltpresttjeneste, og de delte selv erfaringer fra møter med ukrainske flyktninger i Norge. Kongen fortalte om det å være barn og måtte flykte under krigen, og både han og dronningen delte minner fra maidagene i 1945.
– Jeg hadde ikke forventet at de var så interessert i og hadde så mye medfølelse med vår situasjon. De stilte mange spørsmål, og det ble latter, smil og tårer, sa Anatoliy Raychynets etter audiensen.
For Norges Kristne Råd ble dette et sterkt vitnesbyrd om en konge som forstod at kirken ikke bare er institusjon og tradisjon, men også et fellesskap som bærer mennesker gjennom krig, sorg og håp. Kong Harald hadde evnen til å knytte Norges historie til andres lidelse, og til å møte mennesker med både verdighet og medfølelse.
En konge for det livssynsåpne samfunnet
Kong Harald var alles konge. Han var konge i en tid da forholdet mellom kirke og stat endret seg, og Norge ble tydeligere som et livssynsåpent samfunn.
– Nettopp derfor ble hans lederskap så viktig. Han stod trygt i sin egen forankring, samtidig som han møtte mennesker på tvers av tro, bakgrunn og livssyn med åpenhet og respekt. Hans kjente ord om at nordmenn tror på Gud, Allah, altet og ingenting, ble stående som et uttrykk for en samlende konge som bygget broer mellom mennesker, minnes en rørt Hermansen.
– Våre tanker og bønner følger den kongelige familie og alle som sørger. Må den trøst som finnes i fellesskapet og i troen, være med dem i denne vanskelige tiden, sier Hermansen.
Den nye kongen
Med kong Haralds bortgang går en epoke i norsk historie mot slutten. Samtidig begynner en ny. Kong Haakon har allerede vist nærhet til kirkens historie og kristendommens betydning for landet, blant annet gjennom talen ved markeringen av kristenretten på Moster i 2024, der han løftet frem hvordan kristendommen var med på å forme et samfunn bygget på fellesskap og likeverd.
I sin første tale som konge bad han om Guds hjelp og folkets støtte, og samlet landet i det gamle ønsket: Må Gud bevare landet vårt.
– Også den fine tradisjonen med «Jul på slottet», minner Hermansen om, – der han som kronprins har lest og gitt juleevangeliet en helt sentral plass, det gir meg håp om at han som konge vil føre videre arven etter sin far. Med en tydelig forankring, et åpent sinn og et varmt nærvær for hele folket.
