Ordtaket «bak hver vellykket mann står det en kvinne» kunne ikke passet bedre for Victoria Raychynets. Hun er kona til Bibelselskapets mann i Ukraina, Antatoly Rachynets, men ikke minst er hun et lys i mørket for mange traumatiserte ukrainere. Vi tok en prat med Victoria om hvordan hun som kvinne navigerer gjennom utallige problemstillinger og utfordringer som følge av krig.
En regional krig med globale konsekvenser
I dag, torsdag 24 august 2023, er det 546 dager siden Russland gikk til angrep på nabolandet Ukraina. 546 dager med ren terror fra en nabo og et folkeslag som deler både språk, tro og kultur. Desto viktigere er det derfor å markere Ukrainas uavhengighetsdag i dag. Å stå sammen i solidaritet med et land som uprovosert har fått sin frihet angrepet til de grader er derfor av stor betydning. Det handler om kampen for det frie demokrati vs tyranni og diktatur. En kamp som har fått store globale ringvirkninger. Ifølge FNs matvareprogram lever over 11 millioner mennesker i Ukraina uten tilstrekkelig matsikkerhet, samtidig er 1/3 av befolkningen uten arbeid og mulighet til å tjene penger.[1] I de verst rammede områdene i østlige og sørlige Ukraina sliter annenhver familie med sult, samtidig som rundt 6,2 millioner mennesker har flyktet over grensene til andre land. Internt i Ukraina er det 5,1 millioner flyktninger, og totalt sett har over 17,6 millioner mennesker behov for humanitær bistand.[2]
Nasjonale traumer
Et annet aspekt ved krigen som ikke er like godt kjent, er at over 1/3 av befolkningen i Ukraina sliter med traumer og psykiske lidelser.[3][4] Dette prøver Victoria Rachynets å motvirke gjennom trauma healing. Dette er profesjonell psykososial støtte kombinert med trosbasert innhold, hovedsakelig bibelfortellinger. På norsk oversetter man det med smertelindring. Denne tjeneste ble startet i kjølvannet av Russlands annektering av Krim i 2016. Behovene meldte seg raskt og etter hvert hadde Rachynets over 500 fasilitatorer i traumelindringen. I 2022 ble Victoria ansatt av Det norske bibelselskap for å jobbe med denne problematikken i Ukraina. Vi tok en prat med henne om hennes opplevelser av krigen i hjemlandet, og hvordan dette ser ut fra et kvinneperspektiv.
– Hvordan opprettholder du håpet i en så dyster situasjon?
– Det handler om å se Gud i det håpløse. Gud har vist seg ekstremt trofast gjennom disse årene med krig, sier Victoria. Hun sammenligner sin situasjon og opplevelse av Gud med fortellingen Elias huleopplevelse i Bibelen. – Når jeg går gjennom krigen, så vil jeg selvsagt høre Gud. Jeg skulle ønske han var i stormen eller i ilden. Jeg ønsker å se en mektig Gud. Men Gud kommer til meg gjennom den stille susen. Han taler til meg i stillheten, midt i krigens herjinger.
Flyktet med Guds hjelp
Victoria forteller så om hvordan Gud hjalp henne med å flykte fra Kiev på krigens første dag. Allerede dagen kvelden før krigen startet fikk hun en fornemmelse av at hun burde fylle opp bensintanken på bilen. Det viste seg å være lurt, fordi alle bensinstasjoner i Kiev stengte ned morgenen etter da krigen brøt ut.
Som mange andre flyktet Victoria da ut av Kiev med sine barn og to unge jenter hun følte hun skulle ta med i bilen. Først kjørte hun til Butsja, en by like nord for Kiev. Men hun fikk ikke fred for å bli værende der. I det hun kjører vekk fra Butsja ser hun helikoptre bombe byen. Victoria velger å kjøre videre mot Belarus for å dra over grensa der. Det hun ikke vet er at hun kjørte rett mot den store kolonnen av russiske militærkjøretøy som kom over grensa fra nettopp Belarus. Halvveis på vei mot grensa, og med stø kurs mot den russiske hæren ringer mannen hennes og gjorde henne oppmerksom på dette. – Hvordan kan man ha fred i en sånn situasjon? spør Victoria seg undrende. – Bare Gud kan gi fred. Jeg hørte en stille stemme i mitt hjerte: «Du skal kjøre videre». Helt imot all logikk. Men jeg valgte å følge den stemmen, selv om det innebar å kjøre videre rett mot den russiske kolonnen. Like etter opplevde jeg at stemmen sa jeg skulle svinge til venstre på en liten sidevei. Det gjorde jeg, og bare minutter etter at jeg hadde gjort dette kunne jeg se den russiske kolonnen i bakspeilet kjøre forbi på den veien jeg nettopp hadde svingt av fra. Hvorfor Gud valgte å redde meg, mine barn og to andre unge jenter vet jeg ikke. Men når du opplever Guds omsorg så tydelig, så hjelper det med å holde oppe motet og håpet i situasjonen, forteller Victoria med blanke øyne. Det er tydelig at Gud har hatt sin hjelpende hånd over Victorias flukt og at Gud gir henne håp i mørket.
Å være eller ikke være – skuffelse over kristne ledere som forlot landet
Mannen til Victoria valgte å bli igjen i Ukraina. Han ville være der for å hjelpe de som led i krigen, men også for å bringe Guds ord til det ukrainske folket, krigen til tross. Etter å ha fått barna sine i sikkerhet i Norge, valgte Victoria å dra tilbake til Ukraina for å fortsette sitt arbeid med smertelindring, et arbeid som nå var blitt viktigere enn noensinne. – I april 2022 møtte jeg 90 mennesker som var klare for å bli kurset til å hjelpe mennesker med smertelindring. Til nå har vi hatt 65 slike kurs, og over 3500 mennesker har blitt istandsatt til å hjelpe mennesker gjennom traumer. Disse menneskene er håpsbærere. De arbeider i hele Ukraina, selv i de mest krigsherjede områdene.
Victoria deler så om skuffelser over mennesker hun kjenner. Hun opplevde at mange av de kristne lederne i Kiev flyktet de første dagene av Russlands inntog i februar 2022. – Foruten alt det som krigen bringer med seg, er det to dilemmaer som melder seg: De som valgte å bli igjen i landet, og de som valgte å flykte. Hun tar en pause i samtalen. Det er tydelig at dette har påvirket henne. – Man kan selvfølgelig ikke klandre de som bare ville beskytte familien sin og få sine barn i sikkerhet. Men samtidig ligger det også en følelse av svik der. Dette kan bli problematisk den dagen vi skal bygge vårt land igjen. Hvordan skal vi snakke sammen? De som ble igjen, vil aldri fullt ut forstå de som valgte å dra, og vice versa. Victoria forteller at et halvt år inn i krigen hadde godt over halvparten av de kristne ledere, det være seg pastorer og prester fra ulike sammenhenger, valgt å dra fra landet. Dette er uforståelig for Victoria. – Folk i Ukraina har et desperat behov for pastorer og Guds ord nå. De trenger hyrder og åndelige ledere som er til stede i landet vårt.
Samtidig er bildet ifølge Victoria svært sammensatt. Man er også avhengig av folk som har flyktet. Mennesker som skaper oppmerksomhet fra andre land og som sender penger hjem. Rollen til den ukrainske diasporaen har dessuten vist seg avgjørende som svar på den russiske føderasjonens militære angrep i Ukraina, blant annet ved å mobilisere humanitær bistand eller organisere støtte til flyktninger. Dette til tross mener Victoria at man må kunne ha forventninger til kristne ledere. Man lar ikke landet sitt i stikken, spesielt ikke med de enorme behovene som finnes.
Store kløfter – enorme behov for helbredelse og forsoning
– Som nasjon har vi blitt mer sammensveiset, men det har også blitt skapt dype skiller mellom ektemenn i krigen og ektefeller som enten bor hjemme eller som har flyktet, mellom de mennene som har valgt militærtjeneste og de som har fortsatt sitt sivile arbeid for å holde landet gående. Dette er bare noen eksempler på mange slike relasjonelle kløfter i landet vårt nå. Det er ikke slik at det er konflikter mellom ukrainere, men når man blir sånn splittet opp, både geografisk og i det man opplever, vil det være vanskelig for de ulike partene å forstå hverandre. Det vil derfor være enorme behov for smertelindring og forsoning den dagen krigen tar slutt, sier Victoria.
Dette er perspektiv som de fleste ikke tenker på, men som vil være med og definere landet når støvet fra krigshandlingene har lagt seg og gjenoppbyggingen av nasjonen skal starte.
Traumelindring – om å ta krigens traumer til Jesu kors
– Hvordan fungerer smertelindringsprogrammet du driver, og hvordan kan mennesker få fred med seg selv etter så store påkjenninger?
– Første delen av traumelindringen handler om å forstå hva traumet er. Spesielt for kristne gjelder det å skille mellom det man tror er synd, og det som faktisk er en normal reaksjon. Når folk så forstår hva som skjer med dem, at de forstår de menneskelige reaksjonene på en krise, så kan vi begynne å gi dem verktøy som de kan bruke for å akseptere sin situasjon. Da kommer man til punkt to som handler om en bevissthet rundt helbredelsesprosessen. Dette er en prosess som kan gå litt i sirkler, det er ikke nødvendigvis en lineær prosess. Noen ganger tror man at man er kommet videre, men så opplever man flashback og tilbakesteg i helbredelsesprosessen. Dette er helt normalt. I denne prosessen er vi tydelige på at det beste er å bringe sine smerter til korset. Legge alle ens vonde opplevelser på Jesus. Dette er. Noe man kan gjøre hele tiden, og er også vårt beste verktøy for å komme videre fra smerter. Det betyr ikke at det er en quick-fix, for man må bearbeide sine traumer også gjennom psykologiske prosesser, men her går troen og psykologien hånd i hånd. Det ene utelukker ikke det andre. Først etter at du har tatt dine smerter og opplevelser til korset, kan man begynne å snakke om tilgivelse.
Min sterkeste anbefaling til mennesker i kriser er: Dersom du sliter og føler deg nedfor og utilstrekkelig, finn noen som føler seg verre enn deg selv og hjelp det mennesket.
En nasjon av sterke kvinner
– Hvordan vil du beskrive krigen fra en kvinnes perspektiv?
– Da krigen brøt ut ble de ukrainske kvinnene nærmest tvunget til å bli sterkere over natten. Livene våre ble totalt forandret. Nå måtte kvinnene ta vare på barna uten mennene til stede. De måtte ta seg av sine egne følelser, traumer og stress samtidig som de måtte tilpasse seg de nye livene med å ta seg av barna alene, finne måter å tjene penger på, støtte mennene sine på slagmarken. Victoria forteller at historisk sett er ukrainske kvinner kjent for å være kvinner som kan klare alt. De er sterke kvinner fra et motstandsdyktig land.– Det er jo ikke første gangen Ukraina er blitt angrepet. Alt som ikke dreper oss, gjør oss jo bare sterkere. Vi er en nasjon av overlevere, av både kvinner og menn som tar ansvar. Vi har jo ikke mangel på menn som ønsker å forsvare landet vårt.
– Hvordan har dere klart å ta vare på ekteskapet midt oppi en krig?
– Det er ikke til å legge skjul på at mange ekteskap lider på grunn av krigen. Imidlertid har vårt ekteskap bare blitt sterkere, krigen har ført oss nærmere hverandre. På mange måter har ekteskapet hjulpet oss til å stå oppreist gjennom krigsherjingene, blant annet har vi måttet kommunisere mye mer med hverandre enn vi kanskje ellers ville ha gjort og lært å ikke ta hverandre for gitt.
Victoria valgte å reise tilbake til landet i sitt hjerte. Hun så ikke på det som noe alternativ å bli værende fast i Norge, hvor barna har bodd i store perioder av krigen. Hun kjente på en sterk forpliktelse, og et kall, til å hjelpe ukrainerne med å bearbeide sine traumer og få helbredelse gjennom dette. Til slutt kommer hun med en sterk oppfordring til alle – Min sterkeste anbefaling til mennesker i kriser er: Dersom du sliter og føler deg nedfor og utilstrekkelig, finn noen som føler seg verre enn deg selv og hjelp det mennesket.
[1] https://www.wfp.org/stories/war-ukraine-how-humanitarian-tragedy-fed-global-hunger-crisis
[2] https://www.unrefugees.org/emergencies/ukraine/
[3] https://reliefweb.int/report/ukraine/mental-health-ukraine-april-2023
[4] https://www.psychiatrictimes.com/view/before-the-toils-of-war-mental-health-in-ukraine
Siste kommentarer