Uvirkelighet

Du sitter bakerst i bussen. Til tross for at airconditionanlegget er på max, er lufta tung av varme. Mange døser i setene. Dagen har vært tettpakket.

Du vet at neste veistrekk er full av kurver, ned – og oppoverbakker. Men sjåføren er særdeles dyktig. Han følger veiens krumspring så mykt at det knapt merkes.

Brått gjør bussen et ørlite hopp. En dump lyd mot panseret. Du ser guiden lene seg mot sjåføren. Hun ler av noe han sier. – Om det så var en diger elg, sier han, – kunne vi bare tatt fart og frest over, og diesel har vi nok av.

Noen klager på varmen. Om vi ikke kan åpne vinduene og kutte ut airconditionanlegget? Straks rulles vinduene ned. En ørliten lufting. Du kjenner hvor utrolig godt den gjør. – Kjør fortere da, roper en passasjer til sjåføren, – så blir det mer vind i seila!

– Du har ikke noe klassisk? En dame reiser seg der framme seg og prikker guiden på skulderen. -Vi får prøve radioen, sier guiden vennlig. Så skvetter du til, for stemmen er uventa høy: – Det er observert et jord…

Men i neste nå drysser «Våren» av Grieg som konfetti utover i bussen. Den slags musikk er virkelig balsam for slitne sjeler, tenker du. I morgen tar du garantert med matpakka ut i naturen og rekreerer! Hvis det er plass på programmet, da.

Men noe murrer i magen; for hadde ikke radiostemmen nettopp sagt «jord»? Og nå for tiden er jord pluss ras en altfor vanlig kombinasjon. I så fall, hvorfor søkte guiden videre på klassisk musikk som om hun intet hadde hørt? Var «jord» bare noe du hadde innbilt deg?

Du rekker knapt tenke tanken før fire unge mennesker midt i bussen reiser seg. – Stopp, roper de og veiver med armene. – Stopp bussen, vi har en beskjed til dere! Vi har vært på Internettet, og jordraset ligger ikke langt unna oss, rett rundt en svi…. Men guiden sørger for at all menneskelig lyd drukner i høylytte, vårlige triller.

Noen kjappe skritt, og de fire står framme ved førersetene. Grieg blir akutt taus. En ung mann roper inn i mikrofonen: – Vi risikerer helse og liv hvis vi fortsetter. Vi ber derfor innstendig sjåføren snu og velge en annen vei! En jente lener seg inntil ham. Du ser at skikkelsen skjelver. Stemmen hennes er gråtkvalt: – Vi har livet framfor oss, vi vil leve! Snu bussen! Velg en annen vei! Vær så snill!!!

Folk flest rister på hodet og mumler. Disse fanatiske ungdommene! Kjenner de ikke sin plass? Dessuten, hvis det er noe hold i det de sier, så er sikkert veien ryddet før vi kommer så langt … Vi lever tross alt i et velfungerende demokrati der framkommelighet og fart er topp prioritet! Og olje har vi nok av!

Det varer ikke lenge før de fire er tapet fast til plassene sine. Men ropene deres blir bare høyere. Så skjer det sørgelige, du forstår det, du også; det var virkelig ingen vei utenom: Også munnene måtte tapes.

Nå kjenner du at du har holdt pusten altfor lenge. Når «Våren» atter gjør sin entré på høyttaleranlegget, virker det som nettopp skjedde, helt uvirkelig.

Elisabet B Breen, teolog, mormor og medlem av Besteforeldrenes Klimaaksjon