Hva er Bønneuken for kristen enhet:

Bønneuken for kristen enhet har etter tradisjonen blitt holdt 18.-25. januar på den nordlige halvkule. Arbeidet for kristen enhet er imidlertid ikke avgrenset til en uke hvert år. Vi oppfordrer til å være fleksible med hensyn til dato og til å se det materiellet vi presenterer her som en utfordring til å markere det fellesskapet kirkene er kommet fram til, og til å be og jobbe for full enhet gjennom hele året.

Tilrettelagt materiell kan tilpasses til bruk på lokalt nivå. Det må tas hensyn både til lokale tradisjoner for gudstjeneste og liturgisk praksis og til hele den sosiale og kulturelle sammenhengen.

Informasjon om materiellet for 2024:

Materiellet for Bønneuken for kristen enhet er tilrettelagt i felleskap med Kommisjonen for tro og kirkeordning i Kirkenes verdensråd og Det pavelige råd for fremme av kristen enhet.

Ressursene for Bønneuken for kristen enhet 2024 ble utarbeidet av en økumenisk gruppe fra Burkina Faso ledet av det lokale Chemin Neuf –fellesskapet (CCN). Temaet de har valgt er “Du skal elske Herren din Gud … og din neste som deg selv” (Luk 10,27). Trossøsken fra det katolske erkebispedømmet i Ouagadougou, protestantiske kirker, økumeniske grupper og CCN i Burkina Faso samarbeidet om å lage utkastet til bønnene og refleksjonene. Deres felles arbeid opplevde de som en viktig økumenisk omvendelse.  

Invitasjonen til å samarbeide om tekstene til Bønneuken for kristen enhet 2024 utfordrer de ulike kirkene i Burkina Faso til å vandre, be og arbeide sammen i gjensidig kjærlighet under denne vanskelige perioden i landet. Kristi kjærlighet som forener alle kristne er sterkere enn deres splid. Og de kristne i Burkina Faso forplikter seg til å vandre på kjærlighetens vei, med kjærlighet til Gud og deres neste. De er overbeviste om at Guds kjærlighet vil overvinne urolighetene som for tiden herjer i landet deres.

Tema for bønneuken 2024:

Kjærlighetens sentrale rolle i det kristne liv

Kjærlighet er det kristne livets DNA. Gud er kjærlighet og «Kristi kjærlighet har samlet oss til ett.» Vi oppdager vår felles identitet i erfaringen av Guds kjærlighet (jf. Joh 3,16) og viser denne identiteten til verden ved måten vi elsker hverandre på (Joh 13,35). I bibelteksten som er utvalgt for Bønneuken for kristen enhet 2024 (Luk 10,25-37) bekrefter Jesus den tradisjonelle jødiske læren fra 5 Mosebok 6,5: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt», og fra 3 Mosebok 19,18b: «du skal elske din neste som deg selv».

I evangelieteksten spør den lovkyndige mannen umiddelbart Jesus: «Hvem er så min neste?» Spørsmålet om omfanget til den bibelske forpliktelsen til å elske, var noe de skriftlærde var uenige om. Den tradisjonelle forståelsen av denne forpliktelsen var å elske israelittiske medborgere og utlendinger som bodde i landet. Senere, påvirket av fremmede makter og deres invasjoner, ble påbudet tolket til ikke å gjelde utlendinger fra okkupasjonsmakter. Med tiden da jødedommen selv ble fragmentert, ble påbudet forstått til kun å gjelde mennesker fra ens egen spesifikke gruppe. Spørsmålet som den lovkyndige stiller Jesus, er derfor en provokasjon. Jesus svarer ved å fortelle en lignelse som beskriver en kjærlighet som favner mye videre enn den lovkyndige forventet.

Mange av de første kristne forfatterne, slik som Origenes, Klemens av Alexandria, Johannes Khrysostomos og Augustin, gjenkjente Guds frelsesplan for verden i denne lignelsen. De så på mannen som var på vei fra Jerusalem som et bilde på Adam, hele menneskeheten, som kom fra paradis ned til en sønderknust og farlig jord. Røverne var et bilde på de fiendtlige jordiske kreftene som angriper oss. De så på Kristus som den som i sin medfølelse kom den halvdøde mannen til unnsetning, stelte sårene hans og bragte ham til sikkerhet på et herberge. Herberget tolket de som et bilde på kirken. Samaritanens løfte om å returnere ble sett på som et bilde på Herrens løfte om å komme igjen.

Kristne er kalt til å handle som Kristus ved å elske som den barmhjertige samaritan, og vise barmhjertighet og medfølelse til de som trenger det, uavhengig av deres religiøse, etniske eller sosiale identitet. Det er ikke felles identiteter som skal få oss til å komme den andre til unnsetning, men kjærligheten til vår ‘neste’. Men visjonen om nestekjærlighet som Jesus presenterer for oss, er under angrep i verden i dag. Kriger i mange regioner, ubalanse i internasjonale relasjoner og ulikheter skapt av strukturelle dynamikker tvunget frem av vestlige makter eller andre eksterne instanser, er alle med på å hemme vår evne til å elske som Kristus. Det er ved å lære å elske hverandre uavhengig av våre forskjeller at kristne kan bli ‘en neste’ som samaritanen i evangeliet.

Økumenikkens vei

Jesus ba om at hans etterfølgere alle skulle være ett (jf. Joh 17,21), og derfor kan kristne ikke miste håpet eller slutte å be og arbeide for enhet. De er forent av sin kjærlighet til Gud i Kristus og av opplevelsen av å kjenne Guds kjærlighet til dem. De gjenkjenner denne trosopplevelsen i hverandre når de ber, tilber og tjener Gud sammen. I mellomkirkelige forhold, inkludert i Burkina Faso, er dette imidlertid fortsatt en utfordring. Mangel på kunnskap om hverandres kirker og mistenksomhet mot hverandre kan svekke engasjementet for økumenikkens vei. Noen kan være engstelige for at økumenikk kan føre til tap av konfesjonell identitet og hindre «kirkevekst». Slik rivalisering mellom kirker er i strid med Jesu bønn. I likhet med presten og levitten i evangeliet, går kristne ofte glipp av muligheten til å opprette kontakt med brødre og søstre på grunn av frykt. Under Bønneuken for kristen enhet ber vi Herren komme oss til hjelp, stelle våre sår og slik sette oss i stand til å gå økumenikkens vei med tillit og håp.^[1]

Kristen enhet i tjeneste for fred og forsoning

Den spesifikke konteksten til Burkina Faso gjenspeiler behovet for å sette kjærlighet i sentrum av søken etter fred og forsoning. Denne søken har ofte blitt undergravd av tap av verdier, tap av en felles følelse av menneskelighet og av lite oppmerksomhet på det felles beste, redelighet, integritet og patriotisme. Jakten på forsoning har også blitt svekket av åndelig fattigdom og av higen etter enkle gevinster. Stilt overfor disse realitetene, er det desto viktigere å vitne om Guds kjærlighet.

Fra splittelse til enhet i Burkina Faso

Kristne samfunn i Burkina Faso prøver å etterleve kallet til kjærlighet gjennom gjensidig gjestfrihet. Dette er spesielt tydelig under Bønneuken for kristen enhet. De har forpliktet seg til å bruke både menneskelige og økonomiske ressurser for å oversette den økumeniske franske bibelteksten (Traduction Œcuménique de la Bible) til lokale språk, og på den måten bidratt til å lede kristne til Guds Ords ‘herberge’ (jf. Luk 10,34). I tillegg besøker de hverandres kirker og deler gudstjenestefellesskap. De samarbeider også for å fremme menneskelig brorskap, fred og sikkerhet i Burkina Faso. De bringer Kristus til sine brødre og søstre når de pleier sårene til dem som opplever fattigdom og motgang.

Men som et afrikansk ordtak sier: «Treet må ikke skjule skogen». Disse positive økumeniske eksemplene kan ikke skjule det faktum at det fortsatt er mange utfordringer på veien mot enhet. Til tross for deres anstrengelser for å være ‘en neste’ til alle som bekjenner den treenige Gud, strever kirkene i Burkina Faso med å virkelig elske hverandre slik Kristus befaler. Noen ganger forholder de seg til hverandre som samaritanere og jøder, kulturelt og teologisk delt. Og relasjonen er preget av uvennlighet eller fiendtlighet. Vedvarende splid ødelegger dem, og de erkjenner behovet for økumenisk omvendelse, slik at de kan helle helbredelsens olje og vin på hverandres sår.

Herberget i lignelsen om den barmhjertige samaritan ble av kirkefedre ofte tolket som et bilde på kirken. Akkurat som samaritanen brakte den sårede mannen til herberget, slik overlater Kristus verdens sårede og trengende til våre kirker, for å pleie deres sønderknusthet og hjelpe dem til å bli friske. Denne tjenesten for verden er også veien mot enheten som er Guds gave til Guds folk. 

Materiellet er oversatt av Andreas Benestad