Gud vil ikke redde oss fra klimakrisen

Klimakrisen er ikke noe som kommer. Den er allerede her, selv om den ikke er umiddelbart synlig for oss i hverdagen – i hvert fall ikke bestandig. Hva har den med kristen tro å gjøre?

Jan-Olav Henriksen er professor ved MF.

Skal en tro ulike undersøkelser, er verdens kristne delt når det gjelder svaret på dette spørsmålet. Noen kristne kan finne det tjenlig å overlate krisen til Gud. De kan nok se den som et utslag av menneskelig synd, men der stopper det. Andre, og blant dem er heldigvis kirkene i Norge, vil se at dette utfordrer alle til å  verne skaperverket mot forringelse og ødeleggelse.

Uansett: For å møte klimakrisen er det nødvendig å opparbeide en felles beredskap for å gi opp noe av det vi i dag tar som en selvfølge. Vi må ofre noe, uansett hva som skjer – enten nå, eller senere og mer omfattende, når krisen blir større. Vi kommer ikke til å løse klimakrisen, men vi kan fremdeles forhindre dens verste konsekvenser, om vi handler i tide. «I tide» betyr altså nå: Det handler om en dramatisk reduksjon i vårt forbruk av fossil energi, og en tilsvarende omdisponering av måten samfunnet er organisert.  Vi trenger raske og radikale endringer. Da er spørsmålet om rask slutt på oljeboring en av mange faktorer som ikke kan ignoreres.

I møte med svært langsomme reaksjoner, for ikke å si den fastlåste situasjonen når det gjelder endring, er det ikke rart at mange unge mister troen på demokratiets evne til å løse problemene menneskeheten står overfor. En kollega ga uttrykk for dette for noen dager siden: Han fortalte om hvordan mange unge i USA har resignert overfor et politisk system som ikke kan gjøre noe – eller i hvert fall ikke nok – og at de unge derfor, om de ikke resignerer fullstendig, tar i bruk aksjonsformer som vi vil oppfatte som problematiske og udemokratiske.

Det er på denne bakgrunnen vi også må se aksjoner som grupper som Extinction Rebellion står bak, og som Arne Johan Vetlesen og jeg drøfter i en nylig utgitt bok (Etikk i klimakrisens tid). Jeg vil ikke forsvare aksjonen de gjennomførte 1. påskedag. Den har svært mange problematiske sider ved seg, og sporer dessverre av fra et viktig anliggende.

Men det er viktig å være oppmerksom på at det som hittil har vært verdibaserte institusjoner i samfunnet vårt, vil få økt oppmerksomhet når det gjelder hvordan de forholder seg til klimakrisen. Det gjelder både kirke, politiske organer, fagforeninger, skoler og universiteter, for å nevne noen av de mest sentrale.

Dersom disse institusjonene ikke mobiliserer for raske og radikale endringer, er det all grunn til å forvente at de som representerer neste generasjon, og som eventuelt skal sette kommende generasjoner til verden, vender ryggen til disse institusjonene og verdiene de representerer.

En rask og effektiv respons på klimakrisen er derfor også viktig for å bevare tilliten til viktige samfunnsinstitusjoner. For kirkens vedkommende er det langt fra nok å si at «dette er en del av vår syndige natur» og «den falne verden».

Det handler om å verne om et skaperverk der mennesker fremdeles kan finne grunnlag for å tro med håp på fremtiden, og på en Gud som vil fremme livet i den verden Gud har skapt. Det handler om å etablere en forkynnelse om å bli befridd fra det som ødelegger skaperverket, og ikke fra skaperverket selv. Det handler om å inkludere hele skaperverket i forkynnelsen på en måte som får frem at menneskeliv er avhengig av alt annet liv, og at vi trenger å verne annet liv, også.

Vi kan ikke tro at Gud vil redde oss om vi ikke også tror at det er vårt ansvar å ta vare på livet på kloden vår. Det handler ikke om hva vi skal gjøre i morgen – det handler om hva vi gjør nå. Ansvaret er vårt, og ikke Guds, for det som skjer.

Jan-Olav Henriksen

Professor, MF Vitenskapelige høyskole

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!