Arendalsuka er Norges største politiske møteplass, og i år var Norges Kristne Råd til stede med debatter, samtaler og gudstjeneste som løftet fram spørsmål om tro, rettferdighet, menneskerettigheter og samfunnsansvar. Gjennom arrangementer om tvangsreturer og rettssikkerhet, gjeldsrettferdighet, kvinners lederroller, økumenisk fellesskap, bistandspolitikk og livssynsåpenhet, bidro vi til å sette viktige verdier på dagsorden – både nasjonalt og globalt.
For Norges Kristne Råd er det viktig å være tilstede på Arendalsuka, fordi kirkene har en stemme som må høres i de store spørsmålene som berører både mennesker og samfunn – lokalt, nasjonalt og globalt. Arendalsuka er også en fantastisk arena for å møte menneskene fra medlemssamfunnene våre ansikt til ansikt, og bygge relasjoner og få synliggjort bredden i det økumeniske fellesskapet.
Her har vi samlet høydepunkter fra Norges Kristne Råds tilstedeværelse under Arendalsuka:
Retur, Trandum og lengeværende papirløse
Vår rådgiver i NKR, Lemma Desta, delte historien til Røros-bonden Nagga, som ble tvangsdeportert til Etiopia og nå igjen er på flukt. I den påfølgende panelsamtalen om lengeværende papirløse, situasjonen på Trandum, rettssikkerhet og politisk ansvar, deltok stortingsrepresentantene Grete Wold (SV) og Tobias Drevland Lund (Rødt).
Yemanenettverkets krav:
1 Varig opphold på humanitært grunnlag senest 10 år etter registrering.
2 Grunnleggende menneskerettigheter for lengeværende asylsøkere.
3 Foreldelsesfrist på 10 år for tilbakekall av oppholdstillatelse.
4 Barnas beste må komme først.
Som del av Yemanenettverket presenterte vi på Arendalsukas første dag en rapport om tvangsreturer til Etiopia i fjor og i år. Rapporten peker også på kritikkverdige forhold ved Trandum, der utenlandske delegasjoner får operere fritt uten at asylsøkere sikres grunnleggende rettssikkerhetsgarantier.
2025: Et jubelår for gjeldsletterettferdighet!
I 2025 setter Den katolske kirken søkelys på global gjeldsrettferdighet i anledning sitt jubelår. Kravet er styrkede globale systemer for forebygging og løsning av statlige gjeldskriser, slik at gode og verdige liv kan sikres for alle mennesker. Hvilke politiske og finansielle reformer må på plass for å sørge for bærekraftig statlig gjeld i fremtiden? Og hvilken rolle spiller kirken midt i dette?
PANELET: Åsmund Aukrust – Utviklingsminister (Ap), Maria Berg Reinertsen – Samfunnsøkonom og journalist, Morgenbladet, Kjetil Abildsnes – Senior Policy Officer, European Network on Debt & Development (Eurodad) & Kirkens Nødhjelp, Knut Andreas Lid – Fungerende sjef for utenlandsavdeling, Caritas, Catharina Bu – Generalsekretær, FN-sambandet Ordstyrer.
Akkurat passe feminin
Ingunn Folkestad Breistein, Hilde Marie Øgreid, Marta Maria Espeseth og Ingunn har forsket på «Kvinner i Pastorroller i norske frikirker», og la fram noen av funnene under arrangementet Akkurat Passe Feminin tirsdag 12.8, i Frelsesarmeens lokaler.
– Du kan få lov til å bli kalt pastor, men kan ikke forvente å få jobbe i en stor menighet.
Det ble Ingunn Folkestad Breistein (Dekan UiA, Misjonskirken) fortalt da hun var ferdig utdannet ved Ansgarskolen på 80-tallet.
Marta Maria Espeseth (Frelsesarmeen) har sett på hvordan kvinner historisk, har forhandlet om kjønn. Hva må til for å bli hørt og respektert? – Kanskje er det hatt? Hun forteller at feminismen, som vi kanskje i dag kjenner som en moderne, sekulær oppfatning, har sine røtter i den evangelikale bevegelsen i England og Amerika.
Mange av våre kilder gir uttrykk for at de hele tiden må forhandle mellom kvinneideal og lederideal, forteller Hilde Marie Øgreid (Metodistkirken/MF), – De skal kombinere pastorrollen med helt andre forventninger enn menn har. For noen av kvinnene har det ført til tanker om hvorvidt de selv er ukvinnelige eller uhåndterlige.
Resultatene fra forskningen kan lese i boken Synlig og Usynlig, som lanseres 5. november 2025.
Økumenisk fredsgudstjeneste
Tirsdag 12. august fyltes Trefoldighetskirken i Arendal av mennesker fra mange kirkesamfunn til en mektig økumenisk fredsgudstjeneste. Musikken fra Frelsesarmeens hornorkester, Horisontkirkens lovsangsteam og orgelspillet ved kantor Tim Blomberg vevde sammen kvelden til en sterk opplevelse av fellesskap på tvers av kirkesamfunnene.
Major Marit Skartveit fra Frelsesarmeen, ga oss et glimt av hvordan det er på «retreat i fengsel» og biskop Stein Reiertsen (DnK) talte over temaet «På vandring». Sogneprest Sigurd Markussen (Den Katolske Kirke) ledet oss i trosbekjennelsen.
I tillegg deltok representanter fra Metodistkirken, DELK, Sørlandskirken, Misjonskirken, Adventistkirken og Kvekersamfunnet.
Kveldens kollekt gikk til Caritas og Kirkens Nødhjelp, som også var representert ved sine generalsekretærer Ingrid Rosendorf Joys og Anne-Cecilie Kaltenborn.
Den store utviklingsdebatten
Vi var også med på å arrangere årets store utviklingsdebatt. Stortingsvalget til høsten vil i stor grad påvirke norsk bistandspolitikk og hva vi skal prioritere i tiden framover. Kommer Norge til å fortsette å gi 1% til bistand? Og hvordan skal disse pengene fordeles? For Norge handler dette om mer enn bistand. Det handler om å sikre globale fellesgoder som klima og natur og å forsvare verdier som demokrati og menneskerettigheter – verdier som krever et sterkt og uavhengig sivilsamfunn i det globale sør.
Stine Renate Håheim (Ap) var tydelig på at Arbeiderpartiet går til valg på fortsatt å bruke 1% av BnP til bistand, og mener man ikke skal nedskalere eller prioritere noe bort. – Jeg har lest gjennom alt, og det finnes ingen dårlige prosjekter som vi støtter! Alt er så bra, sa Håheim. Som også mente at Norges brede støtte til Ukraina, kan være med å legitimere norsk bistand andre steder.
Heidi Nordby Lunde (H) kunne også love at støtten til bistand ville fortsette med Høyre i regjering. Men ville ikke gå inn på prosent. Hun mente også at bistand er et sikkerhetsspørsmål – at å investere i andre land, sikrer Norge på lang sikt. – Vi må støtte de store humanitære organisasjonene, og gå inn der vi har særkompetanse og virkelig kan gjøre en forskjell. Som kvinnehelse og kvinners rettigheter, sa Lunde.
Hva skal vi med et livsynsåpent samfunn? Hvordan er det viktig for minoritetene?
Det var få store uenigheter å spore i samtalen om hva vi skal med det livssynsåpne samfunn, da STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) og vi i Norges Kristne Råd inviterte til dialog om et av norsk livssynspolitikks viktigste begreper.
Regjeringen la 24. juni fram sin nye strategi for tros- og livssynssektoren, der «det livssynsåpne samfunn» er et grunnleggende begrep. Og samtalen, som ble ledet av vår assisterende generalsekretær, Håkon Sigland, begynte intet mindre med spørsmålet: Hvordan ser det livsynsåpne samfunnet ut for deg?
Kjersti Toppe (Sp) svarte blant annet med å tydeliggjøre hva begrepet ikke innebærer: – Det er verken et livssynstomt eller et livssynsnøytralt samfunn vi ønsker oss, men et livssynsåpent samfunn. Kari Henriksen (Ap) pekte på at det er spesielt betydningsfullt at regjeringen og Stortinget har lagt fram denne strategien. – Det er en tydelig anerkjennelse fra parlamentet av at tro spiller en viktig rolle i menneskers liv, og at samfunnet skal være åpent for tro og livssyn, sa hun.
Men det er en betingelse for det livsynsåpne samfunn, at vi har en livssynsnøytral stat, presiserte Trond Enger fra Human-Etisk Forbund
Birte Nordahl (gen.Sek. STL) sa seg enig med Kari Henriksen (Ap) at et livssynsåpent samfunn fordrer at staten har et anerkjennende syn på det å ha et livssyn. Samtidig krever det livssynsåpne samfunn at borgere, trossamfunn og livssynssamfunn anerkjenner hverandre: – Dette er en ganske avansert mangfoldspolitikk. Men det innebærer en forventning til oss som borgere: at ditt og mitt livssyn begge er legitime, at vi begge har rett til å uttrykke oss i det offentlige rom – og at vi tåler hverandre, sa Nordahl
Ingunn Folkestad Breistein, som satt i det opprinnelige utvalget for strategien, understreket at tro og livssyn er personlig, men ikke privat: – I menneskerettighetskonvensjonen heter det at man skal kunne utøve sin tro, både alene og sammen med andre. I vårt sekulære Norden synes tro kanskje ikke alltid på utsiden, men med økende mangfold blir tro og livssyn stadig mer synlig i samfunnet – og det må også respekteres. Hvordan skal kristne skoler bidra til et livssynsåpent samfunn? Og hvordan møter vi hverandre når min tro møter din? spurte hun retorisk.