«Vi engasjerer oss fordi vi trenger mer dialog, mer kunnskap og større nærhet til fortellingene og erfaringene av å leve som papirløs; erfaringene av å leve som uønsket. Dette er en påminnelse om medmenneskelighet og en appell til vår egen samvittighet, til politikerne våre, byen vår og nasjonen vår.» Ordene til prest Eivind Oftebro, Trefoldighet – freds og forsoningskirken, ga en sterk start på markeringen av Yemanedagen foran Stortinget i Oslo i går kveld.
Det er nettopp dette Yemanedagen er: et rom for å lytte til erfaringene av å leve som uønsket, og for å la disse erfaringene få betydning for hvordan vi som samfunn forstår ansvar, verdighet og fellesskap.
En del av kirkens lange engasjement for asylsøkere
For Norges Kristne Råd er Yemane-dagen en del av kirkens lange engasjement for mennesker i limbo. Helt siden Elverhøy kirke i Tromsø lot en familie fra Kosovo søke tilflukt som kirkeasylanter i 1993, har kirkeasyl vært et konkret uttrykk for tro i handling, der menigheter, prester, ildsjeler og lokalsamfunn har åpnet dørene for mennesker i akutt nød, ofte i møte med et system som ikke har hatt rom.
Kirkene er kalt til å stå på de utsattes side, ikke fordi løsningene alltid er enkle, men fordi menneskeverdet er ufravikelig. Å markere Yemane-dagen er derfor ikke bare å minnes én mann. Det er å holde fast ved kirkens ansvar for rettferdighet, menneskeverd og sannhet, særlig når stemmen må løftes på vegne av dem som ellers ikke blir hørt.
Når brutalitet blir normalisert
Rune Berglund Steen, som i mange år gjennom sitt arbeid i Antirasistisk senter talte Yemanes sak, rettet blikket mot utviklingen i asylpolitikken og det han beskriver som et stadig hardere samfunnsklima:
«Ti år har gått, og i stedenfor å utøve barmhjertighet, har vi fengslet mennesker som har vært her i årevis i påvente av retur til svært uforutsigbare forhold. Vi har til og med klart å tvangsreturnere en mann som har vært her i 23 år! Hva tror egentlig norske politikere er oppnådd gjennom dette? Hva er vunnet? Og etter hvilken målestokk?” Spørsmålene traff ubehagelige presist.
Etter appeller foran Stortinget, gikk et stille fakkeltog gjennom Oslos gater til Folkets hjørne.
Fra kulde til fellesskap
Etter appellene foran Stortinget gikk et stille fakkeltog gjennom Oslos gater til Folkets hjørne på Youngstorget. Der fortsatte samtalen. Rundt åtti mennesker fylte lokalet: unge og eldre, med ulike erfaringer, bakgrunner og religiøse og politiske utgangspunkt. Men det var særlig to unge kvinner som berørte forsamlingen.
Eman Ghazniwal forteller på flytende norsk at hun kom til Norge som flyktning fra Afghanistan for bare fire år siden. Flere måtte tørke tårene ta hun fremførte sitt dikt:
Refugee refugee (et utdrag…)
Get your act together,
That’s not what they said,
But that’s what they expected.
And I always do what is expected of me,
if not more.
Refugee, refugee,
Now I speak fluently, shattered to pieces,
but somehow integrated to society,
no one sees the stones tied to my feet,
I guess I learned to run with them,
I’ve become stronger.
but the weight of them
hasn’t decreased.
Refugee refugee.
Deborah Beyene, en ung slektning av Yemane, fortalte om den siste julen Yemane levde. Da de endelig hadde fått tillatelse til å besøke ham på mottaket. Bare uker senere døde han.
For å minnes onkelen, sang Deborah Beyene, sangen «En siste dans» av Delara. Og til avslutning av hele samlingen, fremførte hun en egenkomponert sang om Yemane – om flukten hans som 15-åring, årene i venting og håpet om en dag å få kalle dette landet hjem. «Yemane, vi glemmer deg aldri.» Sang hun.
Helsehjelp er en menneskerett
I en panelsamtale ledet av Stian Antonsen fra Norsk Folkehjelp, deltok representanter fra flere partier, og også leder for Fagforbundet Iren Luther, og Marit Nybø fra Kirkens Bymisjon. Alle var enige: Helsehjelp for papirløse er en selvfølge og noe vi må kjempe for. Men flere tok opp tråden som Berglund Steen hadde nevnt i sin appell: at klimaet rundt denne saken har blitt kaldere og hardere.
Marit Nybø fra Kirkens Bymisjon beskrev en utvikling der Norge legger seg på det hun kalte «den kjipeste siden» av sine menneskerettslige forpliktelser, blant annet når det gjelder retten til et sted å sove. – Alle land i Europa er enige om at alle skal ha rett til å sove inne, understreket hun, og pekte på hvordan papirløse mennesker i dag lever så utrygt at selv akutte hjelpetilbud kan oppleves som for risikable å bruke.
Hanne Stenvaag (Rødt) fortalte om hvordan møte med kirkeasylanter i Tromsø på 1990-tallet ble et vendepunkt for hennes eget engasjement, og om sjokket over å oppdage hvor lite humant Norge faktisk kunne være overfor mennesker på flukt – en virkelighet hun mener bare har blitt mye hardere de siste årene.
Sammen tegnet stemmene et bilde av en normalisering av urett: Summen av mange små innstramminger, der konsekvensene bæres av mennesker som allerede lever helt usynlig, i ytterkanten av samfunnet. Hva slags menneskesyn vi lar få fotfeste om vi ikke står opp mot dette?
Når mennesker står i fare for å bli værende i Norge permanent uten reelle muligheter til å delta i samfunnslivet eller bygge seg et liv, står vi overfor en moralsk utfordring som berører grunnleggende spørsmål om verdighet, rettferdighet og felleskap.
Yemane-dagen er dermed mer enn et minne om én mann. Den representerer et vedvarende krav om at systemene vi bygger, også må sikre rettferdige og humane løsninger for de menneskene som ønsker å bidra, men som systemene har gjort usynlige.
«Vi må holde fast på menneskeverdet»
Kvelden ble avsluttet av biskop emeritus Tor B. Jørgensen, som trakk linjene tilbake til etterkrigstiden og fremveksten av menneskerettighetene:
«Vi skapte menneskerettigheter og institusjoner for at dette aldri skulle skje igjen. Nå er alt dette under press. Jeg er 80 år, i 10 år har jeg jobbet med mennesker i limbo, men jeg har aldri har følt det så dårlig som det er nå. Tendensene i samfunnet vårt og i verden går i gal retning. Basis i menneskerettighetene og menneskeverdet er å forholde seg til sannheten og virkeligheten! Disse menneskene er her, de ønsker å være her, de er lovlydige, de ønsker å bli anerkjent av samfunnet.»
Han utfordret både samfunn og politikere til å snakke sant om virkeligheten, og til å la menneskeverdet være grunnmuren for lovverk og praksis.
Markeringer over hele landet
Markeringen av Yemane-dagen foregår ikke bare i Oslo. I dagene rundt 8. januar markeres dagen flere steder i landet med fakkeltog, samtaler, refleksjon og samlinger. Dette er en mulighet for lokalsamfunn, menigheter og enkeltpersoner til å stå sammen og vise at menneskeverd og håp om endring ikke er abstrakte begreper – men noe vi kan leve ut sammen.
Se en full oversikt over markeringene her: https://yemane.no/534
🕯️ Håpet om endring lever – så lenge vi nekter å la historier som Yemanes forsvinne i stillhet.
Yemanenettverkets krav til politikerne:
- Varig opphold: Lengeværende asylsøkere med endelig avslag skal få VARIG OPPHOLD på humanitært grunnlag senest 10 år etter registrering.
- Grunnleggende rettigheter: Rett til helsehjelp, arbeid, utdanning og bolig skal sikres for lengeværende asylsøkere med avslag.
- Foreldelsesfrist: Innføring av en 10-års foreldelsesfrist for tilbakekalling av oppholdstillatelse.
- Barnets beste: Barnets beste skal ikke overkjøres av innvandringsregulerende hensyn.
- FNs tolkning: Norge må følge FNs anbefalinger og tolkning av Flyktningkonvensjonen.
