FNs klimaforhandlinger (COP28) – hva står på spill?

Lurer du på hva som skjer på COP28? Hvordan COP28 faktisk fungerer, eller hva som står på spill under årets klimaforhandlinger? Da har vi laget en artikkel som tar for seg COP28 og klimaforhandlingene, samtidig som vi problematiserer noen av dilemmaene knyttet til COP28.

De viktigste utfordringene FNs klimakonferanse i 2023 (COP28) står overfor inkluderer behovet for at land øker løftene om utslippsreduksjoner, møter krav om klimafinansiering som f.eks til tap og skade-fondet, og iverksetter hastetiltak for å stoppe katastrofale globale temperaturøkninger.

En drastisk økning i jordens gjennomsnittstemperatur – highway to hell?

COP28, FNs årlige globale toppmøte om global oppvarming, skjer fra 30. november til 12. desember i regi av FNs rammekonvensjon om klimaendringer. Denne konvensjonen ble lansert i 1992 for å beskytte planeten mot «farlig menneskeskapt innblanding i klimasystemet». Årets klimatoppmøte er det 28 i rekken siden 1992, derav navnet COP28, og skjer i Dubai, i De forente arabiske emirater (UAE).

COP28, sammen med andre nylige slike toppmøter, står overfor en eksistensiell motsetning mellom akselerasjonen av global oppvarming – dvs. den gjennomsnittlige globale overflatetemperaturen på planeten – og COP-prosessens manglende evne til å bringe den under kontroll eller til og med holde den til en maksimal økning på 1,5°C i tråd med Parisavtalen fra 2015.

Det ble allerede i august klart at 2023 skilter seg ut når det gjelder temperatur, juli 2023 viste seg nemlig å være den varmeste måneden som noen gang er registrert på verdensbasis.

FNs generalsekretær António Guterres svarte med rette ved å erklære at dette betydde at «æraen for global oppvarming var over, og æraen for global koking har kommet.» Det betydde, sa han, at «klimaendringene er her; det er skremmende, og det er bare begynnelsen. Det er fortsatt mulig å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5°C (over førindustrielt nivå) og unngå de aller verste klimaendringene, sa Guterres, men bare med drastiske, umiddelbare klimatiltak.»

Tallene for september var imidlertid mye verre enn august igjen. Det var svimlende 0,5 °C over den forrige rekorden. The Guardians miljøredaktør Damian Carrington siterte klimaforsker Zeke Hausfather, som hadde tvitret at: «Denne måneden var, etter min profesjonelle mening som klimaforsker, helt hinsides noe annet. Den slo den forrige månedlige temperaturrekorden med over 0,5 °C og var rundt 1,8 °C varmere enn førindustrielt nivå.» Datasettet fra europeiske og japanske forskere bekreftet dette.

Det er verdt å merke seg at forskjellen i den gjennomsnittlige globale temperaturen mellom nå og dypet av siste istid da disse øyene var under en kilometer med is er rundt 5,0 °C.

I midten av november gikk Guterres videre ut og advarte om at:

Nåværende trender drar planeten vår nedover en blindvei mot 3°C temperaturøkning. Dette er en svikt det globale lederskapet, et svik mot de sårbare, og en massiv tapt mulighet. Fornybar energi har aldri vært billigere eller mer tilgjengelig. Vi vet at det fortsatt er mulig å gjøre 1,5-gradersgrensen til en realitet. Det krever å rive ut den forgiftede roten til klimakrisen: fossilt brensel.

Han la til:

Ledere må drastisk steppe opp sin innsats, med rekordhøye ambisjoner, kraftige handlinger og rekordhøye utslippsreduksjoner. Ikke mer greenwashing. Ikke mer politisk viss-vass. 

Guterres er ikke kjent for å spare på kruttet i sin uttalelser. Han bemerket også at om vi ikke endrer kurs så er vi på «highway to hell».

Dilemmaet ved COP28 i Dubai

Stedet for denne COP-en er et stort problem. Få land er mindre egnet for et slikt toppmøte enn Emiratene. Det er ikke bare den 7. største oljeprodusenten i verden med 3 250 000 fat om dagen. Den har også de 7. største påviste reservene av naturgass i verden, på over 215 billioner kubikkfot. Det er også nok en vertsnasjon, etter Sharm El-Sheikh, med en forferdelig historie med menneskerettighetsbrudd og en økonomi basert på eksport av fossilt brensel, og presidenten for COP vil være sultan Ahmed Al Jaber, som er minister for industri og avansert teknologi i Emiratene, samt administrerende direktør og konsernsjef for Abu Dhabi National Oil Company.

Som et resultat av dette vil mange aktivister la være å reise til Dubai, men vil sette i gang protestene sine hjemme eller via den globale aksjonsdagen som er 12. desember (siste dag av COP28). Den sjokkerende avsløringen om at Emiratene har brukt COP-møter til å selge olje og gass ved siden av, har gjort problemet verre. Guterres har fordømt det som et alvorlig brudd på oppførselsstandardene som forventes av en COP-president.

Det ville imidlertid være en feil å la stedet for eventet få dominere responsen vår. Det er vanskelig for FN å ekskludere et medlemsland fra presidentskapet når de søker å ta sine 193 medlemsland sammen mot netto null og når det arrangeres en COP har dette ofte en positiv effekt på vertsnasjonen når det gjelder dens eget arbeid med tematikken.

Uansett, de primære forhandlingene på COP-toppmøte finner sted mellom COP-møtene i mindre fora. Da planlegges konkrete handlinger og intervensjoner for det påfølgende året. Men COP-prosessen må være større enn bare det gjeldende COP-møtet og det neste COP-møtet, siden man har å gjøre med en global eksistensiell krise med en kort tidslinje for å hindre de verste konsekvensene av klimaendringene.

COP-konferansene har et presserende behov for mer demokratisering for å gi klimabevegelsen mye mer plass og samtidig begrense bedrifters lobbytilgang, især tilgang gitt til den petrokjemiske industrien.

Målet til klimabevegelsen bør være å maksimere mobilisering rundt hvert COP-toppmøte, og der det ikke er mulig på stedet, bør det gjøres på internasjonalt nivå. Dette er viktig både for å mobilisere bevegelsen og også fordi det er den beste muligheten vi har til å stille krav til de globale elitene på internasjonalt nivå.

I mellomtiden sa Al Jaber at han trodde at verden kunne bli enige om et «robust veikart» for kutt i klimagassutslipp innen 2030 som ville møte vitenskapelige råd. Det gjenstår å se. 

Viktige utfordringer på COP28 i Dubai

I denne situasjonen må hvert medlemsland overholde forpliktelsene de gjorde på COP27 i Sharm El-Sheikh og vedta nye forpliktelser som håndheves strengere og støttes av en solid implementeringsstrategi i hvert enkelt land. Oversikten som fant sted i fjor på COP27 i Sharm El-Sheikh avslørte en katastrofal situasjon i så måte, og dette kan bli enda verre.

Fondet for tap og skade

Den andre viktige saken er spørsmålet om et såkalt «tap- og skade-fond».

Dette fondet ble man prinsipielt enig om i Sharm El-Sheikh etter en lang og heftig debatt. Det vil gi en mekanisme der de rike landene, som er mest ansvarlige for klimaendringer, vil bli pålagt å betale til et fond som kan dempe virkningen av klimaendringer for utviklingsland, som er de minst ansvarlige for klimaendringer, og hjelpe dem med en rettferdig overgang til fornybar energi. Det var imidlertid ingen avtale om hvor mye penger som skulle betales inn, hvem som skulle betale det eller på hvilket grunnlag. FNs internasjonale panel for klimaendringer (IPCC) ble derfor bedt om å utarbeide en anbefaling, spesielt om størrelsen på fondet til COP28 i Dubai.

Denne saken ble gitt et betydelig løft på tampen av toppmøtet i begynnelsen av COP28 da 70 internasjonale skikkelser ledet av tidligere statsminister i Storbritannia Gordon Brown, inkludert FNs tidligere generalsekretær Ban Ki-moon, sendte et brev til COP der de ba om at de enorme inntektene til oljeproduserende stater skulle bli underlagt en avgift på 25 milliarder dollar for å betale for virkningen av klimakatastrofer på verdens sårbare mennesker.

Brown sa:

Sperren vi ser for klimafinansiering må brytes hvis COP28 skal lykkes. Etter mer enn et tiår med brutte løfter, ville en olje- og gassavgift på 25 milliarder dollar kickstarte finansieringen for reduksjon av klimagassutslipp og tilpasning i det globale sør.

En slik avgift, sa han, ville bare barbere bort en liten brøkdel av inntektene som oljeproduserende land har hatt de siste årene, men den vil bidra til å fylle «tapet og skaden» for utviklingsland som er rammet av effekten av klimaendringene.

Selv gikk Norge inn med 250 millioner i fondet for tap og skade. Noe som ikke akkurat er til å ta av seg hatten for med tanke på inntektene vi har hatt fra petroleumsvirksomheten vår, ikke minst etter at krigen i Ukraina startet.

FNs rolle i klimakampen

Tilstanden til klimakampen i dag kan oppsummeres slik:

• Selv om det vitenskapelige samfunnet ofte underkommuniserer det selv, er de vitenskapelige funnene ubestridte.
• Tiden som er tilgjengelig for å nå netto null går raskt ut.
• Begrensningene i COP-prosessen blir stadig tydeligere.
• Menneskeskapt global oppvarming akselererer i en stor hastighet, og farlige klimavippepunkter nærmer seg raskt – noen har allerede kommet.
• COP-prosessen må fungere fordi det ikke finnes noe alternativ til den i form av demokratiske organer av en slik størrelsesorden.

Det er en helt avgjørende tid for FN som er stilt overfor noen enormt krevende motsetninger: Hele karbonreduksjonsprosjektet risikerer å falle fra hverandre og lar det globale klimaet snurre ut av kontroll, noe som ville være katastrofalt for både FN og planeten.

Mange på den politiske venstresiden hevder at denne fiaskoen var og er uunngåelig fordi FN er en kapitalistisk institusjon og som sådan er dedikert til bevaring av fossilindustrien og forberedt på å bruke så mye «grønnvask» som nødvendig for å gjøre det, og det er på tide for venstresiden (uansett definert) å gjøre det alene. Det har vært mange forslag de siste årene om at venstresiden skal fordømme COP-prosessen som en veisperring og trekke seg fra den.

Dette ville være en stor feil. FN er selvfølgelig en kapitalistisk institusjon. Den består av 193 kapitalistiske land; hvordan kunne det være annerledes? FN anerkjente faren for menneskeskapte klimaendringer allerede i 1992, da den radikale venstresiden fortsatt så på miljøet som en middelklasseavledning. Siden den gang har COP-prosessen vært en kampplass mellom flertallet, som anerkjenner problemet og er forberedt på å avkarbonisere i det minste til en viss grad, og de som rett og slett forsvarer sin egeninteresse eller som avviser konseptet menneskeskapt global oppvarming på ideologisk grunnlag, det vil si fornekterne av klimaendringene.

FN, sammen med intensiveringen av selve klimakrisen, har til en viss grad lykkes i å endre den globale bevisstheten om farene ved klimaendringer. Dette skyldes dels at vitenskapsmenn i det store og hele er enige om at klimaendringer er menneskeskapte og bevist igjen og igjen i ulike undersøkelser at klimaendringer skjer. Samtidig har klimaskeptikere blitt overbevist, til tross for at klimafornektere har blitt støttet av petroleumsindustrien med enorme beløp for å løpe industriens ærend. 

I dag står vi overfor en eksistensiell klimakrise, som bare FN eller noe med tilsvarende global rekkevidde og autoritet kan møte.

Dette er viktig selv om kampen mot klimaendringer må inkludere individuelt ansvar, er det til syvende og sist bare statlig handling – og til syvende og sist regjeringer som kan gjøre de strukturelle endringene som er nødvendige for å stoppe globale oppvarming i løpet av de få årene vitenskapen gir oss til å gjøre det.

FNs COP-prosess er fortsatt det beste forumet der den globale klimabevegelsen kan stille krav til de globale elitene og forumet hvor vi kan bygge den typen massebevegelse som kan tvinge dem til å handle effektivt.

Viktige karbonreduksjonspunkter:

• Holde jordens gjennomsnittstemperatur under 2°C over før-industrielle nivåer. 
• Vi må klare null-utslipp innen 2030.
• De som forurenser mest, må betale mest. 
• Det globale biologiske mangfold må beskyttes og bevares (skoger, planteliv, myrer, dyreliv osv). 
• Havområder må vernes og gruvedrift på havbunnen må forbys.
• Det må skje en rask overgang til fornybar energi, inkludert sol, land- og offshorevind, tidevann og vannkraft». 
• Sirkulærøkonomi må bli gjort til den foretrukne økonomimodellen i forbrukersamfunnet, det må lønne seg å reparere gjenstander og resirkulere alle typer materialer. 
• Jobbe med holdningsskapende arbeid hvor man faktisk endrer mentalitet og forbruksmønster. 
• Gjøre det dyrt for næringer å begå matsvinn, og få på plass tiltak som reduserer matsvinn. 
• Sikre at det grønne skiftet ikke går på bekostning av naturen
• Sikre at «greenwashing» og «bærekraftswashing» blir omgjort til reelle handlinger som har en god påvirkning i klimakampen. 
• Sikre samarbeid på tvers av ulike sektorer slik at en hindrer silotenkning og forsterker samhandling i samfunnet. 
• Utvidelse av kollektivtilbudet og færre biler.
• Jobbe med energieffektivisering.