Påsketradisjonene er mange og varierte; Påskekrim og påskenøtter, turer med eller uten ski, påskekyllinger og påskeegg – for ikke å glemme den obligatoriske kvikklunsjen!
Selv koser jeg meg også med påskekrim, og med å løse påskenøtter og dra på tur; men påsken hadde ikke vært påske for meg uten påskens kjernebudskap: Jesu død og oppstandelse. Det å kunne samles til gudstjeneste, eller bare la egne tanker spinne rundt dette, er påskens viktigste glede.
Så langt denne påsken har jeg deltatt på fire gudstjenester i tre ulike landsdeler. I morgen går jeg til min femte. For meg hadde ikke påsken vært det samme uten å samles til i Jesu navn denne kristne høytiden.
«Påsken er den viktigste høytiden i kirkeåret,» uttalte stortingspresident Masud Gharahkhani i sin påskehilsen. Han minnet om vår kristne kulturarv og hvordan samfunnet er utviklet på deler av denne arven – og at påskens budskap om håp og kjærlighet er noe vi alle kan ta med oss ut i hverdagen når kvikklunsjen er spist opp og påskenøtter løst.
Paulus skriver: «Men er ikke Kristus reist opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom (…) Men nå er jo Kristus reist opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus». (1. Kor. 15.14-21)
«Gud er kjærlighet» sto det på alterveggen i min barndomskirke i Arendal. Det har fulgt meg livet igjennom. «Gud er kjærlighet». Det er selve essensen i påskebudskapet: Guds kjærlighet til oss. På korset roper Han ut «Det er fullbrakt», og i den vissheten får jeg og alle leve. Nåden er gitt oss i Jesus Kristus. For meg er nåden det viktigste av alt. Jeg trenger ikke gjøre meg fortjent til å ta del i Guds frelse og tilgivelse. Jesus har sonet for oss.
Soloppgang som påskesymbol
Solen ble tidlig et symbol for påsken. Kristi seierrike oppstandelse i morgengryet og soloppgangens seier over nattens mørke, var et bilde som likesom gav seg av seg selv.
Mitt faste påskeritualer har i mer enn tre tiår vært å stå tidlig opp påskemorgen, for å møte soloppgangen – aller helst fra en høy fjelltopp. Og, det er sagt at den som ser solen stå opp påskemorgen, vil se solen danse. Jeg har sett mange soloppganger på påskedag, og dansen har nok først og fremst utfoldet seg fra gleden og takknemligheten i hjertet mitt.
Der jeg også denne påskemorgenen går opp på en høyde for å møte soloppgangen, nynner jeg på de mange vakre påskesalmer, men spesielt to sanger vender stadig tilbake til meg. Det er Don Fransico sin «He’s alive» og Hans Inge Fagerviks «Tomas Sang». Don Fransico sin sang er som et crescendo i livet mitt, der han han roper det ut: «He’s alive, he’s alive, heavens gate are open wide …». Eller slik Hans Inge Fagervik synger det: «Han lever, han lever, han lever. Jesus er stått opp igjen».
Og, selv om jeg påskemorgen ikke alltid får øyenkontakt med solen, så vet jeg den er der. Slik er det også med Jesus, han er alltid nær, selv om jeg ikke ser Ham.
I år feirer vi at det er 1700 år siden det første økumeniske konsilet i Nikea, hvor førsteutkastet til Den nikenske trosbekjennelse ble lagt frem og godkjent.
Da Norges Kristne Råd var samlet til generalforsamling i mars ble en uttalelse om «Kirkens tilstedeværelse i det offentlige rom» vedtatt.
Her sier vi blant annet: «Troen som vi bekjenner, er mer enn ord. Den er en levende kraft som forvandler liv og samfunn. I 2000 år har troen på den treenige Gud vært et bærende fundament for kirken og for vårt engasjement i verden. Som kristne kirkesamfunn står vi sammen om å uttrykke denne troen, både i ord og i handling, i en verden som trenger medfølelse, rettferdighet og kjærlighet.»
«Vi tror» – i dag, slik vi har gjort siden Jesus levde, døde og sto opp igjen. Troen har vært levende i to tusen år, og den er levende fremdeles.
«Vi tror» – at Jesus er verdens frelser og at den treenige Gud er levende og til stede i verden og virker i historien i dag, slik Gud har gjort gjennom historien til alle tider.
«Vi tror» – at vår tro er viktig og hører hjemme i det offentlige rom og er en samfunnsbyggende kraft som ikke skal skjules og henvises til den private sfæren.
I jubileumsåret 2025 ønsker vi å uttrykke og synliggjøre kristen tro, som noe som både er dypt personlig og som noe vi bærer og bæres av sammen som kristne. For 1700 år siden sto den kristne kirke dratt mellom så store indre teologiske stridsspørsmål at det truet med å splitte kirken for godt. Løsningen ble en felles trosbekjennelse. Det er denne vi i år samles for å feire. Den nikenske trosbekjennelsen ble grunnlaget for at kristne kunne forkynne sin tro i fellesskap med ordene i denne trosbekjennelsen.
På samme måte som Jesus møter kvinnene ved graven, Tomas hans som tvilte. Peter han som fornektet. Emmausvandrerne som undret seg, ja samtlige som var tynget av sorg og savn, kommer Jesus oss i møte. Når vi minst venter det, når han egentlig kjennes langt borte kommer han oss i møte. I Apg. 17 står det «Han er ikke lang borte fra en eneste en av oss».
I kirker landet rundt blir «Deg være ære, Herre over dødens makt!» sunget i dag. Dette er både en protest- og seierssang om livet som seirer over døden. Guds kjærlighet og nåde omslutter oss, enten dagene er gode eller vonde.
Tro er også handling. Vi tror at troen kommer til syne gjennom konkrete handlinger. Kirkens oppdrag er som følge av dette å kjempe mot nøden i verden og samfunnet rundt oss. Som kirker står vi sammen om dette oppdraget. Påskebudskapet kaller oss til å støtte mennesker i krise. Det er så mye vi alle kan gjøre for å hjelpe. Og, i møte med uro, sorg og bekymring, kan påska gi oss ro, håp og trygghet. Vi kan takke for at lyset er sterkere enn mørket, at Jesu seirer over døden.
Vi ferier han som er kjærlighet, som hver dag møter oss med denne, og som sender oss ut i tjeneste for andre. Han sier: «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre».
Dette er godt å ha med seg i tanker og hjerte – ikke minst i melodi – når jeg i år igjen møter påskemorgens soloppgang.
God påske alle sammen!
