– Planen er å finne rammen, for å lese og roe ned, komme inn i rytmen. Å ha tid til å bare stoppe opp, sier han med antydning til pust i stemmen.
Skjønt, generalsekretæren liker å være i farta, så det er alt annet enn enkelt å finne roen.
– Studiepermisjonen rydder et mulighetsrom jeg er veldig takknemlig for, sier han.
Permisjonen varer til 1. februar 2026, men begynte forrige uke. Allerede etter første uke har han vært innom kontoret flere ganger.
Men han har troen. På at han vil finne stillheten. For sikkerhets skyld har han booket seg til en ukes Stille retreat på Lia gård.
FINNE RYTMEN. Han åpnet permisjonen med høytlesning av Bibelen for seg selv i heimen. Som i morges. Dagens lektyre var noe så trivelig som «syndefallet».
Pusten i stemmen har forlengst blitt kuppet av iver.
– Jeg oppdager noe nytt hver gang når jeg leser høyt – selv om jeg har lest det veldig mange ganger før!
For studiene er i gang. Akkurat nå leser han en liten, men stor bok som heter Økumeniske pilegrimer, med tydelig fokus på fredsarbeid, skrevet av en tidligere svensk biskop.
Økumenisk pilegrim skal han være selv i denne perioden. Skjønt, sekken blir tung av litteratur, så returen tilbake på jobb blir tynget av visdom.
– Det er noe med å finne en rytme rundt det å lese. For det å være generalsekretær er 24/7-jobb. Dette kan være et momentum for å bygge opp ny motivasjon og inspirasjon til jobben.
MULTIKULTURELT TEXAS. Og før han kommer så langt som til organisert stillhet på Ila, lader han seg klar med en god dose sosial omgang. Nå drar han først på Multikulturell kirkekonferanse i Dallas, sammen med en gruppe kirkeledere, sterkt representert av baptister og frikirkelige – om å være multikulturell kirke.
– Mange av våre medlemskirker har allerede dette på agendaen – «dette må vi bli bedre til». Og når medlemmer kommer fra ulike kulturer, bakgrunner og tradisjoner, blir det naturlig å spørre: Hvordan kan vi ivareta de i vårt fellesskap. Hvordan kan vi se den rikdommen de har med seg? Hvordan kan dette være en kilde til fornyelse?
Dette er han glad for å kunne søke god kunnskap om hos flere av våre medlemssamfunn.
– I flere frikirkelige miljøer, som hos baptistene, har de spesielt sterk erfaring med dette, så det blir spennende å reise med en gruppe med mer er faring og et mer bevisst forhold til det – enn det jeg har.
Ellers ser han fram til å rett og slett bare være sosial sammen med representanter fra hele verden. Forhåpentligvis blir han sosialt mettet; klar til en ukes nådeløs ro på Lia gård.
IKKE EN LYD. Selve retreaten er nemlig ganske ambisiøs, men når Erhard først skal ha ro, så skal han ha ro – han gjør ikke noe halvveis. Fagert landskap omslutter idylliske Lia Gård, ingen glattcelle i fransiskansk kloster – men det er en såkalt «ignitiansk retreat»; en stille retreat hvor man skal holde kjeft i en hel uke.
– Å være stille sammen med andre … det blir en utfordring for meg som liker å snakke.
Han ler høyt. Må medgi at har prøvd det før, men da som en langhelg. Med seg fra den fikk han vissheten om at det tar tid å komme inn i stillheten, så nå prøver han en hel uke.
– Men når jeg først kommer inn i den, så gjør stillheten noe med meg. Bare det å sitte med folk og være stille sammen over måltider … det går litt tid før jeg roer meg og kjenner på at jeg bare kan være her. Reflektere og be.
Antydning til pust er tilbake i stemmen.
– Så skal jeg gå en lang tur hver dag. På den måten finner jeg kanskje også ro i kroppen. I roen finner jeg en helt annen nærhet til Skriften enn midt i de travle dagene ellers.
TIL KONTINENTET. Generalsekretæren skal med andre ord ikke lese Skrift og økumeniske skrifter attåt parasolldrinker i badebukse på Las Palmas. Etter en ukes salig stillhet på Lia, hever han litt og litt blikket mot det økumeniske Europa. Han ser blant annet fram til å besøke tidligere katolsk biskop, Bernt Eidsvig, i klosteret i Østerrike.
– Jeg har ikke helt fått landet planene ennå, men en økumenisk reise i Europa håper jeg å få til – jeg vil besøke Vatikanet og har en avtale med patriarken i Konstantinopel og …
Blikket gnistrer når han høyttenker om mulighetene på ferden, glemmer helt å beholde roen.
– Jeg brenner virkelig for at vi i enda større grad skal komme nærmere hverandre som kirke. Det er mye å ta tak i, selv om det er mye bra. Jeg ønsker å løfte det opp på ledernivå, noe jeg søker i møtet med patriarken i Konstantinopel, sier han, og ser ut til å huske på at det var viktig å ikke ha for mye planlagt, det var sant:
– Jeg vil ha god tid til det helt enkle.
Generalsekretæren tar en liten pause. Han høres ut til å måtte svelge noen ekstra ganger for å samle stemmen.
– Jeg er veldig takknemlig for denne muligheten, dette rommet.