Jordens sang og sjelens klage – ung økosorg 

Kan jorden synge? Finnes det en sang som løfter seg fra Moder Jords hjerte opp til alt som lever, og ut til alt som er? I så fall er det en polyfonisk sang båret av grenseløs skjønnhet og uutgrunnelig skapermakt. I alle århundrer har troende mennesker lyttet til denne sangen med takknemlighet, og løftet kropp og sjel til Gud i tilbedelse: «Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har bredt ut din prakt over himmelen»(Sal 8,2). 

I dag spør mange, jeg er en av dem: Har det skjedd noe med denne sangen? Hører vi andre akkorder nå? Mørkere toner av sorg og klage? Kanskje de første tonene i et requiem over jorden?  

I så fall: Hva gjør det med oss? Hva skjer med sjelen dersom takknemlighet og tilbedelse viker for fortvilelse og klage over dype revner i den økologiske veven? Er det kanskje dette vi møter når mennesker plages av klimaangst og økosorg? Hvilken betydning har jordens sang for sjelens sunnhet?   

Det er grunn til å spørre. Mye tyder på at naturtap og økokrise setter tydelige spor. Kanskje økokrisen også tar form som en helsekrise – at naturødeleggelsene blir tunge drivere i utviklingen av psykiske belastninger, særlig for unge mennesker?    

Ung økosorg 

Jeg har lurt på hvor utbredt fenomenet økosorg er. Dreier det seg om nokså få personer som roper høyt, eller er det i ferd med å bli en ganske utbredt tilstand? Den som følger klimadebatten kan vanskelig unngå å legge merke til hvor sterkt unge mennesker – og særlig unge jenter? – engasjerer seg. Fra den ene, avmektige skole-streikende profeten foran parlamentet i Sverige har engasjement spredt seg til mange hundre tusen unge over hele kloden. Og man merker tydelig det eksistensielle alvoret – sorgen, sinne og protestene. Økokrisen oppleves som en ganske direkte trussel mot deres egen framtid på planeten. Men hvor utbredt er det? 

En undersøkelse fra 2019 gjennomført av Cicero, Senter for klimaforskning, viser at et stort flertall av den norske befolkning ser klimaendringene som reelle, og med betydelige negative konsekvenser for framtidig livskvalitet. Mest oppsiktsvekkende er kanskje resultatene for de yngste årsklassene: Undersøkelsen viser at nesten 60 % av unge under 30 år er ganske eller veldig bekymret for klimaendringene.¹ Erfaringer av økosorg er altså utbredt. (Irene og Ola står som representanter for svært mange.) Mental Helse Ungdom advarer om at barn helt ned i 12-års alder sliter med klimaangst.  

Hvilke følger får dette for livskvalitet og framtidstro?  En ny omfattende undersøkelse tegner i så måte et svært utfordrende bilde. Resultatene av undersøkelsen ble publisert i september 2021, og gjengir svarene til 10 000 unge i alder fra 16 – 25 år og fra 10 land. ² Hovedfunnene sammenfattes slik:  

• 4 av 10 nøler med å få barn 
• 6 av 10 bekymret eller ekstremt bekymret 
• 6 av 10 mener regjeringen ikke beskytter dem, kloden eller framtidige generasjoner 
• 6 av 10 føler seg forrådt av den eldre generasjonen 
• 75 % er enige i setningen «framtida er skremmende» 
• nesten halvparten føler stress i det daglige 

Et slikt bilde kan vanskelig beskrives som annet enn skremmende: Klimaendringer og naturtap fører til frykt, sinne, følelse av maktesløshet, tap av tilhørighet, komplisert sorg, håpløshet o.l. ³   

I den grad dette er representativt, befinner vi oss i en ny og svært utfordrende situasjon. At dette representerer betydelige utfordringer også for kirkens diakoni og sjelesorg, er åpenbart.  

Møte med Irene, 17 år og klima-aktivist  

Hun hadde hørt meg holde foredrag om et kristent syn på naturen, og nå ringte hun meg og spurte om en samtale. En ung, ressursrik og engasjert ungdom, sterkt preget av uro og fortvilelse.  Omtrent slik presenterer hun seg selv: 

Jeg har i grunnen alltid følt meg trygg. Jeg har en fin familie og et godt nettverk. Jeg har alltid vært opptatt av miljøet og likt å engasjere meg i «Natur og Ungdom». Men den siste tida har noe forandret seg. Jeg kjenner på en slags tung trøtthet, en fortvilelse som siver inn i sjelen og legger seg som uro i kroppen. Det var ikke sånn før. Nå melder det seg også i drømme om natta: Isbreer som smelter; voldsomme branner; flom og jordras, økosystemer som kollapser. Og det hjelper jo ikke stort å våkne, for de samme bildene er jo over alt….. 

Jeg vet ikke om jeg tåler det. Føler på en måte at virkeligheten holder på å bli for voldsom for meg, at framtiden forsvinner. Og midt oppe i alt dette skal jeg liksom tro på en Gud som elsker verden? Det virker forresten ikke som de kristne jeg kjenner bryr seg … de sier bare at jorda skal forgå og at det ikke er noe vi kan gjøre med det….Tror du jeg holder på å bli syk? 

Nå skjer det

Mennesker med uro og angst har jeg møtt mange ganger, men denne gangen er det noe nytt og annerledes. Dette skjedde aldri for ti år siden. Men nå skjer det altså: Klimaangsten fyller sjelesørgerens rom. Fortvilelsen står i ansiktet.  Hva er det som skjer?  

På en måte er bildet foruroligende tydelig: Irene opplever at Moder Jord roper i smerte, og ropet legger seg som uro og angst i en ung, sårbar sjel. Slik veves psykologi og økologi sammen.  

Menigheten må være et sted der «jordens sang og sjelens klage» høres – og ses i sammenheng. Og: Det må finnes fellesskap hvor økosorgen anerkjennes, lyttes til og tas på alvor.