Året som var har lært oss mye – og forhåpentligvis er dette noe vi takknemlig kan ta med oss inn i tiden som nå følger.
Vi kommer alltid til å huske 2020. Et år med usikkerhet, frykt, frustrasjon og redsel, men også et år hvor vi erfarte et sterkt fellesskap og samhold. På et øyeblikk var hele verden rammet, og hverdagen for milliarder av mennesker verden over ble forandret. Selv om pandemien slo hardt mot oss alle, var det de mest utsatte som ble enda mer utsatte og sårbare.
Daglig blir jeg også påminnet om brødre og søstre i andre deler av verden som står ansikt til ansikt med krig og uroligheter, som er på flukt og lever i uvisshet, som mangler de mest grunnleggende tingene i livet. Ting mange av oss tar som en selvfølge.
Året her hjemme ble avsluttet med skredulykken på Gjerdrum, og våre tanker og bønner går til alle de som er rammet. For dem som fortsatt savner noen, som er skadet eller har fått hjemmet sitt revet bort av raset og til alle de evakuerte. Skredet minner oss i all sin tragedie om hvor sårbart alt er, og at ingen av oss vet hvordan dagene blir. Samtidig viser den enorme innsatsen, både myndigheter, nødetater og frivillige Norge slik vi kjenner det på sitt beste.
Samtidig har vi også mye å være takknemlige for, og av mennesker som har langt mindre enn de fleste av oss lærer vi takknemlighet over de viktige tingene i livet.
«Året som ligger bak oss har lært oss å leve langsommere»
Året som ligger bak oss har lært oss å leve langsommere, vi er gitt mer tid til hverandre, vi har reist mindre – og forhåpentligvis er dette ikke bare knyttet til dager med pandemi, men noe vi positivt og i takknemlighet kan ta med oss inn i tiden som følger.
På en måte ble vi alle i året som har gått satt i en situasjon hvor vi måtte tenke over hva som virkelig betyr noe i livet. Det viktige som handler om relasjoner, omsorg og kjærlighet til våre medmennesker. Gjennom ord og konkret handling kan vi være med på å rekke ut en kjærlighetens hånd til noen som trenger det.
I julen blir vi minnet om at han som kom, Jesus fikk navnet Immanuel som betyr «Gud med oss». Jesus understreket dette selv da han vendte tilbake til himmelen. Han sa: «Se, jeg er med dere alle dager». For meg er dette en styrke og trygghet. Gud med oss, i alle livets situasjoner og dager. Ved årsskiftet er det igjen godt å kunne legge den ukjente fremtiden i Guds hender i vissheten om at han er nær.
Som kirker i Norge har vi erfart hva det vil si å være kirke i pandemiens tid. Med sterke restriksjoner, og tidvis lukkede kirkebygg, fikk vi en sterk påminnelse om at kirke er mer enn bygninger, kirken er Guds folk, fellesskapet av de som tror på Jesus Kristus. Vi som ofte snakker om å gå til kirke, har under pandemien fått en sterk påminnelse om og erfaring med meningen med uttrykket «We gonna have church».
Med utgangspunkt i et alter med innskriften «Til en ukjent Gud» adresserer Paulus Areopagos-rådet og sier «Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle … Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til» (Apg. 17).
Jeg er et skikkelig klemme-menneske, og savner de gode klemmene. Likevel har jeg erfart at gode ord, enten de kommer skriftlig, eller overleveres muntlig er som varme, gode klemmer. Så la oss være rause med de gode ordene, sende hverandre meldinger, ringe hverandre og se hverandre.
La oss bruke det nye året godt, vise at vi ser hverandre og bryr oss om hverandre. La oss sammen være med å skape et varmere samfunn, for alle. For vi trenger hverandre, både de nære, men også de større sirklene rundt oss – lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Måtte 2021 bli et år der menneskeverd, omsorg og barmhjertighet, respekt og rettferdighet, kjærlighet og fellesskap står i sentrum. Paulus skriver i Gal. 6.9 «La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.»
Kong Harald sa det slik i sin nyttårstale «En dag skal vi se oss tilbake og spørre hverandre: Hvordan i all verden klarte vi dette? Da skal vi vite med oss selv at vi klarte det fordi vi tok i bruk alt det beste – i hver enkelt av oss, i samfunnet vårt, i demokratiet vårt. Vi skal vite med oss selv at vi kom oss gjennom fordi vi aldri ga opp håpet. For det å håpe, det er en måte å leve på. Håp er vilje, håp er handling. Håp er å feste blikket på noe som gir oss mening – og følge det. Håpet skal bære oss alle inn i 2021.»
Jeg vil ønske alle et riktig godt nytt år og ber om Guds velsignelse for året som ligger foran oss.
Siste kommentarer