Olavsarven som binder Sarpsborg, Kongo og kirkene sammen

– Kutter vi av røttene, dør treet, sa Henrik Syse. Da kirkene i Sarpsborg samlet seg til jubileumskveld om slekt, samfunn og tro, ble røttene trukket både bakover til Olav den hellige, utover i verden og framover mot det samfunnet vi ønsker å gi videre.

Torsdag 21. mai samlet Norges Kristne Råd og Sarpsborg Kristne Råd mennesker på tvers av generasjoner, bakgrunner og kirketradisjoner til jubileumskveld i Filadelfiakirken i Sarpsborg.

Arrangementet markerte starten på Himmelske dager i Sarpsborg, og er en del av Nasjonaljubileets tusenårsstafett. I 2026 er Sarpsborg vertskap for stafetten, med temaet Slekt og samfunn.

Det er ikke tilfeldig. For Sarpsborg er en av byene der Olavsarven sitter dypt i jordsmonnet.

– I følge tradisjonen grunnla Olav Haraldsson, altså sankt Olav, Sarpsborg for 1010 år siden, forteller Cathinka Dahl Hambro, – Det var også her han giftet seg med dronning Astrid, og her deres første barn, Ulvhild, ble født.

Hambro leder Norges Kristne Råds arbeid med Kristendom i 1000 år, som er kirkene i Norge sitt arbeid knyttet til Nasjonaljubileet 2030. Tusenårstemaet løfter fram hvordan kristen tro, kirke, kulturarv og global tilknytning har preget Norge gjennom tusen år. Og ikke minst hvordan denne arven fortsatt berører spørsmål om fellesskap, menneskeverd, verdier og samfunn i dag.

Røtter trenger retning

I hovedsalen var det fullt da filosof, forfatter og samfunnsdebattant Henrik Syse holdt foredraget «Røtter og retning: Hva slags samfunn ønsker vi å gi videre til dem som kommer etter oss?»

Syse åpnet med en østfoldvits og lokal Sarpsborg-kjennskap. Det viser seg at filosofen har dype røtter i Sarpsborg: hans mor er herfra, og han fortalte livlig om barndommens beste ferier hos mormor i Sarpebyen. Dermed ble foredraget ikke bare en refleksjon over historie og samfunn, men også en personlig fortelling om tilhørighet, slekt og sted.

Samtidig var alvoret tydelig. Syse minnet forsamlingen om at tusenårsmarkeringen kan være et vedlikeholdsøyeblikk: en anledning til å se nærmere på at alt står bra til med grunnmuren i samfunnet vårt.

Han løftet fram menneskeverd, rettsstat, maktfordeling, folkestyre og demokrati som verdier i grunnmuren vår som vi ikke kan ta for gitt. Røtter må ikke dyrkes nostalgisk, men for at vi skal vite hva som gir næring til et samfunn.

– Kutter vi av røttene, dør treet, sa Syse.

Derfor handler ikke jubileet bare om å se bakover. Det handler også om retning. Hvilke verdier skal bære oss videre? Hvilke fellesskap må vi bygge? Hvilke rom må vi verne, slik at mennesker fortsatt kan møtes på tvers av uenighet, bakgrunn og tradisjon?

Syse oppfordret forsamlingen til aldri å slutte å snakke om de grunnleggende visjonene og verdiene. Vi må lete etter det vi kan samles om og bygge på. Vi må ta farene og truslene på alvor, uten å la oss overvelde av dem. Og vi må dyrke de trygge, gode og inkluderende arenaene.

Han fikk stående applaus.

Olavsarven i verden

Generalsekretær i Norges Kristne Råd, Henrik Erhard Hermansen, forteller at han gjennom arbeidet med jubileet har fått et mer aktivt forhold til Olav den hellige, særlig gjennom samarbeid med den katolske kirke.

– Det er så gøy å finne avtrykk av han land og strand rundt i Norge, men også rundt i verden: Jeg var i Estland for noen år siden, der har de jo Sankt Olavskirken midt i byen. Og så her i Sarpsborg da – når du kjører gjennom gatene her, finner du både Sankt Olav barnehage, Sankt Olav trafikkskole, Sankt Olav videregående… ja, han er jo virkelig over alt, ler Hermansen.

I panelsamtalen fortalte også pater Pål Bratbakk hvordan den internasjonale Olavsarven ble svært synlig for han for noen år siden. Under en samling med to millioner unge katolikker i Krakow, kom Bratbakk i prat med en indisk prest mens de ventet på pavemesse. Da han så navneskiltet til presten, ble han overrasket. Presten het nemlig Olav. Den katolske kirken i India, har hatt sterk innflytelse av portugisisk misjon, der Olav er en viktig helgen.

Historien fikk fram noe av det fiffige ved Olavsarven: En konge fra et lite land i nord ble en helgen med et internasjonalt nedslagsfelt.

Men den internasjonale Olavsarven handler ikke bare om katolske helgentradisjoner. På jubileumskvelden i Sarpsborg ble det også tydelig at kristendommens røtter i Norge har fått pinsekarismatiske og misjonale ringvirkninger, helt til Sentral-Afrika, og tilbake igjen.

Fra Sarpsborg til DR Kongo – og tilbake

Blant deltakerne i Sarpsborg var ekteparet Namegabe og Danu Rubasha. De er opprinnelig fra Kaziba, øst i DR Kongo, men har bodd og virket i Sarpsborg siden 1983.

– Vi er ekte særpinger, ler Danu.

Da de blir spurt om hvilket forhold de har til Olav den hellige, forteller de at de har lest og kjenner historien. Men for dem handler Olavsarven først og fremst om ringvirkningene av at kristendommen kom til Norge.

– Vi er en del av frukten til kristendommen. Norge sendte misjonærer rundt i hele verden, og noen havnet i Kongo. Gjennom det ble vi selv kjent med Jesus, frelst og døpt. Og det angrer vi ikke på, smiler Danu.

Namegabe forteller at det var den norske pinsemisjonens lege og misjonær Osvald Orlien, som bygget opp helsearbeidet i Kaziba. Der ble det senere etablert sykepleierutdanning, og Namegabe og Danu var blant de første som ble uteksaminert. Senere kom de til Norge for spesialutdanning, og etter noen år i praksis hjemme i Kaziba, fikk de begge stillinger ved Sarpsborg sykehus.

Slik ble historien på mange måter en sirkel: Fra Olav og kristendommens gjennombrudd i Norge, via norsk misjon og helsearbeid i Kongo, og tilbake til Sarpsborg gjennom mennesker som selv har vært med på å bygge lokalsamfunnet videre.

Det er lett å tenke at tusenårshistorien er stor, fjern og kanskje et snev nasjonalistisk? Men i møte med ekteparet Rubasha blir den nær, konkret og medmenneskelig. Olavsarven handler ikke bare om middelalder, kongemakt og samlingen av en nasjon. Den handler også om diakoni, migrasjon, personlig tro og tilhørighet.

Rotfestet i Jesus

Etter Syses foredrag ledet Cathinka Dahl Hambro en panelsamtale med ledere fra fire ulike kirkesamfunn: pater Pål Bratbakk fra Den katolske kirke, Anne Margrethe Mandt-Anfindsen fra Misjonskirken, biskop Kari Mangrud Alvsvåg fra Den norske kirke og Stig Stordal fra Pinsebevegelsen.

De kom fra ulike tradisjoner, men pekte i samme retning: Det kirkene ønsker å gi videre, er ikke først og fremst en kulturarv som skal stilles ut i glassmonter. Det er en levende tro, rotfestet i Jesus, og et samfunn bygget på menneskeverd, fellesskap og håp.

Pater Pål Bratbakk sa at kirkene kanskje har hatt litt dårlig selvtillit når det gjelder å snakke om røttene sine.

– Det er viktig at vi ser bakover, men vi må huske at vi først og fremst er rotfestet i Kristus, sa han.

Han minnet også om at Olav Haraldsson kom til Norge med noe nytt. Slik blir Olavsarven ikke bare et spørsmål om arv, men også om fornyelse.

Anne Margrethe Mandt-Anfindsen løftet fram hvordan tro kan settes som spor i barn og unge, også når resultatene ikke synes med én gang.

– Det som plantes i våre barn, det som sås, kan i en periode se dødt ut. Men jeg tror mye av det Gudslivet og den Jesus vi klarer å formidle gjennom våre liv, kan sette dypere spor enn vi ser i øyeblikket, sa hun.

Biskop Kari Mangrud Alvsvåg knyttet temaet til menneskeverdet.

– For meg som kristen og biskop er det vesentlig å løfte fram hvordan fortellingene om Jesus, hans liv, død og oppstandelse, er grunnleggende for hvordan vi forstår menneskets verdi, sa hun.

Stig Stordal fra Pinsebevegelsen snakket om velsignelsen som gis videre fra generasjon til generasjon.

– Jeg skulle ønske at mine barn og barnebarn får nyte godt av den velsignelsen jeg selv vokste opp med og fikk overlevert fra mine foreldre, og at denne velsignelsen også fortsetter i det samfunnet vi etterlater oss, sa han.

Slik ble panelsamtalen et ekko av Syses foredrag: Røtter trenger retning. Og retning trenger røtter.

En sang fra konsentrasjonsleiren

Kvelden ble avsluttet med konsert med Lewi Bergrud og band. Med nær formidling og stort musikalsk engasjement tok de publikum videre inn i kveldens røde tråd: Hva slags samfunn ønsker vi å gi videre?

Før sangen «Omsluttet av stille gode krefter» minnet Bergrud om at teksten ble skrevet av Dietrich Bonhoeffer i desember 1944, mens han satt fengslet av Gestapo i Berlin under andre verdenskrig, kort tid før han ble henrettet.

Dermed ble også konserten en påminnelse om at tro, menneskeverd og motstand mot undertrykkelse ikke bare er historiske temaer. De må stadig leves, synges og gis videre.

Mot slutten løftet publikum taket i sang, da Bergrud dro i gang «O store Gud».

Kirkene sammen i Sarpsborg

Arrangementet ble planlagt i samarbeid mellom Norges Kristne Råd og Sarpsborg Kristne Råd. Filadelfiakirken sto for middag, kaffe og varm gjestfrihet, og mange frivillige bidro til at både barn, unge og voksne ble tatt imot. Også barna hadde sitt eget program gjennom kvelden, med ansiktsmaling, legobygging, perling og muffinspynt. Rebecca Waldemar og tigeren Titus samlet barna til en engasjerende og leken stund om tro, fellesskap og glede.

– I Sarpsborg Kristne Råd er vi elleve ulike menigheter, med forskjellig form og uttrykk. Vi opplever det som en stor styrke å kunne stå sammen som kristne, og gleder oss over å kunne arrangere noe sammen, sier Niclas Bengtsson, leder i Sarpsborg Kristne Råd og pastor i Sarpsborg Frikirke.

For Bengtsson har Olavshistorien også en liten personlig klangbunn.

– Det er jo en bra sak at han fant seg en svensk jente, siden jeg fant meg en norsk en, humrer Bengtsson.

Bak humoren ligger alvoret: Olav satte spor. Ikke bare i Sarpsborg, men i Norge, i Europa og i kirkelig historie langt utenfor Norges grenser.

Denne kvelden ble det tydelig at slike spor fortsatt kan samle mennesker. På tvers av kirkesamfunn. På tvers av generasjoner. På tvers av landegrenser.

Fra Sarpsborg til Kongo. Fra middelalder til nåtid. Fra røtter til retning.

Og kanskje er det nettopp dette tusenårsjubileet kan hjelpe oss med: å huske hvor vi kommer fra, slik at vi klokere kan samtale om hvor vi skal.