Jeg ser for meg den gangen han bar sitt kors.
Jeg har bare bildene i hodet, fra filmer hvor regissøren har forsøkt å gjenskape stemningen:
skrik, smerte, høye rop – fra soldater, fra folkemengden, fra de som selv måtte bære sitt kors.
Alt er støy. Alt er uro. Alt er utrivelig.
Skrevet av Ole Martin Andreassen, Metodistkirken Fredrikstad
På langfredag bar vi korset gjennom Fredrikstads gater.
Lite skrik. Lite smerte. Ikke så mange mennesker.
Kanskje førti sjeler fra ulike kirker gikk sammen i stillhet og bønn for å minnes vår felles Herre.
Katolikker, baptister, metodister, pinsevenner, lutheranere.
Men hva vet jeg – ingen av oss har skrevet vår tilhørighet i pannen.
Vi hadde bare kledd oss godt på en kald aprildag.
Vi kunne ikke se på hverandre hvem vi var eller hvor vi kom fra –
bare at vi fulgte etter Kristus denne langfredag ettermiddagen. Når alt kommer til alt er kirketilhørighet noe vi mennesker lager. Det er Kristus som samler.
«Se, vi går opp til Jerusalem», synger vi. Så stopper vi. Leser. Ber. Går videre. Noen biler stanser når vi krysser veien. Noen ungdommer filmer oss kanskje til en snap. En eldre mann tar av seg hatten. Vi stopper ved en skole, ved en avisredaksjon, ved rådhuset. Støyen og ropene jeg ser for meg fra Jerusalem den gangen, er ikke der. Vi bråker ikke. Vi er ikke i veien. Men Kristus er ikke mindre nær.
I en verden som bråker, kriger og roper, kan det fort tenkes at også vi må heve stemmen, at vi også må rope ut langfredagens smerte og urettferdighet. Men vi lar være i år igjen. Vi går i stillhet. Langfredagen er vanskelig nok å ta innover seg om du i tillegg skulle rope og skrike. Jeg liker stillheten. Ikke for at vi ikke bryr oss om verdenes bråk, men vi må tro at han en gang gikk opp på korsets tre bar det med seg. Kanskje er det å gå stille gjennom byen er en stille motstand mot likegyldigheten og bråket, krig og urettferdighet. Å bære – der andre slipper. Å bli – der andre går videre. Ikke for å overdøve verden, men for å ikke miste det som er sant midt i den. Vi går videre.
Korset bæres fortsatt. Og kanskje er det i denne stille vandringen vi lærer hva det vil si å følge Kristus i vår tid: Ikke å rope høyest, men å gå nærmest.
Herre, du våker i verdens natt, Herre du bor i mørket, Herre, du viser oss Kristi dag!
Selv under livets tyngste slag er vi hos deg, du vår Gud!
Amen, amen.
Økumeniske korsvandringer flere steder Langfredag
I Fredrikstad og i Trondheim ble det arrangert korsvandringer i regi av de lokale kristne rådene. Også i Moss gikk flere menigheter sammen om korsvandring i år, og tradisjonen tro arrangerte flere menigheter i Oslo en vandring.
– I årene som kommer håper vi at flere vil la seg inspirere til å samles om slike markeringer, sier generalsekretær Henrik Erhard Hermansen. – I totalberedskapsåret 2026 er det ekstra viktig å gjøre ting sammen. Det styrker båndene mellom kristne, mellom kirkene og til samfunnet rundt oss. Det styrker både tro og fellesskap.
Ønsker du råd om hvordan du kan arrangere en økumenisk korsvandring eller en økumenisk gudstjeneste i ditt lokalsamfunn? Ta kontakt med oss på post@norkr.no, så hjelper vi deg gjerne i gang.
Bilder fra økumenisk korsvandring i Trondheim
