Arbeidernes dag bør synliggjøre de som svetter, er sultne, overarbeidet og underbetalte i kulissene – der alt vi ser er en flunkende ny villa. Der den norske stat ikke tar ansvar for migrantarbeidere, må frivillige organisasjoner nå ta jobben.
«Arbeid gir en lønn – og et liv». William Booth’s kloke ord gir oss styrke på tøffe dager på jobb når vi møter dem som arbeider så å si gratis i Norge og forteller om knuste fremtidshåp. Hvert år blir Frelsesarmeens migrasjonssenter kontaktet av omtrent 250 utenlandske arbeidstakere som har opplevd lønnstyveri og andre former for arbeidslivskriminalitet. Migrasjonssenteret er et hjelpesenter for utenlandske borgere med begrensede helse og sosiale rettigheter, samlokalisert med Frelsesarmeens nærmiljøkirke på Majorstuen. På
Migrasjonssenteret jobber et flerkulturell team som gjør sitt beste for å skape et trygt hvilested der varm frokost serveres flere dager i uka, og som er det eneste stedet i Oslo hvor tilreisende kan dusje og bruke sanitære fasiliteter gratis.
De som fyller hullene
«Organisasjoner som Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon og Caritas spiller en avgjørende rolle i det lille som er på plass av hjelpeapparat for arbeidsinnvandrere i Norge.»
I utgangspunktet har vi som jobber på Migrasjonssenteret lite ressurser og tid til å sette oss inn i komplekse saker om arbeidslivskriminalitet – av en så grov karakter at det grenser til moderne slaveri – og som krever juridisk bistand. Men mangler i hjelpesystemet og handlingslammelse hos myndighetene, gjør at vi i frivillige organisasjoner må ta dette ansvaret. Organisasjoner som Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon og Caritas spiller en avgjørende rolle i det lille som er på plass av hjelpeapparat for migrantarbeidere i Norge.
Arbeidsinnvandrere fra EØS-områdene som kommer til Norge er per i dag ikke omfattet av noen som helst integreringspolitikk. Deres rettigheter er fullstendig prisgitt oppdragsgiveren i Norge, og de har ikke noe apparat som gir dem rettigheter til å f.eks. kreve rettferdig lønn og arbeidstider. Dette landet er fullstendig avhengig av importert arbeidskraft, men unndrar seg ansvaret for disse menneskene.
«Akkurat nå bistår vi fire menn fra Moldova som bygget et hus fra bunnen av i Drammen. De fikk 10 000 kr hver for 4 måneders arbeid.»
Akkurat nå bistår vi fire menn fra Moldova som bygget et hus fra bunnen av i Drammen. De fikk 10 000 kr hver for 4 måneders arbeid. Dette er et klart eksempel på lønnstyveri som er straffbart ifølge straffeloven §395 og §396. De sier selv at de ikke har penger til mat eller husleie, inkassovarslene strømmer inn, og de sitter med en følelse av ydmykelse etter å ha lagt ned så mange måneder med arbeid uten lønn. Arbeidsgiveren betalte dem små forskudd og lovet at lønn skulle komme når byggeprosjektet ble avsluttet. Dette er noe vi hører ofte.
Men det er svært få som bestemmer seg å forlate arbeidsplassen i påvente av lønn, de er redde at de da aldri får noe lønn for sitt arbeid, så de fortsetter. Men for hver dag uten lønn øker også følelsen av ydmykelse og desperasjon.
Rømte fra arbeidsplassen
For to måneder siden kom to utslitte, sultne polske snekkere inn døra på Migrasjonssenteret. De hadde ikke spist på over 24 timer. De hadde rømt fra arbeidsplassen hvor de måtte jobbe med boring i kjelleren av en restaurant 10-11 timer om dagen, seks dager i uka. Det var ikke dette de ble lokket med da de ble rekruttert av noen bekjente i sine hjemland. Det var på Migrasjonssenteret at de lærte at minstelønn for snekkere i Norge er mer enn 200 kr i timen, som var det som sto i arbeidskontrakten deres som de bare hadde bilder av. De var heller ikke registrerte hos Skatteetaten, noe som gjør at de egentlig jobbet «svart» i Norge. I dag, 1.mai, på arbeidernes dag fortsetter vi kampen for deres lønn.Det blir som vanlig: en lang kamp. Samtidig bistår vi to polske, gravide renholdsdamer som ble sagt opp da arbeidsgiveren fikk vite om deres graviditet. Han bestridte også deres sykemeldinger for å unngå å betalelønn i arbeidsgiverperioden. Alt dette er lønnstyveri, og det er dette som er realiteten for mange arbeidsinnvandrere i Norge.
«I dag, 1. mai, arbeidernes dag fortsetter vi kampen for deres lønn, dette blir som vanlig: en lang kamp.»
På Migrasjonssenteret lytter vi, støtter, og vi blir sinte på vegne av dem. Mange ganger blir vi oppgitte av omfanget vi serog antallet som opplever slike situasjoner. Dette gjelder hovedsakelig byggebransjen, men også renhold, restaurant og landbruk. Vi veileder, vi oppmuntrer, men vi må også realitetsorienterer Vi fyller hullene som den norske staten etterlater seg hver eneste dag. Vi prøver å gjøre dette uten at vi selv blir tomme for energi og oppmuntrende ord. Dette er ikke en bærekraftig løsning for fremtiden for arbeidsinnvandrere i dette landet, heller ikke for et seriøst arbeidsliv i Norge.
Blir ikke fulgt opp
Det største problemet, slik vi ser det, er at helt tydelige lovbrudd ikke blir fulgt opp. Hverken politiet eller Arbeidstilsynet mener at de har ressurser til å følge dette opp. Fri rettshjelpsordning omfatter ikke slike saker og juridisk bistand er dyrt. To av tre arbeidsinnvandrere er ikke organisert. Kan det være at vi som jobber i den ideelle sektoren har blitt for flinke til å hjelpe? Staten må ta mer ansvar for den arbeidskraften landet er avhengig av.
«Vi fyller hullene som den norske staten etterlater seg hver eneste dag. (…) Kan det være at vi som jobber i den ideelle sektoren har blitt for flinke til å hjelpe? Staten må ta mer ansvar for den arbeidskraften landet er avhengig av.»
Det vi konkret etterlyser er at loven om lønnstyveri blir fulgt opp av myndighetene enten i form av utvidelse av fri rettshjelpsordning eller en tilskuddsordning for frivillige organisasjoner som allerede nå sliter å yte hjelpen som er etterspurt. Det er alt for enkelt for kriminelle aktører å drive på denne måten i Norge og utkonkurrere seriøse aktører ved bruk av lønnstyveri og skatteunndragelse.
Og vi som kunder må ta vare på de seriøse aktørene og ikke bidra til svart økonomi ved å bruke vår innkjøpsmakt på en fornuftig måte. Norske kirker bør sørge for at det ikke forekommer arbeidslivskriminalitet på deres eiendommer og i deres leverandørkjeder: Still krav til deres leverandører – til å bruke lokalerfra kjente aktører og være nøye med å sjekke dokumentasjon. Aktive kirkemiljøer bør oppfordres til å bruke sine nettverk, sin stemme og sin makt til å tale arbeidsinnvandrerenes sak og hjelpe oss med å legge press på myndighetene slik at de tar tak i dette.
Og slik gi nytt liv til William Boots ord: Arbeid gir lønn – og et liv.
