Hva er egentlig toleranse?

Av Hanna Barth Hake, daglig leder Kirkelig dialogsenter Oslo.

FNs toleransedag

16. november markeres FNs internasjonale toleransedag, og FN ønsker med dette å sette fokus på toleranse og menneskerettigheter, og oppfordrer alle medlemsland til å fremme toleranse og motarbeide rasisme, fremmedfrykt og voldelig ekstremisme. 

Intensjonen er svært god. Vi må som samfunn ta tak i utfordringene som rasisme, ekstremisme og fremmedfrykt stiller oss overfor. Og det er mange slike utfordringer i vår tid, så det er bare å brette opp ermene. Jeg drister meg likevel til å utfordre toleransebegrepet – er det egentlig toleranse vi skal kjempe for?

Misforstå meg rett – det å jobbe for å skape gode og inkluderende fellesskap der alle har en plass og føler tilhørighet er noe av det aller viktigste vi kan gjøre. Og som kirker har vi en svært viktig rolle her, sammen med andre tros- og livssynssamfunn. Vi utfordres til å skape gode og inkluderende fellesskap, der vi kan finne vår plass i en større sammenheng. Både internt i egne tros- og livssynssamfunn og i forhold til resten av samfunnet utfordres vi til å leve med uenighet – vi er ulike som mennesker og vi må gi rom for den uenigheten. Men betyr det at vi skal være tolerante?

Makten i å tilhøre normen

Ofte bruker vi begrepet toleranse og det å være tolerant knyttet opp mot det å anerkjenne at andre har rett til å gjøre, være eller mene det de vil, selv om dette er noe annet enn vi selv tenker vi er og hva vi selv ville ment eller gjort. Vi snakker for eksempel om å tolerere mennesker som er annerledes. Men hvem bestemmer hva som er annerledes? Hva er forskjellen mellom å tolerere og å bli tolerert, og er det et kompliment å bli tolerert? Hvem definerer hva som er normen som annerledesheten skiller seg ut fra? Det ligger stor makt i å selv tilhøre normen i samfunnet og å kunne identifisere hva som skal tolereres og hva som ikke kan tolereres. 

Personlig er jeg ikke så begeistret for begrepet toleranse. For meg gir det mye større mening å snakke om respekt – et begrep som for meg innebærer en større grad av gjensidig anerkjennelse og likeverd. Selve begrepet respekt kommer av latin respectare, altså å se tilbake eller ta hensyn til. Jeg har en forpliktelse til alltid å respektere og anerkjenne mine medmennesker, også der vi er uenige, uten å fordømme eller definere hva som er normen andre skal vurderes etter. Når det er sagt, har jeg ikke noe behov for at vi slutter å bruke toleranse som begrep. Men som med andre verdiladede ord, er det viktig at vi vet hva vi mener med begrepene vi bruker, og det er viktig at vi hele tiden kritisk vurderer hvilke maktstrukturer som ligger skjult i begrepsbruken vår. Når toleransebegrepet kan innebære en definisjon av hva som er normen og hva vi kan tolerere fordi det oppleves som annerledes, bør vi være på vakt når dette ordet brukes. Brukes det for å legitimere en avstandtagen og skjult kritikk av det som oppleves som annerledes og fremmed? Eller brukes det for å fremme gode verdier, fellesskap og alle menneskers likeverd? 

Det å jobbe for like rettigheter, likeverd, respekt for det vi opplever som annerledes og kanskje fremmed, og mot hat, fordommer og fremmedfrykt er midt i vårt oppdrag som kristne. Derfor bør vi som kirker slutte opp om FNs internasjonale toleransedag – og både denne dagen og i løpet av året ellers jobbe for å skape gode fellesskap, og motvirke rasisme, fremmedfrykt og voldelig ekstremisme. Dersom dere trenger konkrete tips til hvordan dette kan gjøres, så sjekk gjerne ut Kirkelig dialogsenter i Oslo sitt ressurshefte om akkurat dette temaet eller bestill et verksted for ungdom med Dialogpilotene.

Hanna Barth Hake, daglig leder Kirkelig dialogsenter Oslo.

 

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!