«Hele jorden er fylt av hans herlighet.» (Jesaja 6,3)
For noen år siden var jeg heldig og fikk besøke Svalbard. Til alt hell fikk jeg sammen med reisefølget se en isbjørn ute på isen i Adventdalen. Riktignok på lang avstand og kun som en gulhvit ulldott langt borte i horisonten. Øyeblikket var likevel helt magisk. Jeg kjenner hårene reise seg på armen bare jeg tenker på det. Stort!
Under oppholdet hadde jeg også gleden av å høre et foredrag om klimaendringene på Svalbard ved tidligere Sysselmann, senere Regjeringsadvokat og nå (aktiv!) pensjonist, Sven Ole Fagernes. Fagernes fortalte engasjert, men alvorlig, at temperaturen har steget vesentlig mer på Svalbard enn på fastlandet siden 1900. En klimarapport fra 2018 viser at Svalbard har blitt 7 grader varmere om vinteren de siste femti år.[1]
Trenden er dessverre ventet å fortsette. Dette skyldes blant annet at smelting av snø og is gir en mørkere overflate og dermed økt opptak av solenergi i disse områdene.[2] Simuleringer med et middels utslippsscenario tyder på en vintertemperaturstigning på Svalbard på opptil 3-10 grader fra 2010 til 2099 (RCP4.5).[3]
Og alt dette er høyst sannsynlig vår skyld.
Tider skal komme
«Jorden sørger og visner, verden tørker bort og visner, både jorden og det høye tørker bort. Jorden er vanhelliget av dem som bor der. For de har overtrådt lover, forandret forskrifter, brutt den evige pakt». (Jesaja 24, 4-5)
Bildet av en mager isbjørn som klamrer seg til et smeltende isflak har blitt en gjenganger (og kanskje en klisjé) i mang en artikkel og presentasjon om klimaendringer. Bildet er likefullt et godt eksempel på klimaendringene, også i vårt eget land. Høyere temperatur, betyr mindre havis. Mindre havis, betyr mindre sel. Og mindre sel, betyr mindre isbjørn. Alt henger sammen med alt.
Dette er bare ett eksempel på utallige konsekvenser av klimaendringene. Hetebølger med dødelige temperaturer, mindre ferskvann, redusert biomangfold, ekstremvær og uforutsigbarhet.
Og alt dette er høyst sannsynlig vår skyld.
Dessverre er det også de som allerede er utsatt for fattigdom som ofte blir hardest rammet av klimaendringene.
Vi mennesker har reist til månen, oppfunnet Internett, utvinnet olje, bygget skyskrapere nesten 1000 meter høye, utviklet kunstige hjerter og supergrønnsaker med lang holdbarhet. Det er ikke måte på hva vi får til! Vi har fylt jorden og lagt den under oss. Vi troner på toppen og råder over alle dyr som det kryr av på jorden. I hvert fall nesten.
Korona-virusets herjinger det siste halvannet året viser imidlertid at selv ikke mennesket er uovervinnelig. Pandemien har gjort meg mer ydmyk. Jorden er ikke vår, den er Guds. Vi kan bruke jorda, men ikke bruke den opp. Vi mennesker har fått en spesiell oppgave med å ta vare på skaperverket. Vi må forvalte jorden til det beste for fremtidige generasjoner. Her har vi ikke vært gode nok.
Det er imidlertid lett å være enig i målsetningene. Utfordringene oppstår når vi begynner å snakke om konkrete tiltak og virkemidler. Bekjempelse av klimaendringene er viktig, men langt fra enkelt. Veien er også brolagt med dilemmaer underveis: Skal ikke utviklingsland få ta del i den samme velstandsøkningen som den vestlige verden? Bør vi gjennomføre tiltak som fjerner norske arbeidsplasser i olje- og gassnæringen? Hva med tiltak som går på bekostning av naturvern, som f.eks. vindkraft? Skal vi ha dårlig samvittighet når vi tar en kjærestetur med fly til Roma eller tar med barna til «Lollo og Bernie» i Syden? Bør vi unngå å bosette oss langt unna arbeidsplassen for dermed å måtte bruke bil til pendling? Skal norsk storfeproduksjon fortsatt få milliarder av kroner i subsidier over statsbudsjettet? Ikke enkelt, og eksemplene illustrer at det ofte finnes argumenter både for og mot i de fleste saker.
Kirkens stemme
«La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.» (Matteus 6,10)
Kirkens rolle i klimadebatten er heller ikke enkel. Prekestolen bør ikke brukes som plattform for partipolitikk. Kirken skal være et «felles hjem» for så vel FrP- som MDG-sympatisører. Her mener jeg det finnes eksempler på kirkeledere og prester som har gått for langt. [4]
Samtidig trenger vi en samfunnsengasjert kirke som verner om skaperverket. Kirkens stemme i den offentlige samtalen er viktig og nødvendig, særlig i klimasaken. Jeg mener derfor at kirken både kan og bør engasjere seg i vår tids største samfunnsutfordring. Kirken skal ikke knebles og en kirke som ikke våger å utfordre kan lett bli tannløs.
Kirkens stemme i den offentlige samtalen er viktig og nødvendig, særlig i klimasaken. Jeg mener derfor at kirken både kan og bør engasjere seg i vår tids største samfunnsutfordring.
Dette er en krevende balansegang, og det er ikke til å komme bort fra at det vil være en spenning mellom tro og politikk. Og mang en oppfatning om hvor grensen bør eller ikke bør trekkes. At det vil oppstå verdikonflikter er ikke til å unngå. Det er et meningsmangfold i kirken, heldigvis!
Jeg mener altså at den offentlige samtalen er tjent med at kirken deltar. Hvordan er imidlertid et annet spørsmål.
Her tror jeg det kan være fornuftig at kirken velger en mer «sokratisk» tilnærming som stiller spørsmål, fremfor å formane skråsikre svar og løsninger i enkeltsaker. En spørrende tilnærming fremmer undring og evnen til å reflektere over eget liv og veivalg og prioriteringer. Enten dette er hos enkeltpersoner, bedrifter eller politikere.
Når og hvor kirken engasjere seg er også et spørsmål. De fleste går ikke på gudstjeneste for å høre presten kritisere statsbudsjettet.
Kirken skal være et «felles hjem» for så vel FrP- som MDG-sympatisører.
Som hovedregel tror jeg det er viktig at kirken hever blikket og først og fremst konsentrerer seg om de store linjene, fremfor å gå inn i politiske teknikaliteter og enkeltsaker. Videre bør det kanskje i større grad skilles mellom når kirkeledere og prester uttaler sin «menneskelige mening» og når de uttaler seg med «kirkelig autoritet». Jeg tror også at når kirken hever røsten i klimadebatten så kan kirken med fordel være tydeligere på å forankre budskapet i bibelske fortellinger og kristen tro. Det bidrar til økt forståelse for hvorfor kirken engasjerer seg.
[1] Klimarapporten for Svalbard «Climate in Svalbard 2100» er omtalt her: https://bit.ly/3qt8zW9 Se også: https://www.met.no/nyhetsarkiv/ferske-klimatall-viser-dramatisk-temperaturokning-pa-svalbard
[2] https://www.npolar.no/tema/klimaendringer-arktis/#toggle-id-3
[3] https://cms.met.no/site/2/klimaservicesenteret/rapporter-og-publikasjoner/_attachment/9559?_ts=1559b5c5534
[4] Se i denne forbindelse en interessant kommentar av Nils August Andresen om kirkens stemme i ulike politiske debatter i Minerva 4. mai 2021: https://www.minervanett.no/abort-asyl-kirken/utestemme-om-asyl-innestemme-om-abort/380051
