
Vi møttes til frokostmøte om Trosbaserte aktører i møte med anti-homolovgivning i afrikanske land. Her ble det satt fokus på kirkens rolle i LHBT-lovgivningen. Og hvor stor innflytelse den globale kirken faktisk kan ha når det kommer til å stoppe lovens ubredning. – Vi når frem gjennom kirkeledere globalt og lokalt, men det må komme innenfra, var det enighet om.
Uganda har nylig innført dødsstraff for sex mellom to av samme kjønn. I flere land i Afrika ligger det nå lovforslag til behandling som har til hensikt å følge lovforslaget i Uganda. Disse lovforslagene støttes også ofte av religiøse ledere og trossamfunn.
Til frokostmøte fikk vi besøk av tre afrikanske aktører som fra kirkelig og skeives side står midt i denne konteksten, og som arbeider for dialog og beskyttelse av menneskers grunnleggende verdighet og rettigheter. De så på hvilke aktører som står bak denne plutselige økningen av anti-lhbt lovgivning. Og finnes det metoder og verktøy for å forebygge og møte denne utviklingen?
PANELET:
Pepe Onziema, jobber med seksuelle minoriteter i Uganda, har til tross for at de ble nedstengt i fjor fortsatt sin jobb.

Lebohang Matela, Leder for FOCCISA Health and Gender Justice Network, et prosjekt opprettet av kirkerådene i det Sørlige Afrika. FOCCISA står for Fellowship of Christian Councils in Southern Africa.
Toni Kruger-Ayebazibwe, Leder for Global Interfaith Network for People of All Sexes, Sexual Orientations, Gender Identities and Expressions.
Den avgjørende dialogen
Kirkene snakker høyt og er mange. Vi har så mange progressive stemmer – også i kirkene – så hvordan få dem til å lyde høyere?
Matela ser at problematikken sprer om seg også til andre afrikanske land enn Uganda. Og er opptatt av å fronte de progressive stemmene. Her tok hun utgangspunkt i spørsmålet: Hvordan bruke kirka til å snakke med myndighetene?
– Ja, hvordan kan vi støtte de progressive stemmen så de blir enda høyere? Kirkene snakker høyt og er mange. Vi har så mange prograssive stemmer – også i kirkene – så hvordan få dem til å lyde høyere?
Hun pekte også på viktigheten av informasjon og formidling – om å endre det negative narrativet. Ta utgangspunkt i å informere kirkeledere – og ta dialogen: Hvordan kan vi nærme oss LHBT-utfordringene uten å undertrykke?

– Det viktigste middelet er dialog: La folket selv snakke. Vi må ha en tilnærming der vi engasjerer ledelsen – utfordre dem til å forstå – å «utdanne» dem i hva det er snakk om. Om vi så kommer dit at selv om vi ikke er enige i selve det teologiske:– er vi enige om at det er galt å undertrykke? Kan vi anerkjenne at alle har samme verdi. Mange LHBT-personer vil være med i kirken – men de føler seg ekskludert. De bruker bibelske historier – om Sodoma og Gomorra – mot dem.
Strenge straffer
Jeg tror loven hadde vært annerledes – eller kanskje ikke engang hadde sett dagens lys – om de kirkene som er åpne for dialog var større og progressive stemmer tydeligere og synligere.
Onziema syntes det var både rart og sterkt å bli invitert av kirkene for å snakke om dette, og vektlegger nettopp betydningen kirken har for å lage et slik rom hvor han og andre kan snakke for seg og gå i dialog om dette temaet.
Onziema fortalte om fortalte om konsekvensene lovgivningen har for LHBT-samfunnet og hverdagen i Uganda. Om at folk kan straffes med åtte måneders fengsel for bare å vite om at noen er LHBT uten å rapportere det. Barn kan drømmes til tre år i fengsel om det så bare mistenkes av barnet er LHBT. Homoseksuelle risikerer dødsstraff – og hvis noen forsøker å snakke om for LHBT så risikerer de 20 års fengsel.
Han pekte på et nesten kafkask scenario.
– Pass ble inndratt, venner ble arrestert – bare øyeblikket loven ble nevnt så vi økt vold mot LHBT-personer. Naboforholdet endret seg – de som vanligvis lånte deg salt og vann ville ikke bli sett med deg. Bankkontoer ble frosset, arrestasjoner i fleng, de bare tar deg og holder deg i arresten i dagesvis uten tiltale – til tross for at loven sier maks 48 timer.
Han forteller at det eneste LHBT-personer er invitert til i kirken er til skriftemål. Han forteller også om ydmykende «åndeutdrivelse» – mest kjent i Vesten som konverteringsterapi. Han forteller om en eldre biskop som nå er i isolasjon for å ha snakket om kjærlighet mellom to av samme kjønn.

– Vi trenger religiøse ledere som er åpne for dialog. De er så få av dem som vil gå i dialog og støtter, men de har ikke samme oppslutning og påvirkningskraft som de større kirkene har. Jeg tror loven hadde vært annerledes – eller kanskje ikke engang hadde sett dagens lys – om de kirkene var større.
Kirkene må lage rom for dialog
Vi er kanskje ikke enige, noen har et konservativt syn på ekteskap og familie … men denne loven har ikke noe å gjøre med ekteskap og familie – denne gjør mennesker til rene målskiver!
Nettopp det trekkes også frem av Kruger-Ayebazibwe, leder for Global Interfaith Network.
– Som Pepe (Onziema) sa er de ikke vant til å bli velkomne av kirkeledere. Her ligger store trauma. For at LHBT-folk skal være å være forberedt for å tre inn i det dialogrommet, må vi forberede dem til forståelse hvordan det fungerer, sier hun.
Da sikter hun til at de religiøse lederne må være godt forberedt, men også LHBT-folk/organisasjoner, og understreker viktigheten av nettopp opplysning – om god informasjon – om TILNÆRMINGEN.
– Vi er kanskje ikke enige, noen har et konservativt syn på ekteskap og familie … men denne loven har ikke noe å gjøre med ekteskap og familie – denne gjør mennesker til rene målskiver!
– Tilnærmingen i vår organisasjon er engasjere dem som ikke vet så mye om det – som kanskje har et veldig konservativt teologisk syn på temaet – men som er villige til å gå i dialog, sier Kruger-Ayebazibwe.
Siste kommentarer