Jeg deler Ole Jakob Lølands interesse for å klargjøre forholdet mellom stat, skole og tro, men vil samtidig løfte frem en annen side av bildet: Den norske virkeligheten er i økende grad livssynsåpen, ikke livssynsnøytral. Skolegudstjenester, med de rammer vi har rundt dem i dag, reflekterer og styrker det livssynsåpne samfunn.
Av Henrik Erhard Hermansen
Denne artikkelen er publisert i religionspedagogisk tidsskrift, Prismet nr. 4 (2025)
Et folk preget av tro og kirketilhørighet
Rundt 76 % av den norske befolkningen er i dag medlem av et tros- og livssynssamfunn. Av disse tilhører mer enn 90 % et kristent trossamfunn. Og selv om medlemskapstallet i Den norske kirke har falt, vokser det tilsvarende i andre kirkesamfunn. Antall medlemmer i Den katolske kirke er for eksempel mer enn firedoblet de siste tjue årene.
I den ferske undersøkelsen «Gud er tilbake», gjennomført av Det Norske Bibelselskap, sier hver fjerde nordmann at de ønsker å lære mer om Bibelen. 70 % av befolkningen mener at barn bør lære bibelhistorier, og mange sier at de opplever Bibelen som meningsfull, særlig i møte med livets store spørsmål.
Den samme undersøkelsen viser at det er en økende åndelig søken, særlig blant unge mennesker, og mange lokale menigheter rapporterer om økt oppslutning i ungdomsarbeidet.
Virkelighetsbildet i dagens norske samfunn er altså et bilde der tro er viktig for mennesker.
Les også kronikk om skolegudstjenester «Røttene stikker dypt» publisert i Vårt land
Politikk for et livssynsåpent samfunn
I meldingsdelen til ny lov om tros- og livssynssamfunn (Prop. 130L 2018-2019) kapittel 7 «Tro og livssyn i det offentlige rom» beskrives et livssynsåpent samfunn hvor tro og livssyn skal ha en sentral plass i det offentlige rom.
I dag opplever mange unge mennesker at de mistenkeliggjøres for sin tro, og de kan kjenne seg «stemplet» når tro behandles som noe skummelt og noe man må fjerne seg fra. Det kan derfor virke som det, på tross av en økende åndelig oppvåkning, er en økende berøringsangst for tro. Selv om det er bred konsensus om at samfunnet skal være livssynsåpent, fører mange holdninger og handlinger oss dessverre mer i retning av livssynsnøytralitet.
– Å begrense ytterligere de religionsmøtene som skoleelever i dag får erfare, kan bidra til økt berøringsangst og fremmedgjøring av tro i det hele tatt
Hvordan skal religionspolitikken og skolepolitikken være bærekraftig og reflektere et sant livssynsåpent samfunn? Det livssynsåpne samfunn må legge til rette for trygghet for egen tro og tro generelt. Det må være mer enn ord – det må være handling bak.
Å begrense ytterligere de religionsmøtene som skoleelever i dag får erfare, kan bidra til økt berøringsangst og fremmedgjøring av tro i det hele tatt.
I sin artikkel «Skolegudstjenester som religionspolitikk» skriver Løland: «Skolen bør markere og lære om, men ikke feire. Skolen kan la foreldre og elevers religiøsitet komme til uttrykk, men lærere og andre ansatte i skolen bør ikke oppmuntre til religiøsitet. For de representerer en sekulær stat (…) Det bør også lede til en sterkere problematisering av bruken av nasjonalsangens vers med religiøse referanser i en skolekontekst.»
Men er ikke nettopp en slik holdning med å lede i retning av «nøytralitet» og berøringsangst, og ikke åpenhet for tro og livssyn»?
Jeg tror at nettopp det å invitere til fellesbesøk hvor en blir eksponert for tro kan bidra til å motvirke dette.
.
Kristen arv og kristne verdier
I stortingsproposisjonen til lov om tros- og livssynssamfunn, heter det under overskriften «Et livssynsåpent samfunn er et bedre samfunn» (1.1.3 s. 11) at et livssynsåpent samfunn må «anerkjenne troens betydning i menneskers liv og sikre retten til religionsutfoldelse, også i det offentlige rom», dessuten skal samfunnet «anerkjenne den religiøse kulturarvens betydning som fundament for demokrati og menneskerettigheter i vårt samfunn.»
I den overordnede delen i læreplanverket (LK20), om opplæringens verdigrunnlag står det: «Innsikt i vår historie og kultur er viktig for utvikling av elevenes identitet og skaper tilhørighet til samfunnet. Elevene skal lære å kjenne de verdiene og tradisjonene som bidrar til å samle menneskene i landet.»
Barn som går på skole i dag skal altså bli kjent med historie, kultur og hva som samler oss i Norge. Læreplanverket utdyper dette videre og understreker at «kristen og humanistisk arv og tradisjon er en viktig del av landets samlede kulturarv». Dette er i tråd med det Grunnloven sier om kristne og humanistiske verdier, og det er derfor ingen direkte konflikt mellom en åpen holdning til skolegudstjenester og læreplanverket og Grunnloven.
Grunnloven sier at Den norske kirke er Norges folkekirke, og at den skal understøttes som sådan. Den norske kirke har dessuten særegne roller i samfunnet, noe det er bred enighet om at den skal ha. Når man vokser opp i Norge, er det derfor viktig å bli kjent med den kirken som har nettopp denne rollen i samfunnet.
Mellom establishment og pluralisme – den norske varianten
I sin artikkel viser Løland til Ingvill Thorson Plesners fem religionspolitiske modeller og argumenterer for en bevegelse mot pluralismemodellen. Jeg mener vi allerede er på vei dit, men uten å forlate vår historiske forankring.
«Establishment-modellen gir en særskilt rettslig status til en religiøs institusjon som er valgt ut til å ligge nærmere staten», skriver Løland. Den norske varianten av establishment-modellen, ofte omtalt som den norske modellen, kombinerer elementer av historisk forankring og aktiv pluralisme.
Skolegudstjenesten er en del av vår historie og kulturarv, den er fellesskapsbyggende, og den er med å fremme åpenhet om tro i vårt samfunn. Den anerkjenner kristendommens historiske rolle for det norske samfunn og Den norske kirkes særlige oppgave som grunnlovsfestet folkekirke.
Av hensyn til menneskerettigheter, historisk forankring og prinsippet om reell pluralisme, finnes det gode grunner til å videreføre skolegudstjenester som en frivillig del av norsk skolehverdag. Når vi ser på praksisen i lys av de fem religionspolitiske modellene slik Plesner presenterer dem, fremstår skolegudstjenester ikke som et uttrykk for intoleranse eller diskriminering, men som en naturlig konsekvens av en velfungerende establishment-modell med sterke pluralistiske trekk.
De privilegier Norges folkevalgte har gitt et trossamfunn, med henvisning til en kristen kulturarv, er derfor i henhold til våre grunnlovsbestemmelser og innenfor folkekirkens mandat. Folkekirkens særlige mandat, vår kulturarv og det livssynsåpne samfunnet må henge sammen. Det handler ikke om at «fordi man alltid har hatt det, skal man ha det».
Det er heller ikke bare Den norske kirke som tilrettelegger for skolegudstjenester. I mitt møte med kirker rundt omkring i Norge erfarer jeg skolegudstjenester i regi av flere andre kirkesamfunn. På enkelte småsteder er det en frikirke som samler bygda og tilrettelegger for skolegudstjeneste.
Som økumenisk paraplyorganisasjon for 27 medlemskirker i Norge, ser vi også hvordan samarbeid om skolegudstjenester mellom kirkene kan medvirke til økt dialog og mindre polarisering.
Skolegudstjenesten – læringsplattform for tro og kultur
En gudstjeneste er i sin natur forkynnende. Den inneholder bønn, tekstlesning, velsignelse og ofte en kort preken. Den har et eksplisitt teologisk innhold og kan ikke tømmes for forkynnelse uten å miste sin karakter.
Men: I en skolegudstjeneste skjer forkynnelsen på kirkens premisser, ikke skolens.
- Skolen arrangerer ikke gudstjenesten.
- Skolen tilrettelegger for at elever som ønsker det, kan delta i en religiøs aktivitet.
- Det skjer utenfor undervisningsplikten, på frivillig basis, og med likeverdige alternativer.
- I praksis betyr det at forkynnelsen ikke er skolens handling, men kirkens.
- Skolen utøver religionsfrihet, ikke religion.
- Samtidig utøver skolen en rolle i å legge til rette for kunnskap om arv, tro og kultur.
For skolegudstjenester er mer enn trosutøvelse, de er også en del av den norske kulturformidlingen. Sanger, tekster, symboler og ritualer er del av en felles arv som kan bidra til fellesskapsfølelse og kulturell dannelse, også for elever som ikke tilhører majoritetskirken. Gjennom frivillig deltakelse får elever mulighet til å bli kjent med tro og tradisjoner som spiller en helt særegen rolle i vår historie og samfunnsutvikling. Og gjennom slike møter lærer elever å navigere i en virkelighet der religion er en del av offentligheten, ikke noe som gjemmes bort.
Det er flere ting som ikke læres like godt igjennom lærebøker og klasseromsundervisning. Dersom vi skal leve godt sammen i et pluralistisk samfunn, trenger vi også å lære igjennom erfaring og møtepunkter. I en tid hvor man trekkes fra hverandre, kan felles opplevelser, som ved skolegudstjenester, bidra til styrket samhold og fellesskap, uavhengig av tro.
Mellom tradisjon og mangfold: en menneskerettslig balanse
Skolegudstjenester er i dag frivillige og ledsages av alternative opplegg. Dette betyr at deltakelsen skjer innenfor rammene av individuell religionsfrihet. Staten påtvinger ikke elevene trosutøvelse, men legger til rette for at de som ønsker det, kan ta del i en religiøs praksis som har dype historiske røtter i norsk kultur og samfunn. Dette skiller seg prinsipielt fra den konfesjonelle modellen, som krenker menneskerettighetene ved å gjøre én religion til tvang, og fra den ateistiske modellen, som marginaliserer religionen i offentligheten.
Skolegudstjenester står altså godt plantet i en menneskerettslig forsvarlig sone.
Norge har beveget seg fra en klassisk statskirkeordning mot en mykere form for establishment, hvor Den norske kirke fortsatt har en viss særstilling, men der religiøs frihet og støtte også kommer andre tros- og livssynssamfunn til gode. Skolegudstjenesten er i så måte et symbolsk uttrykk for denne modellen: Én religion har fortsatt en synlig plass i offentligheten, uten at det fratar andre grupper rettigheter.
Denne modellen innebærer ikke passivitet fra statens side, snarere tvert imot. Staten er en aktiv tilrettelegger for religiøs praksis i befolkningen, både for majoriteten og minoritetene. Når skolen samarbeider med Den norske kirke om gudstjenester, skjer det ikke som et ekskluderende tiltak, men som én måte å speile det historisk og kulturelt forankrede på – i en form som samtidig er justert for dagens mangfoldige samfunn.
Samtidig har Norge utviklet klare pluralistiske trekk. Dette vises i den aktive og likeverdige støtten som gis til andre tros- og livssynssamfunn, både økonomisk og institusjonelt. Det åpner for at også andre religiøse tradisjoner kan få rom i skolehverdagen – ikke nødvendigvis gjennom gudstjenester, men gjennom markeringer, besøk, undervisning og samarbeid. I så måte kan skolegudstjenester ses som et utgangspunkt for et bredere livssynsmangfold, snarere enn et hinder.
Skolegudstjenester som uttrykk for en inkluderende og aktiv religionspolitikk
Plesner peker på at både pluralismemodellen og establishment-modellen kan være forenlige med menneskerettighetene, så lenge praksisen ikke går på bekostning av individets frihet. Den norske modellen synes å kombinere disse på en måte som både gir gjenklang i vår historie og svarer på samtidens mangfold.
Jeg mener derfor det er gode argumenter for establishment-modellen, som er i tråd med den rollen som tilligger vår grunnlovsfestede folkekirke, med innslag av pluralismemodellen som bidrar til å skape rom for flere uttrykk for tro og livssyn.
Et forbud mot skolegudstjenester vil i praksis bevege Norge i retning av en separasjonsmodell, som Plesner beskriver som mindre aktivt støttende og mer distansert overfor religion. Dette vil være et brudd med den norske tradisjonen for aktiv, inkluderende støtte til både majoritet og minoriteter i tros- og livssynsspørsmål. Det vil også risikere å redusere religionens legitime plass i det offentlige rom.
Derfor bør skolegudstjenester videreføres med respekt for frivillighet, med parallelle alternativer for dem som ikke ønsker å delta, og med vilje til å skape rom for andre religiøse uttrykk i skolen. En slik praksis er ikke bare forenlig med menneskerettighetene, men med en moderne, inkluderende og realitetsorientert religionspolitikk i en stadig mer mangfoldig norsk virkelighet.