– Gud har gitt et løfte om Ånden skal gis til alle – ikke bare pinsedagen i Jerusalem for 2025 år tilbake, men at Ånden er gitt og virker i dag. På det grunnlaget møtes vi.
Undertegnede sitter og smådupper på kontoret i det en vind blåser inn i rommet og himmel og jord settes i bevegelse i form av Lemma Desta, festivalsjef for Pinsefestivalen.
– Hva er du – ja nettopp DU – takknemlig for? Spør han så nådeløst at man bare må ransake sjelen for noe å svare.
– Jeg tenker det er viktig å snakke om hvor takknemlige vi er, ikke bare tenke det. Takknemlig for venner og familie – takknemlighet for at en familie med båtflyktninger fra Sri Lanka kom til landet, at de trives og lykkes her – at de har klart å komme inn i samfunnet, og klart å bli en del av det – blitt våre naboer.
Og det fungerer også på et vis. Plutselig innser man at det er sol ute, og at toget gikk på tida i morges – og at man er omgitt av gode kolleger.
Dette er nemlig festivalen for å møte både nære naboer og fjernere naboer – for festivalen feires lokalt flere steder i landet.
«Kirken er grunnvollen for dette møtet – at Gud har gitt et løfte om Ånden skal gis til alle – ikke bare pinsedagen i Jerusalem for 2025 år tilbake, men at Ånden er gitt og virker i dag. På det grunnlaget møtes vi.»
Lokal takknemlighet
I år finner Oslo-festivalen sted på Furuset, og der er det mye å nære takknemligheten med, påpeker Lemma.
– Vi ønsker å takke for alle som bidrar til alle som gjør Groruddalen til et bedre sted. Vi vil takke politikere og aktører i lokalpolitikken. «Groruddal-satsningen» – bydelene Alna, Bjerke, Grorud, Stovner. Nå har vi 140 000 mennesker i fra over 140 nasjoner. Vi er katolikker, pinsevenner – nordmenn asiatere og afrikanere … her samles vi og sprenger alle økumeniske grenser. Det blir litt som på pinsedagen; det er et under at vi har levd sammen i fred – det er noe godt, vi må takke for. Leve sammen som mangfold, en styrke – vi må være glade for det.
– Dette dagen for å feire alt dette! Bevisstgjøre. I takknemlighet og glede møtes vi, blir kjent – innvandrere møter hverandre, fra Sri Lanka til Afrika. Hvor blir de ellers kjent?
For en ting er han så tydelig på at det må gjentas: Pinse er en takknemlighetsmarkering.
– Vi er takknemlige for de norske velferdsordningene. Til tross for at våre politikere truer med å stramme inn for velferd for alle. Så vil vi vise takknemlighet for at vi som kommer fra andre land har dratt godt nytte av dette.
– Så er vi takknemlige for ildsjeler som gjør at samfunnet lykkes: Glade for borettslagene – de som holder ting i gang, skriver referat … dugnadsånden vi ser blant oss.
– Bananas som Peter
Lemma er selve anti-tesen til en grå byråkrat, dette er ikke en festival som skal rydde seg ordentlig inn i rekker og sitte pent og stille.
Knyttnever for fredelig, men brennende, kamp.
– Her er rom for å gå helt bananas! Som Peter! Sier Lemma og kaster knyttenevene til værs.
Skjønt, like etter svinger håndflatene ut i rommet, og evangeliet formelig spilles ut mellom veggene her vi sitter.
– Åndens nærvær sprengte alle disse grensene – hva vil folk mene og synes? La oss være uredde. Frimodige. Noen har våget – å ta det med seg ut i verden – derfor har vi kristendommen her i dag – ilden brenner og lever her.
Her vil alle deltakerne få en utfordring som unektelig knytter et bånd: Enhver snur seg og vender seg til en de ikke har snakket med før og spør: – Hva er du takknemlig for? Da skjer det noe, sier Lemma og understreker at kirken er grunnvollen for dette møtet. Og at ånden er det som virker i det.
