Harald Skoglund Dahler, Norges representant i EYCE (Ecumenical Youth Council in Europe), deler innsikt fra sitt arbeid i denne unike ungdomsorganisasjonen. Dahler beskriver sitt engasjement som både lærerikt og trosstyrkende, og fremhever betydningen av samarbeid og fellesskap, selv når uenigheter finnes.
(Tekst og foto: Gjermund Øystese)
EYCE (Ecumenical Youth Council in Europe) er en økumenisk ungdomsorganisasjon som jobber for samarbeid mellom ulike kristne tradisjoner. De ble stiftet i 1965, og representerer kristne fra en rekke ulike trosretninger – inkludert ortodokse, katolske, protestantiske og anglikanske tradisjoner – og fra 24 europeiske land. Gjennom sitt arbeid bidrar organisasjonen til å bygge broer mellom ulike kirkesamfunn og oppfordrer unge til å jobbe sammen for evangeliet og rettferdighet, fred, dialog og miljøvern.
EYCE jobber med å styrke kristen enhet gjennom både åndelige og praktiske initiativ. Organisasjonen legger vekt på utdanning og opplæring, og har arrangert en rekke seminarer og workshops om aktuelle temaer som likestilling, klimaendringer, religionsdialog, og menneskerettigheter. Deres bibelstudieprogrammer og økumeniske samlinger fungerer som plattformer for å utforske tro og handling i en global kontekst. EYCE anser det som viktig for å gi unge kristne ulike verktøy for å kunne delta i sosial rettferdighet og fredsbygging.
Gjennom sitt engasjement i ulike europeiske ungdomsnettverk og kristne institusjoner, bidrar EYCE til å styrke den økumeniske bevegelsen. Organisasjonen jobber tett med nasjonale ungdomsorganisasjoner og kirker, og søker å være en brobygger mellom de kristne tradisjonene. For EYCE handler det ikke bare om å diskutere teologi, men også om å oversette tro til handling – særlig i møte med globale utfordringer som sosial urettferdighet og miljøkrise.
Blant EYCEs nylige aktiviteter var deres siste store internasjonale samling i Malaga, Spania, i 2024, hvor ungdom fra hele Europa kom sammen for å diskutere kirken som et trygt rom, miljøvern, og hvordan kristne kan bidra til et mer rettferdig samfunn. De planlegger også en ny stor samling i 2025, hvor flere økumeniske initiativer skal utforskes.
Som en viktig del av den økumeniske bevegelsen i Europa, reflekterer EYCE’s arbeid en dyp forpliktelse til fellesskap og fred, og organisasjonens mål er å utruste unge kristne til å være ledere i både kirken og samfunnet. Gjennom deres arbeid inspirerer EYCE unge til å ta ansvar, handle for rettferdighet, og leve ut evangeliets budskap.
Vi har tatt en prat med den norske representanten i EYCE, Harald Skoglund Dahler, som er kasserer i styret til EYCE.
EYCEs arbeid og mål
Dahler forteller at EYCE i år har fokusert på temaer som trygge kirkerom, mens det neste år blir fokus på ungdomsfattigdom med tema: «Being broke isn’t woke – tackling youth poverty». – Vi skal ha en uke om fattigdom og hvordan det påvirker unge nå til dags, og hvordan kirkene kan være med å hjelpe unge til å bekjempe slike problemer, sier Dahler.
EYCE legger ellers stor vekt på bærekraft og sosial rettferdighet. De forsøker å minimere klimaavtrykket ved å prioritere togtransport og redusere papirbruk. Temaet ungdomsfattigdom er høyt på agendaen, med fokus på hvordan kirker kan bidra til løsninger.
Engasjementet i EYCE
Dahler ble involvert i EYCE gjennom Norges Kristne Råd og oppdaget her økumenikk på et internasjonalt nivå. Han beskriver det som lærerikt og unikt, og han valgte å ta rollen som kasserer for å bidra til organisasjonens drift etter pandemien. – Det var spesielt berikende å oppleve økumenikk på et nivå som man ikke erfarer blant unge voksne i Norge, fortsetter Dahler.
Unge og fredsbygging
EYCE jobber aktivt med fredsbygging og har fortsatt dialog med utfordrende aktører, som blant annet Den russisk-ortodokse kirke. Dahler mener at slike initiativer er avgjørende i turbulente tider, for å fremme fred og forståelse: – EYCE er en av de få organisasjonene i verden hvor vi fortsatt har dialog med Den russisk ortodokse kirke og Metodistkirken i Russland. Vi har grunnlag til å kaste de ut, men vi ønsker ikke å ha en praksis at folk blir kastet ut – da må de heller melde tilbake at de ønsker å melde seg ut, forklarer Dahler.
Når vi spør han om hva som er den viktigste lærdommen av å være med i EYCE er Dahler helt tydelig på hva det er: – Det å kunne samarbeide med andre selv om man ikke enes om alt er helt klart av den største betydning, og noe av det jeg tar med meg fra arbeidet i EYCE.
Personlig vekst – «Det er viktigere å fremme Jesus enn å sitte på sin høye hest»
Gjennom EYCE har Dahler fått et mer aktivt trosliv og blitt inspirert til å se verdien av samarbeid mellom kirkesamfunn. Han fremhever viktigheten av å leve ut troen i fellesskap og ser EYCE som en plattform for å lære av andres tradisjoner og perspektiver: – Vi har månedlige bibeltimer hvor vi hører hverandre snakke fra ulike bibeltekster. Det er veldig lærerikt, og gir nye perspektiver, sier Dahler. – Min trospraksis har blitt mer og mer aktiv. Troslivet er ikke er noe man holder for seg selv. Man leser Bibelen sammen med andre, og må leve ut troen i fellesskap – ikke i ensomhet. Der to eller tre er samlet er Jesus midt iblant dem, fortsetter han.
-Jeg er jo en høykirkelig mann, liker liturgi og at det skal skikkelig system på ting. Så det har vært en god ting for meg at vi har noen ortodokse i vårt råd. Jeg har i grunn bare blitt mer og mer høykirkelig, avslutter Dahler.
Framtidige ambisjoner
Dahler ønsker å bygge broer mellom ulike kirkesamfunn, og han understreker viktigheten av å skape uenighetsfellesskap der troens felles grunnlag kan stå i sentrum: – En må tåle at andre mener noe annet. Det har gitt meg et ønske om å skape uenighetsfellesskap, hvor vi kan fokusere på det vi er enige om i troen, sier Dahler. EYCE har styrket hans ønske om samarbeid og inspirert ham til å fremme kristne verdier i praksis.
Til slutt kommer Dahler med en liten utfordring til Den norske kirke: – Jeg savner at Den norske kirke snakker om Den hellige ånd. I luthersk teologi er det fokus på evangeliet, men ofte faller Den hellige ånd litt bort. Det blir en side av Gud som en ikke tar frem så lett. Det virker som at vestlig kristendom i stor grad har lagt fra seg spiritualiteten. Mens kristendom i Asia og Afrika er spiritualiteten mye mer frempå, samme også i urbefolkningsteologi – det kan jeg skrive under på som selv er av samisk ætt, avslutter Dahler.
Siste kommentarer