Rop høyt: - Marker Verdens flyktningdag

Norges Kristne Råd oppfordrer medlemskirkene å markere verdens flyktningers dag enten søndag den 18. eller søndag 25. juni, eller på selve dagen 20. juni. Det blir markering i Oslo den 20. juni.

Vi arrangerer solidaritetsvandring 20. juni – se foreløpig program!

(Se også ressurser nederst i saken)

UNCHR slagord for årets markering er Hope away from Home. A world where refugees are always included.

Flyktningkrisen og responsen: Verdens flyktningdag 2023

Lemma Desta, rådgiver for migrasjon og flerkulturelt arbeid/Norges Kristne Råd

Flyktningkrisen vi nå ser i verden er forårsaket av både gamle og nye kriger og konflikter ulike steder. Dette medfører økende antall internt fordrevne mennesker på flukt – de befinner seg flere steder også i eget land, eller de krysser grenser til naboland i konfliktområder. Vi må heller ikke glemme de millioner av mennesker som bare øker i antall i flyktningeleirer ulike steder i Afrika, Midtøsten og Asia. Trygg migrasjon og mulighet for asyl strammes inn, irregulær migrasjon øker.

“La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast. (Heb 10:23)»

I Europa fortsetter tragedien av drukninger i mangel på felles, sivile livredningsmekanismer. De ulike kontinenters politiske framgang på migrasjonsfeltet står stille, fokuset på å håndtere Ukrainasituasjonen tar mye plass. Vi ser framragende innsats å ta imot og bosette ukrainske flyktninger. I løpet av et år har land mottatt 4.9 millioner Ukrainske flyktninger, mest barn og kvinner.

Norge har lenge vært tilfluktsted for mennesker i nød. Ved inngangen til 2022 var det registrert 244 660 bosatte personer med flyktningbakgrunn i Norge, ifølge SSB. I 2022 registrertes en rekord på 40 000 som søkte internasjonal beskyttelse i landet vårt. 34 733 ukrainere i 2022 søkte midlertidig kollektiv beskyttelse og fikk bosette seg i 354 kommuner. Hittil i år har det kommet 13 000 ukrainske flyktninger og 10 000 bosatt i norske kommuner.

Selv vi kan applaudere all innstas å ta imot og bosette Ukrainerne, har landene i Europa inkludert Norge det vi mener møter andre flyktninger og asylsøkere på uverdige måter.

Tragediene ved Middelhavet forsetter med økt antall drukninger siden Covid-19 årene. Statene i frontlinjen; Hellas, Italia og Malta innførte restriktiv lover, straff og sanksjoner både mot flytninger og hjelpeorganisasjoner.

I Norge lever mennesker i Limbo i mangel på politiske løsninger og lederskap for å behandle de eldre sakene.

Det oppleves som om vi er redde for å snakke om den globale krisen – den krever handling og mot til å endre politikken.

Derfor vi må forsette å heve stemmen med mål om å vekke myndighetene og samfunnet i sin helhet – minne om det globale medmenneskelige ansvaret vi har ovenfor mennesker på flukt.