Per Eriksen utfordret papirtigere, jetsettere og smultringer i kirke-Norge under generalforsamlingen i Norges Kristne Råd.
Per Eriksen er pastor i Den evangelisk lutherske frikirke
Det er 30 år siden Norges Kristne Råd så dagens lys. Det begynte som en usedvanlig trang fødsel, men har vokst seg til å bli en ganske oppegående voksen person.
Men det er et forandret landskapet Norges Kristne Råd – alle kristne i Norge – beveger seg i. Sekulariseringen har omformet samfunnet på mange områder gjennom de siste tretti årene, og utviklingen fortsetter. Kristendommen blir mer marginalisert. Færre tror på Gud. Færre opplever kirken som relevant.
De siste dagene har tall for fjoråret blitt offentliggjort om gudstjenestedeltakelse og kirkelige handlinger i Den norske kirke. Selv i etterkant av pandemiens lammelser er tallene nedslående lesning. For første gang har f. eks. andelen unge som konfirmerer seg i kirken falt til under 50 %. Og antall gudstjenestedeltakere har falt med over en million siden før pandemien. Men dette gjelder langt fra bare Den norske kirke. Samtiden hadde før jul et temanummer med tittelen: Er løpet kjørt for kristendommen? Her skriver Lars Gule om hvordan troen er i tilbakegang. I 1985 svarte 21 % av befolkningen at de ikke trodde på Gud. I 2017 var tallet 46 %. Gule skriver spesielt om situasjonen i Oslo, der 43,3 % er medlemmer i Den norske kirke, 20 % er medlemmer i andre tros- eller livssynssamfunn, mens hele 33 % opplyser at de ikke er med i noe.
Det er viktig at vi snakker sant om dette. Det skjer! Og det skjer i de fleste kirker som utgjør Norges kristne råd. Vi ser det i bedehusenes død, vi ser det i andelen kirkemedlemmer, vi ser det i antallet gudstjenestedeltakere i ulike kirker, vi ser det i alderssammensetningen i forsamlingene. Dette er den nasjonale virkeligheten. Dette er den lokale virkeligheten. Vi trenger hverandre mer enn noen gang. Bare sammen kan kirkene møte denne utfordringen.
Sekulariseringen – eller frafallet av tro – er en utfordring – eller et kall – til alle som er sammen her. Det er et kall til fellesskap. For det er forstemmende å se hvor mye energi som brukes til å markere avstand til hverandre når verden trenger evangeliet. Og hvor mye tid som brukes på perifere etiske spørsmål i Bibelen, når verden bokstavelig brenner av bomber og klimaendringer.
«Jetsetet, papirtigeren og smultringen må skrotes. Og at alt må starte i vår felles kjærlighet; Jesus.»
Vi er søsken – sammen skal vi slåss! Noen husker denne populære sangen fra en del år tilbake. Det kan virke som om noen tok dette som en oppfordring til å slåss internt med hverandre. Men vår oppgave er å holde den gode samtalen levende. Det er vår felles utfordring. Vi står i dette sammen! Vis respekt! Husk at den andre også har edle motiver. Fienden sitter ikke i dette rommet!
Norges Kristne <råds suksess like fra starten handlet om en radikal vilje til inkludering. På tvers av uenighet. Fordi vi er søsken. Samtidig har jeg sett at det hele tiden har vært tre fristelser som følger det økumeniske arbeidet. Jeg har kalt dem papirtigeren, jetsetteren og smultringen. Det siste først.
I Fredrikstad har vi den gleden å møtes i Domkirken sammen som kirker 1. nyttårsdag hvert år. Jesu navnedag. Her kan vi minne hverandre om vårt felles sentrum og vår store kjærlighet: Jesus. Der begynner alt. Der forankres alt.
Smultringen
Min utfordring til fellesskapet – som til den enkelte – er å være forankret i troen på Jesus.
Det er en fare i det økumeniske arbeidet at man snakker om alt annet. Da blir det som en smultring, der sentrum er tomt. Min utfordring til fellesskapet – som til den enkelte – er å være forankret i troen på Jesus.
For da tåler vi uenigheten. Da ser vi at det som binder oss sammen er uendelig mye mer enn det som skiller oss.
Jeg er en helt vanlig pastor i en mellomstor menighet i en mellomstor norsk by. For meg er slagordet «Kirkene sammen» ikke et teoretisk utsagn. For lokalt ser vi nødvendigheten av å være sammen i et fellesskap som menigheter. Vi har ikke råd til å se på hverandre som konkurrenter. Vi trenger hverandre som medspillere.
Dette er mitt grunnleggende perspektiv. Mitt andre perspektiv er at jeg hadde jeg gleden – om man vil kalle det det – å bruke det aller meste av min disponible fritid et par-tre måneder i høst til å forsøke å dykke ned i historien til Norges Kristne Råd. Gjennom dette arbeidet har jeg fått reflektert over både det jeg opplever som farene og fristelsene i det økumeniske arbeidet, og mulighetene som åpner opp for noe vakkert og viktig.
Papirtigeren
1. Fra starten var det en frykt blant mange at NKR ville være lite mer enn en papirtiger. Halvor Nordhaug var den første som knyttet begrepet til NKR, og hans bekymring handlet om at man etablerte et råd uten noen form for finansiering som sto i noenlunde forhold til oppgavene. Man hadde ikke en gang finansiering til en hel stilling. Ikke rart mange var dypt skeptiske til Norges Kristne Råd i starten. Ikke fordi de ikke ønsket et felleskirkelig arbeid, men fordi engasjementet syntes så lite blant kirkesamfunnene. Et talende eksempel er at Ingrid Vad Nilsen den siste uka måtte ringe rundt til de kirkene som var med for å få dem til å stille representanter til det første ordinære årsmøtet. Det var nok også grunnen til den gjennomført negative vinklingen Vårt Land hadde til nyetableringen. Hvert eneste oppslag, og de var få og de var små, var vinklet negativt.
Uttrykket papirtiger ble brukt flere ganger den første tiden om rådet. En papirtiger kan se farlig og slagkraftig ut, men den har ingen makt. Vi kan utvide metaforen til å si at den kan produsere mye papir, men det skjer lite.
Jeg ser en fare i det økumeniske arbeidet at om det ikke er en klassisk papirtiger, kan det bli en papirproduserende tiger. Jeg er selv en papirprodusent som har skrevet mye – kanskje altfor mye – i mitt liv. Jeg ser det skrevne ord som viktig. Og Norges Kristne Råd har en skriftserie som tar opp en rekke viktige aspekter som angår det økumeniske fellesskapet.
Men fristelsen er at man forveksler det å gjøre noe med det å skrive om det. Faren er at det skrives mange fine ord og lange artikler om felleskirkelig arbeid, men de sirkulerer bare blant en liten gruppe spesielt interesserte. Det skjer egentlig fint lite i praksis. Og det sildrer sjelden ned til lokalplanet.
Fortsett å skrive, men spør hvorfor vi skriver, hvem vi skriver for og hvilke resultater vi ønsker å oppnå ved det vi skriver. Gjør «kirkene sammen» synlig for folk i Grimstad, eller i Bodø, eller kanskje til og med i Sarpsborg.
Jetsetteren
2. I en stadig mer sekularisert verden trenger vi mer enn noen gang å kunne stå sammen i forhold til myndigheter og storsamfunn.
Vi trenger et økumenisk organ som representerer helheten overfor myndighetene. Det er interessant at da Norges Frikirkeråd og Norges Kristne Råd fusjonerte, hadde de en noe ulik grunnforståelse av hovedhensikten av sin organisasjon. Frikirkerådet var primært en interesseorganisasjon overfor myndighetene. Man trengte et organ som arbeidet for medlemskirkenes rettigheter. Norge Kristne Råd hadde en mer dialogfokusert målsetting, som en plattform for teologiske samtaler og indrekirkelig tilnærming, nasjonalt og internasjonalt. Ved fusjonen ble disse elementene smeltet sammen.
Dag Nygård, som har spilt en viktig rolle i NKR, uttalte ved oppstarten at han hadde lite tro på dette rådet. Han hadde det tydelige inntrykket at mye økumenisk arbeid handlet om et relativt begrenset jetset-miljø. Og dette er en åpenbar fare. At det blir mye aktivitet blant likesinnede på et høyt nivå, utenlands og innenlands. Det er klart det er stas å delta på konferanser, treffe viktige personer, kaste glans over arrangementer, besøke kirkeledere fra andre land, ta selfies med ministre osv. Og noe av dette er både nyttig og nødvendig. Men faren er at det blir en livsstil som trekker en vekk fra det egentlige arbeidet.
Samfunnsaktører, politikere, kirkeledere og internasjonale kontakter er viktige. Men reduser det til det som er nødvendig når det gjelder jetset-nivået. Søk nedover og utover. Skap økumenikk!
Utfordringene
3. Etter min mening er Jubileum 2000 den største suksessen i NKRs første tretti år. Her var nettopp Jesus i sentrum for feiringen. Jeg spurte Svein Helge Rødahl som var prosjektleder, hvorfor dette slo så godt an. Han sa at de talte hjertespråket til de ulike kristne forsamlingene når de kom omkring.
Her klarte man å trekke økumenikken ned i lokalsamfunnene, og verken papirtigeren, jetsetteren eller smultringen fikk særlig plass.
Skal økumenikken bre om seg, så brer den seg fra sentrum. Hvis ikke vil den bare gå i ring blant spesielt interesserte. Men ut fra sentrum kan man ta del i de viktige utfordringene som vi står overfor; miljøet, klimaet, flyktningene, freden. Viktige spørsmål som vi alle kan engasjere oss i, og setter pris på en felles plattform som kan gjøre stemmen vår tydelig. Men da må man også vite hvilke spørsmål som man rett og slett må overlate til det enkelte kirkesamfunn å uttale seg om.
Jeg ser to hovedutfordringer for økumenikken framover.
a) Hvordan engasjere yngre generasjoner til økumenikk?
Og her er et paradoks: Tilsynelatende er unge mennesker mer økumeniske enn noen gang. De er lite opptatt av tradisjonell dogmatikk, de er likegyldige til hvilken merkelapp en menighet har, de er der det oppleves godt og riktig å være. For den økumeniske bevegelse er dette både en mulighet og en utfordring. Muligheten er at man har mindre sperrer overfor hverandre. Utfordringen er at det er vanskelig å faktisk arbeide økumenisk der det er liten lærebevissthet.
Hvordan gjør vi økumenikk meningsfull for en generasjon der erfaringer oppleves viktigere enn læresetninger? Her tror jeg kanskje pinsebevegelsen kan gi viktige innspill.
b) En annen økumenisk utfordring er at de største skillelinjer – slik folk flest oppfatter dem – ikke går mellom ulike konfesjoner, men de går rett gjennom konfesjonene. Derfor kan menigheter – og enkeltpersoner – stå hverandre nærmere på tvers av konfesjonene, enn i eget kirkesamfunn. Går det an å tenke at den økumeniske bevegelsen – eller NKR spesielt – kan være en plattform hvor ulike teologiske posisjoner møtes for å lytte og lære. For noen vil dette kanskje være mindre krevende enn om denne samtalen foregår internt i et kirkesamfunn.
Dette utfordrer til fornyet blikk på hva økumenikk er i dag. Hva skal NKRs rolle være framover? Hvordan nå nedover både geografisk og aldersmessig? Hvordan være et virkekraftig talerør for den kristne kirken i Norge, med spesiell tanke på de minste, i en tid hvor kristendommen stadig mer vil bli en av mange ulike livssynsaktører? Og hvordan skape en felleskirkelig bevissthet i en tid hvor flere kirkesamfunn knaker i sammenføyningene av teologiske spenninger?
I dette er jeg i alle fall sikker på at jetsetet, papirtigeren og smultringen må skrotes. Og at alt må starte i vår felles kjærlighet; Jesus.
Siste kommentarer