I løpet av de tre og et halvt årene med fullskala krig har jeg sett, hørt og erfart mye, men dagens hendelse rørte meg på en helt spesiell måte. – Et brev fra Anatoliy
Gjennom denne tiden har jeg ofte sett hvordan Guds Ord blir levende i ulike situasjoner, bokstavelig talt slik det står skrevet: «Guds ord er levende og virksomt.» (Hebr. 4,12.) Jeg har sett og kan vitne om hvordan Gud har talt til mennesker i de mest ulike krigssituasjoner man kan forestille seg. Det har skjedd gjennom hans Ord, i mitt lille felt-Nytestamente i lommeformat, som har fulgt meg gjennom hele krigen.
Jeg har sett og kan vitne om hvordan våre kraftige soldater slapp løs sin vrede, sitt raseri og sine tårer, imens de leste Salme 103.
Jeg så også en av våre eldre forsvarssoldater i en landsby i kampområdet som, da han leste Salme 51, utbrøt: «Jeg føler meg ren», idet Herren satte ham fri fra skyldens byrde.
Men dagens opplevelse er enda mer ekstraordinær, ulikt alt jeg tidligere har erfart.
Gjennom hele krigen har jeg gjort mitt ytterste for å tjene våre forsvarssoldater ved fronten. For de er mine brødre og søstre, mennesker som meg selv, som hadde andre yrker og levde fulle liv før krigen. Nå står de ved fronten og forsvarer vårt land mot en forrædersk fiende og en ondskap uten sidestykke. Og hver eneste én av dem, i disse fryktelige krigsomgivelsene, trenger sjelesorg. Våre liv slik vi kjente dem før krigen, er borte; fienden har stjålet dem fra oss alle. Derfor finner jeg meg selv i å gjøre ting jeg aldri gjorde før krigen. Militærsykehusene er nå overfylte av sårede soldater, og både sykehussersjanter og feltprester ber om ekstra åndelig støtte.
Militærsykehusene er nå overfylte av sårede soldater, og både sykehussersjanter og feltprester ber om ekstra åndelig støtte.
Denne tjenesten er utrolig krevende og setter ofte vår tro på prøve. Spesielt når du står på intensivavdelingen ved sengen til en kritisk skadet soldat. I nærvær av hans kone, som er knust av sorg og ber om et mirakel, deler du ydmykt og ærbødig ut salvingssakramentet mens du inderlig ber Herren om miskunn. Noen timer senere får du den hjerteskjærende beskjeden om at soldaten har gått bort. Han har fullført sin jordiske ferd og kjempet sin siste kamp.
Men dagens opplevelse er noe helt annet.
Som vanlig møtte sersjant Mykola Polovyi meg ved porten til hovedmilitærsykehuset og viste meg veien jeg skulle gå denne gangen. Jeg kjente meg svært nervøs, som jeg ofte gjør når jeg kommer hit. «Herre, jeg er bare et menneske, jeg makter ingenting i meg selv.» Til tross for min nøkterne erfaring og hardførhet søkte jeg inderlig Guds nåde, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. Underveis ba jeg venner og pastor-kolleger om forbønn.
Jeg besøkte ført to soldater som nylig var kommet tilbake fra fiendens fangenskap. Etter det ble jeg bedt opp på intensivavdelingen for å se til en annen hardt skadet soldat. Da jeg kom inn på avdelingen, så jeg to forsvarere liggende på spesialsenger. Jeg gikk bort til soldaten jeg var bedt om å besøke, salvet ham, ba en bønn og begynte stille å lese Salme 103.
Denne soldaten hadde mistet en arm og et ben. Han hadde pådratt seg en alvorlig hodeskade og var lagt i kunstig koma. Hans kone hadde bedt om at en pastor skulle komme og be for ham.
Mens jeg leste salmen, lot jeg hvert ord trenge inn i mitt eget hjerte. Da jeg var ferdig, spurte den andre soldaten stille: «Kan du lese litt mer? Når du leser, lindres smerten.» Jeg vendte meg mot ham og fortsatte å lese Salme 104. Etterpå ba jeg igjen og, på hans forespørsel, salvet også ham.
Jeg har sett og kan vitne om den ufattelige kraften i Guds Ord. Vår Herre er stor! Ut fra min beskjedne erfaring handler Han ofte på måter jeg ikke forventer.
Skrevet av: Rev. Anatoliy Raychynets, Generalsekretær Bibelselskapet i Ukraina
Mandag 20.oktober kl.17:00 inviterer vi til økumenisk fredsgudstjeneste for Ukraina i Oslo Domkirke, i forbindelse med at pastor Anatoliy og syv andre kirkeledere fra Ukraina er på besøk.