Glimt av lys i krigens mørke

VARM KLEM: Erhard Hermansen og Metropolitt Macarius, biskop i den ortodokse kirken i Ukraina.

U-OAAAOOOOO! U-OAAAOOOOO!

Generalsekretær Erhard Hermansen løper til vinduet når bombealarmen uler over byen – ser ut og opp mot himmelen – regner bombene? Bombeappen viser at hele landet er merket rødt – rødt for angrep i hele landet – fra jord og himmel. Når som helst kan det ramme ham selv, slik ukrainerne har visst og fryktet siden russerne marsjerte krigsmarsj inn i landet en for oss helt vanlig torsdag 24. februar.

«Solidaritetsbesøk». Det har gått fire måneder siden krigen brøt ut, til generalsekretæren i Norges Kristne Råd lander i det krigsherjede Ukraina, i følge med Bernt Greger Olsen i Det Norske Bibelselskap. Selv har Hermansen vært i Ukraina et par ganger tidligere, mens Olsen har vært der godt over 100 ganger – møtet med krigens spor i landet ble derfor ekstra sterkt i kontrast til tidligere besøk.

– Det var et sterkt ønske fra kirkene at vi kom på besøk. Selv om de vet at kirkene internasjonalt ber for dem og støtter dem på ulikt vis, har det ikke vært mange kirkeledere utenfra på besøk siden krigen startet. jeg tror noe av det viktigste vi kan bidra med er vårt nærvær. Det å møtes ansikt til ansikt – det er lite som kan erstatte det møtet, forteller Hermansen.

Han understreker at dette har vært et svært viktig solidaritetsbesøk. Og at besøket hadde stor betydning. Takknemlighet møtte de overalt hvor de kom.

– I en krevende og vanskelig tid var det godt å kunne uttrykke at vi ser dem – og fortelle dem at de ikke er alene. At vi viser at vi er der sammen med dem – om aktiv tilstedeværelse, å møte menneskene, be sammen med dem, vise vår solidaritet – rett og slett vise at de ikke er alene!

Store ødeleggelser – stort behov for hjelp. Han ser et smadret hus når de besøker i byen Moshcun. I ruinene tusler en gammel mann rundt og i de spinkle restene av det som har vært hjemmet hans.

De de møter på sin reise i landet vil gjerne vise frem hvilke forferdelige ødeleggelser som har skjedd i løpet av månedene med krig. Hermansen forteller om besøk i byer og småsteder rundt Kiev, som Moshcun, Bucha, Borodyanka og Irphin – og at enkelte byer viser ødeleggelser på opp mot 80 %.

Og selv om krigen ikke preger nyhetene i like stor grad lengre, så må vi ikke glemme at de trenger vår hjelp som aldri før. Det fikk Hermansen med seg fra møte med biskop Vitalii Kryvyskvi, i Den romersk-katolske kirke i Ukraina.

– Hans oppfordring til kirkene i Norge, og til Norge i sin helhet var foruten fortsatt bønn, å ikke glemme Ukraina og at bistand og nødhjelp vil være nødvendig i lang tid fremover.

Hermansen møtte skrekkelige ødeleggelser.

Lyset skinner i mørke. Under besøket i baptistmenigheten Bethany Baptist Church i Bucha forteller diakon Sergey Anohin om et lysglimt i den bekmørke tiden soldatene okkuperte byen deres.

         Folk hadde løpt til kirken for å gjemme seg i kjelleren, mens soldatene marsjerte fra hus til hus – helt til kirken. Utenfor ropte de den ansvarlige ut – og spurte hva han gjorde der nå. Han kunne ikke annet enn å si det som det var – at de beskyttet befolkningen mot bomber.

Bethany Baptist Church in Bucha. Sergey Anohin t.v.

Sikkerhetspolitiet fortalte i ettertid at lederen for soldatene var kjent som den grusomste av de grusomme – gikk under navnet «Skipper» – kjent for å kaste inn granater før han entret bygninger. Der han sto utenfor kirken gjorde han noe så uvanlig som å stille spørsmål først. Og så skjedde noe enda mer uvanlig, fortalte diakonen:

I det han entret kirkerommet så steg en ro over ham – han gikk han fra å være aggressiv og «på», til å bli helt rolig. I tillegg oppdaget han utrolig nok ikke flyktningene i kjelleren.

– Dette kunne de ikke forstå, sa de – at denne ellers så brutale soldaten som de bare kalte «Skipper» – Den roen som kom over ham da han entret kirkerommet. Dette var et bittelite glimt av lys i en utrolig hverdag. Et håp kom da over flyktningene i kjelleren, sier Hermansen – og understreker igjen hvordan dette opplevdes som et bitte-lite lysglimt i mørket, et ørlite håp i det håpløse.

Det minner Hermansen om bibelverset i Johannes – «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det». Et lys var fremdeles ikke oppslukt av mørket der i kjelleren i kirken i den sønderrevne byen deres.

         – Kirken er en av de mange kirkene som Verdens matvareprogram bruker for å distribuere matvarer, og hver måned kom det 20 tonn med matvarer som ble fordelt gjennom nettopp denne menigheten.

Soldatene så tydelig at det var barn i bilen. Det stoppet ikke kuleregnet.

«Meningsløs og grusom». Et eksempel på så enormt mange på hvor meningsløs og grusom denne krigen er fikk Hermansen erfare etter et møte i kirken Metropolitt Epiphaniy i Kiev.

– Vi spaserte over torget like utenfor kirken, – til stedet hvor de fleste av verdens nyhetskanaler sender fra. Midt på torget stod en grønn istykkerskutt bil. Med store påklistrede hjemmelagede merker stod det «barn i bilen». Men selv med godt skiltet bil, «barn i bilen», skjøt russiske soldater alle i bilen, forteller Hermansen berørt.

–  Som kirker i Norge vil vi vise solidaritet og støtte, be om fred i Ukraina og for kirkene her – og ved dette være med å gi mennesker håp, vise at de ikke er alene. Håp om en ny fremtid, om en ny mening, og noe å leve for. Og den takknemligheten vi møter er ubeskrivelig!

Han synes det er vanskelig – om ikke umulig – å med få ord beskrive inntrykkene etter møtet med menneskene og situasjonene – ødeleggelsene – alt han har sett og erfart.

Jeg har grått, bedt og klemt. Jeg har lyttet … – til de mange historiene, jeg har tatt inn de sterke inntrykkene, og jeg har delt hilsen fra Norges Kristne Råd og kirkene i Norge, – og hatt mange gode og viktige samtaler – og opplevd skjellsettende møter.

Møte med representanter for kapellaner i militæret.

Bønn gir håp. De har fått be sammen med flere av kirkelederne i de mange kirkene de har besøkt. – Her har vi fått understreke vår støtte og solidaritet, sier Hermansen – og peker på takknemligheten for dette – hvor stor betydning dette har for de som sitter der midt i krigen.

– Biskop Svjatoslav Sjevtsjuk, storerkebiskop av Kiev-Halytsj og overhodet for den ukrainsk-katolske kirke sa, med både takknemlighet og samtidig også med en stemme full av smerte: «At vi sitter her sammen – og at jeg kan møte dere – det er nesten så jeg begynner å gråte». Så oppfordret han oss til å fortsette og be, og da jeg spurte om han kunne si noe om hva mer vi kan gjøre svarte han: «Søk Den Hellige Ånd, så vil han vise dere hva mer dere skal gjøre».

Biskop Sjevtsjuk hadde selv stilt dette spørsmålet til ordfører Vitalij Klitsjko i Kiev – «Hva trenger dere fra oss?» Da svarte ordføreren at: «More than food, investments, we need the word of God».

– Det viser så tydelig at Guds ord gir håp. Kirkene og Bibelselskapet erfarer det hver dag. Guds ord gir håp – og bibler etterspørres av alle. Og mange ber om ekstra bibler til sin familie, sier Hermansen.

En liten flyktninggutt fikk sin egen barnebibel under Bibelutdeling til flyktninger i Lviv. Her i Pinsemenigheten Golgatha

Ønsker bibler. Hermansen fikk selv være med på å dele ut bibler på gaten i Lviv, til flyktninger som var kommet fra Donetks og Luhansk. Og bibelens betydning midt i grusomheten kan han ikke meddele med ord – bare eksempler – og ikke minst et bilde av en gutt med håp i blikket og Bibelen i handa..

 – Folk trenger veldig en bibel, sa flere av dem jeg møtte. Mange soldater har sagt at de opplever at Bibelen fysisk beskytter dem, sier Hermansen, og viser til et eksempel som var så illustrerende som det kan bli – et bilde så sterkt at det sitter stemplet til minnet hans.

– Jeg så bilder av en bibel som var truffet av en kule – og som faktiske helt fysisk hadde beskyttet soldaten!

Han kan fortelle om utallige møter, men ord strekker ikke til.

– Vi har også møtt representanter for de mange kapellanene som er i felt. Det er sterkt å høre om deres tilstedeværelse i frontlinjen, der mange trengte noen som kunne gi dem en klem og holde rundt dem, «Hug and pray for us» sier mange av soldatene når de kommer. Og det er stor etterspørsel etter deres tilstedeværelse og deres tjenester, sier han og peker på den store etterspørselen etter bibler.

– Faktisk så stor at lagrene har vært tomme og jeg har sett med egne øyne disse dagene hvor mye det betyr å få en bibel.

Emosjonelt møte. Selv prekte Hermansen i pinsemenigheten Golgata i Lviv – denne ble gjort om til midlertidig flyktningmottak da krigen brøt ut. Her besøkte han også avdelingskontoret til DNB.

– For meg ble det et veldig emosjonelt møte. Da jeg skulle dele noen tanker med dem, begynte tårene bare å renne, Jeg så på disse, som gjør så mye – for så mange, flere av dem fullstendig avskåret fra sine nærmeste på grunn av krigen. Det gjør så vondt, så vondt – og så fikk jeg likevel, også gjennom tårene, dele noe ord og en hilsen fra kirkene i Norge.

Han avrunder med bibelverset som etter erfaringene i Ukraina har fått enda større betydning.

– I Joh. 1.8 står det: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det». Det er vanskelig å dele disse ordene akkurat nå, akkurat her, men jeg har møtt mennesker som forteller om små glimt av lys, i det som ellers bare er mørkt – og sammen har vi fått løfte opp akkurat det, som håp i alt det fortvilte, lys i mørket.

SE FLERE BILDER FRA TUREN

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!