Jeg trenger akkurat de ordene. For når hele gudstjenester ruller av sted uten å si akkurat
de ordene, føler jeg meg gudsforlatt. Som om det bare var meg som visste at varmen
øker, isen smelter, havet stiger og at Guds skaperverk er i ferd med å ødelegges av hans
barns forbruk og fossile utslipp. Som om jeg er i en annen virkelighet enn resten av
kristenheten. Det er ensomt og veldig, veldig rart. For er det ett sted Virkelighetens Gud
burde være til stede, så er det i gudstjenester.
Og hvis kirkens ledere og lærere virkelig forsto at klima- og naturkrisa bunner i syndens
egentlige ansikt; grådigheten, vår lyst til å ta det vi skulle la ligge, – og hvis kirkens ledere
og lærere virkelig forsto at klima- og naturkrisa kun kan lindres ved å følge Jesu enkle bud:
Elsk hverandre! – så ville de bruke akkurat de ordene jeg savner: «Klimaendringer»,
«global oppvarming», «overforbruk» og «klimagassutslipp». Og dermed truffet
virkeligheten midt i hvitøyet – og menneskeheten midt i hjertet.
For det holder ikke med bønn om vilje til mer omsorg for skaperverket når vi ikke forstår
hva som er i veien med oss selv og med skaperverket. Hva har rammet oss? Hva er vi
skyld i selv? Hvordan kan vi gjøre en forskjell og forandre? Hva betyr det å være kristen i
dag?
«Klimaendringer», «global oppvarming», «overforbruk» og «klimagassutslipp». Høres de
ut som politiske ord, litt for lite «kirkete»? William Lazareth sa i et foredrag i Det Lutherske
Verdensforbund (LVF) i 1977: «Å ekskludere politikkens viktige rike fra kristen tenking og
handling er ikke bare kirkelig apati; det er den ultimate teologiske vranglære og etisk
ulydighet.» Altså: Å ikke kjempe for natur og klima bunner i vrang lære og død tro? Eller: Å
være kristen i dag er å kjempe for skaperverket?
Ordet «krig» er ofte med i gudstjenestens bønner og i en preken. Men ordene
«klimaendringer», «global oppvarming», «overforbruk» og «klimagassutslipp» hører med
til sjeldenhetene.
Jeg trenger akkurat de ordene. Fordi de ordene åpner meg, møter meg slik jeg er, med
min økologiske sorg og vaklende framtidstro for denne jorda. Fordi de ordene åpner for
mer kunnskap og klokskap, for større vilje til bærekraftig levemåte, til kritisk og konstruktivt
samfunnsengasjement og – avdekker vårt enorme behov for nåde og barmhjertighet.
Men, når en hel gudstjeneste går av stabelen uten å «stikke fingerń i jorda», og alt blir mer
eller mindre «stoff til indremedisinsk bruk», da kjenner jeg meg «uttafor». Veldig, veldig
alene. Er jeg alene om å være så alene?
Elisabet B Breen, teolog og mormor
Siste kommentarer