TÅRENE RANT: – Takk og velkommen

Tårene tok en utilsiktet ferd nedover kinnene på Erhard Hermansen da han takket Berit H. Agøy for samarbeidet de har hatt i årene hun har vært styreleder.

Generalsekretæren og frikirkepastoren slapp etterhvert også manus og lot det skrevne ord flyte ut i fri takketale.

– Du har stor faglig tyngde og et ekte engasjement for rettferdighet, forsoning og enhet. Du er en person med stor tillit i den økumeniske bevegelsen nasjonalt og internasjonalt. Jeg kommer til å savne deg.

Stemmen brister i vitnesbyrd om det tette båndet dem i mellom

Han henter seg litt inn.

– Takk for det gode samarbeidet, og ikke minst for ditt engasjement de siste fire årene hvor du har vært styreleder. Takk for din store og viktige innsats for økumenikken. Du har vært en del av styret tre ganger så lenge som du har vært styreleder. Tenk, du har vært økumenisk engasjert i nesten 40 år!

«Festbrems»

Berit H. Agøy ba på sin side om tilgivelse for å ha vært litt «festbrems» i samarbeidet dem i mellom, da Hermansen sjelden lar spontane innfall og ideer lande på steingrunn.

– Jeg må be deg om tilgivelse for at jeg har vært en festbrems på mange av dine sprudlende forslag, men jeg tror vi begge har dratt fordel av hverandre, ler hun.

– Jeg kommer til å savne dette samarbeidet veldig! De årene jeg har sittet i styret har egentlig bare blitt bedre og bedre. Vi har hatt noen krevende saker hvor kirkene har vært veldig uenige. Det har borret i dypet av vår teologiske forståelse og bibelsyn, men vi har i styret snakket sammen på en måte som jeg synes er rent eksemplarisk. Vi har tatt den økumeniske enheten på alvor.

Berikende

Hun har unektelig også utsatt sin i utgangspunktet luthersk nøkterne teologi for påvirkning i sin mangeårige økumeniske vandring.

– Jeg tror jo også at vi har hatt Den hellige ånd på vår side, sier hun og skylder på påvirkning fra pinsevennene.

Noe hun utelukkende ser på som berikende.

– Jeg har rikdommen i andres tradisjon og det har gjort at jeg har sett på min egen tradisjon med nye øyne. Jeg er blir mer skjerpa på hva jeg synes er viktig i troen, det har dere hjulpet meg til. Dere har også gjort meg til en mer frimodig kristen. Det er ikke sikkert vi i luthersk tradisjon har vært de mest frimodige, sier hun og takker alle medlemskirkene.

Hun lover å fortsette å irritere kirkeråde:

– Jeg skal fortsette å spørre – er dette noe vi kan gjøre sammen med de andre kirkene? avrunder hun som helfrelst økumeniker.