På Likestillingskonferansen 2024 ble kirkens utfordringer med likestilling satt under lupen. Gjennom innlegg fra forskere, kirkeledere og pastorer ble det belyst hvordan både teologiske barrierer, mikroaggresjon og kulturelle normer hindrer kvinners deltakelse i kirkens ledelse.
Norges Kristne Råd arrangerte likestillingskonferansen den 12. september 2024 med temaet «Likestilling – Vil vi eller må vi?». Konferansen som ble holdt i Metodistkirkens lokaler i Oslo sentrum, utforsket skjæringspunktet mellom teologi, trosfrihet, statlige krav og behovet for endring i kirkene. Målet var å belyse utfordringer og muligheter knyttet til kjønnsbalanse og trosfrihet, og innledere fra ulike bakgrunner delte innsikter om hvordan kirkesamfunn kan tilrettelegge for økt likestilling.
Barne- og likestillingsministerens oppfordring
Barne- og likestillingsminister Kjersti Toppe åpnet konferansen med å reflektere over tittelen «Vil vi eller må vi?», og uttrykte håp om at trossamfunnene frivillig vil fremme likestilling, uten å bli tvunget gjennom lovpålagte krav: «Eg håper jo at vi vil». Hun la vekt på at likestilling er en grunnleggende verdi både i samfunnet og i tros- og livssynssamfunnene. Samtidig framhevet hun at Den norske kirke har historisk sett har lagt langt lengre bak i likestillingsperspektiv enn andre kirkesamfunn i Norge, både Misjonskirken og Pinsebevegelsen fikk kvinnelige pastorer lenge før kvinner kunne bli ordinerte prester i Den norske kirke.
Generalsekretær Erhard Hermansen understreket i sin åpningstale at det er et sterkt fokus på likestilling både innenfor kirkene og fra storsamfunnet. Samtidig finnes det ulike teologiske syn på kjønnsroller i de ulike kirkesamfunnene, spesielt når det gjelder oppgaver for kvinner og menn. Hermansen la vekt på at alle mennesker har lik verdi for Gud, men at begrunnelsene for forskjellige roller ofte kommer fra teologiske prinsipper heller enn spørsmål om menneskeverd. Han påpekte at det skjer endringer i synet på likestilling i kirkene, men at ytre press utenfra kan skape motstand, noe som i verste fall kan hindre ønsket endring i kirkesamfunnene fra statens side.
Kvinnelig ledelse og representasjon i styrene
En av de sentrale diskusjonene på seminaret var betydningen av kvinnelig ledelse i kirken. Til tross for at enkelte kirkesamfunn har gjort fremskritt, understreket deltakerne at kjønnsbalansen i kirkens styrende organer fortsatt er skjev, og at det kreves konkrete tiltak for å rette opp dette. Det ble nevnt at offentlige støtteordninger fremover kan bli knyttet til dokumentasjon på likestillingstiltak, noe som skaper et press for å sikre likestilling i kirkene.
Kvinnelige forbilder og behovet for en frigjørende teologi
Flere kvinner ved seminaret påpekte at de savner sterke kvinnelige forbilder, både som ledere og forkynnere. Torbjørg Oline Nyli understreket behovet for at “hele Jesu kropp” inkluderes i ledelse, og pekte på hvordan teologiske og kulturelle barrierer fortsatt må brytes ned for å gi kvinner deres rettmessige plass i kirken. Fra Junia-kollektivet ble det fremhevet hvordan kvinner ofte møter forventninger om å velge mellom å være «gode mødre» eller ledere, selv om begge rollene kan forenes.
Hilde Marie Øgreid Movafagh og Linn Sæbø Rystad presenterte funn fra deres forskningsprosjekt, som har gjennomført 40 intervjuer i syv ulike kirkesamfunn. De viste til hvordan mikroaggresjon er en gjennomgående utfordring for kvinner i ledelse, ofte forklart som uhøflighet, stereotyper eller humoristisk kamuflerte angrep.
Mikroaggresjon og motstand
Mikroaggresjon ble fremhevet som en av de største barrierene for kvinnelige ledere i kirken. Et eksempel som ble trukket frem var utsagn som «Jeg tar ikke imot ordre fra hysteriske kvinner i overgangsalderen». Slike kommentarer gjenspeiler en dypere utfordring der kvinnelige ledere ofte ikke blir tatt på alvor, og må jobbe hardere for å oppnå samme respekt som sine mannlige kolleger. Forskerne Movafagh og Rystad pekte på flere typer motstand kvinner møter: institusjonell, teologisk, kollegial og individuell. Kvinnene i studien håndterte denne motstanden på ulike måter, fra nulltoleranse til taktisk tilpasning.
Internasjonale utfordringer og nykonservatisme
Seminaret berørte også en økende motstand mot kvinnelige prester i visse kirkelige sammenhenger, spesielt blant unge menn både i Norge og internasjonalt. Thomas Åleskjær påpekte hvordan unge menn ofte henter inspirasjon fra selverklærte pastorer på sosiale medier, noe som utfordrer kirkens tradisjonelle autoritet. Denne motstanden er en del av en bredere nykonservativ bølge, spesielt i USA, som også påvirker norske kirkesamfunn.
Berit Aalborg stilte spørsmålet: «Er det kanskje sånn at vi i kirkene hverken helt vil eller helt må?», som en refleksjon over likestillingsarbeidets utfordringer akkurat nå. Espen Ottosen parerte i sin kommentar at det har blitt flere som ønsker likestilling også i de mer konservative miljøene. Man ønsker mer kjønnsbalanse og bli flinkere på området. Samtidig er han redd for at trosfrihet og religionsfriheten kan bli truet dersom staten står sterkere på sine krav om likestilling.
Stefanusalliansen og kvinners trosfrihet
Globalt sett ble kvinners trosfrihet trukket frem som et underkommunisert tema. Stefanusalliansen fremhevet på konferansen at mange religiøse ledere på verdensbasis er menn, noe som fører til at kvinners erfaringer og utfordringer ofte blir oversett. Dette understreker viktigheten av å synliggjøre den diskrimineringen kvinner møter på grunn av sin religiøse identitet, og deres mangel på representasjon på ledernivå i kirkesamfunn verden over.
Kirkelederdebatt om kjønnsbalanse
På slutten av konferansen ledet teologisk rådgiver, Ester Madelen Lorentzen, en debatt hvor kirkeledere diskuterte kjønnsbalanse i trossamfunn, med særlig fokus på myndighetenes forslag om 40 % kjønnsbalanse i kirkenes ledelse. Mens noen, som Olav Fykse Tveit, var bekymret for at slike krav kan true trosfriheten, ønsket andre, som Geir Øystein Andersen, presset velkommen for å fremme likestilling. Panelet belyste også behovet for endringer i teologi og kultur, samt viktigheten av nettverksbygging og forskning for å drive arbeidet fremover.
Veien videre
Seminaret ble avsluttet med en sterk oppfordring til videre dialog og handling. En deltaker bemerket at “likestilling er ferskvare” – en kontinuerlig prosess som krever oppmerksomhet og engasjement. Norges Kristne Råd ble anerkjent for å skape en plattform for denne viktige samtalen, og det ble understreket at kirkesamfunnene må forplikte seg til konkrete tiltak for å sikre likestilling for alle, uansett kjønn.
Siste kommentarer