Mens vi hjemme i Norge fulgte dystre nyheter fra Kyiv, møtte norske kirkeledere ukrainske kollegaer, brødre og søstre som daglig lever med flyalarmer, tap og under et umenneskelig press. Besøket i Kiev 6. og 7. oktober handlet om å lytte, be sammen og bære fortellingene videre – og om å se hvordan de ukrainske kirkene fortsatt samler seg til fellesskap, gir omsorg og holder håpet levende når samfunnet rundt er hardt rammet.
Like etter ankomst til Kiev tirsdag morgen 6. oktober, gikk delegasjonen for å legge ned blomster ved minnemuren for falne forsvarere på Mykhajlivska-plassen. Navnene, portrettene og blomstene gjorde hvert tap konkret og det gjorde sterkt inntrykk på de norske kirkelederne.
Krigen er brutal. Og det var ikke uten uro vi sendte avgårde delegasjonen til Ukraina. Angrepene som lenge oftest kom om natten, rammer nå også på dagtid. Allerede den første kvelden kom en kort melding fra generalsekretær Henrik Erhard Hermansen: – Nå går flyalarmen, så nå går jeg ned i bomberommet,
Neste morgen leste vi om en urolig natt og drepte flere steder i landet. Likevel valgte delegasjonen å fortsette sitt besøk.
– For våre kollegaer i Ukraina er dette ikke et enkelt døgn, men en del av hverdagen, sier generalsekretæren, – Derfor er det er så viktig at vi er her nå og lytter til dem, slik at vi kan fortelle tilbake i Norge hvilket umenneskelig press de lever under.
Kollegaer som bærer mer enn én oppgave
I møtet med Det allukrainske rådet for kirker og religiøse organisasjoner (UCCRO) hørte delegasjonen om menigheter som fortsetter å samles, dele ut hjelp og støtte lokalsamfunn der andre strukturer er satt ut av spill.
Kirkerådsleder Harald Hegstad peker på at dette er mer enn kirkelig virksomhet i snever forstand: – Besøket i Kiev har vist meg hvilken avgjørende betydning kirker og andre trossamfunn har for beredskapen i samfunnet. Prester og pastorer har blitt igjen når andre måtte flykte, ofte med stor risiko for eget liv.
Sten Sørensen representerte Baptistkirken, og satte ord på solidariteten fra kirkene i Norge: –Vi fra kristen-Norge vil vise solidaritet med kirken i Ukraina. Den står fjellstøtt og er et stort lys i en krig som går i sitt femte år.
Til kirkelederne delte Sørensen ordene fra Sakarja om gamle som igjen skal sitte på torgene, og barn som skal leke der (Sakarja 8, 4-5). Det var ikke en lettvint forsikring, men en hilsen om å holde fast ved framtiden: – Det vil komme en ny tid. Fatt mot, dere gode kirkeledere! Oppmuntret han de ukrainske kollegaene.
Øyvind Haraldseid i Bibelselskapet, har et særlig nært samarbeid med Bibelselskapet i Ukraina. Metropolitt Epiphanyi takket for den gode støtten fra det norske Bibelselskapet, for bibler til flyktninger og soldater og for støtte til oversettelsesarbeidet.
Å holde minnet levende
Ved Babyn Jar deltok delegasjonen i 85-årsmarkeringen for massakren i 1941. En tynn, rød, stiplet linje omkranser området. Besøkende ble invitert til å fylle tomrommene i linjen – en enkel handling som insisterer på retten til å huske. Kunstneren heter Paulina Pukytè.
Under minnemarkeringen møtte delegasjonen også Ukrainas president Zelensky, statsminister Koretskyj og representanter for regjeringen. Hermansen formidlet Norges støtte og de lange linjene i kontakten mellom kirkene våre, og understreket hvor avgjørende de ukrainske kirkene er for landets motstandskraft.
Pater Pål Bratbak fra den katolske kirke, beskriver dagen som både en rystende opplevelse og en gave: – På den ene side vi vært vitner til menneskets evne til mot og utholdenhet. Samtidig har vi fått et innblikk i menneskets evne til ondskap. Fortellinger og bilder har tilført ordet faenskap nye dimensjoner. Det har vært rystende. Vi har møtt heltemodige kirkeledere som har stått så tett på denne ondskapen. Det avslører falskheten i den religiøse retorikken som har vært brukt fra russisk side for å rettferdiggjøre krigen. Det er en ekstra kvalmende dimensjon ved denne krigen at den utspiller seg mellom mennesker som tidligere har ansett hverandre som brødre og søstre, og som faktisk er det i kraft av sin dåp.
Ett flagg – ett tapt liv
Onsdag morgen reiste delegasjonen til Majdan-plassen. Der ble de møtt med et hav av flagg, blomster og bilder. Ikke bare ukrainske flagg. Men også flagg som representerer falne soldater fra andre land. Også Norge.
På slaget klokken ni ble det helt stille på plassen. Mennesker og biler stanset opp. Ja, hele landet stanset. Så er det ett minutts stillhet for dem som var falt det siste døgnet. Dette gjør ukrainerne hver dag kl.9.
Hånd i hånd med feltprestene
Den norske delegasjonen fikk onsdag også møte forsvarets feltprester (kalt kapellaner) og religiøse sjelsørgere. Under dette møtet dukket også Oleana Kovalska opp, visestabssjef på presidentens kontor. Hun understreket takknemlighet til Norge, myndighetenes viktige støtte, men også støtten fra kirkene, – og at slik støtte er helt avgjørende.
Denne takknemligheten kom også tydelig fram hos lederen for feltpresttjenesten, som takket for Biblene de fikk. Han beskrev Bibelen som en kilde til utholdenhet og trakk fram fortellingen om de tre unge mennene i ildovnen: Gud har ikke spart oss fra krigen, men går med oss gjennom den.
Øystein Gjerme ble særlig berørt av helheten i omsorgen feltprestene gir: – Jeg blir ekstra oppmuntret av å høre hvordan kapellanene tar vare på hele soldaten. Han trekker fram arbeidet for å hjelpe soldatene til å være til stede for familiene sine etter lange perioder med adskillelse, ikke minst for barnas skyld.
Men det er ingen tvil: Feltprestene er både psykisk, fysisk og åndelig slitne. Bildet som ble brukt om Ukrainas situasjon, var en maratonløper som trenger noen langs løypa – noen som heier og rekker fram vann.
På spørsmål om hva som gjør at de fortsatt har motstandskraft sier lederen – vi er takknemlig for våre koner, for vennskap og for at Guds Ord oppmuntrer oss.
Møtet med militærprestene ble avsluttet stående, hånd i hånd, i bønn for og med hverandre.
Trauma Healing Institute og strømbrudd
På Trauma Healing Institute møtte delegasjonen medarbeidere som gir barn, ungdom og kvinner et trygt rom for å fortelle om det de har opplevd. Bibelfortellinger brukes som speil og språk for egne erfaringer.
Biskop Herborg Oline Finnset beskriver møtet uten å glatte over alvoret: – Mange i Ukraina bærer nå på traumer etter det de har opplevd og sorg over døde familiemedlemmer. Det gjorde sterkt inntrykk å høre medarbeiderne og se barnas tegninger. Så konkrete uttrykk for byrder barn ikke skulle behøve å bære.
Senere gikk reisen til Butsja og forbi broen ved Irpin som ukrainerne sprengte i 2022 for å bremse framrykningen mot Kyiv. Stedene gjør historien fysisk: en ødelagt bro, en kirke, et gatehjørne, navn på mennesker som ikke kom hjem.
Den siste kvelden i Ukrainas hovedstad, gikk delegasjonen femten etasjer opp trappene til Victoria og Anatolij Rachynets fordi strømmen var borte. Middagen ble sushi – valgt fordi den kunne serveres uten strøm. Også dette er et bilde på dagene: et liv som stadig må legges om, og et vertskap som likevel åpner hjemmet sitt. Rundt bordet var det plass til samtale, mat og fellesskap.
Det vi tar med oss hjem fra Kiev
Besøket til Kiev handlet ikke bare om hva vi kunne bringe til Ukraina, men også om hva kirkene i Norge må lære. Vi har sett kollegaer som opprettholder fellesskap og praktisk omsorg når strømmen går, institusjoner svikter og mennesker er utslitte. Vi har hørt brødre og søstre som ikke ber om medlidenhet, men om nærvær, sannferdighet og utholdenhet fra oss.
–Som kirker i Norge står vi tett sammen med våre kristne brødre og søstre i Ukraina og hele det ukrainske folk, sier Hermansen. – For oss betyr det å be, å lytte og å fortelle sant om det våre kollegaer står i. Det betyr også å lære av kirker som fortsetter å være kirke under et press vi knapt kan forestille oss. Vi ber om en rettferdig og varig fred, og vi vil fortsette å stå sammen med dem.
Reisen fortsatte videre til Lviv 8. oktober.
Delegasjonen
Henrik Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges Kristne Råd; Harald Hegstad, leder i Kirkerådet; Øystein Gjerme, nasjonalleder for Pinsebevegelsen i Norge; Sten Sørensen, arbeidende styreleder for Baptistkirken Norge; Pater Pål Andre Bratbak, Den katolske kirke i Norge; Biskop Herborg Oline Finnset, Den norske kirke; og Øyvind Haraldseid, generalsekretær i Det Norske Bibelselskap.