Kristina Quintano, Team Humanity Norway, la ingenting i mellom i sine to sterke appeller under solidaritetsvandringen.
Appell nr 1 på 7 juni-plassen ved Håkon VIIs statue
Flyktninger representerer det beste i menneskets kraft. De trenger og fortjener støtte og solidaritet – ikke stengte grenser og ulovlige tilbakeskyvinger, sier FNs generalsekretær António Guterres. Dagen i dag skal minne oss på at det er vår plikt å beskytte mennesker på flukt. Vår største og første plikt må være at vi sørger for at mennesker ikke drukner i forsøket på å søke asyl. 14. juni druknet fem hundre mennesker i vårt ferieparadis. Dette er ikke en enkelthendelse, men et resultat av en villet politikk der EU gjør alt de kan for å holde noen av verdens mest sårbare mennesker ute av vårt synsfelt. Den eneste forskjellen på denne båten og de andre tusenvis av menneskene som drukner i vårt Middelhav i løpet av året er at her fantes det både billedbevis og overlevende.
Hvert eneste år synker tusenvis av mennesker til havets bunn uten at noen vet hvem de var eller hvor de forsvant. På det dypeste er Middelhavet over 5000 meter dypt, de aller fleste blir aldri funnet. Mediene melder at forliset forrige uke er det største i nyere historie, dessverre stemmer ikke dette. 18. april 2015 sank en båt med 1100 mennesker om bord utenfor Malta, bare 28 mennesker overlevde. Bare det faktum at de fleste ikke engang har hørt om dette forliset vitner om hvor liten verdi disse menneskelivene anses å ha. Dersom over ett tusen europeere hadde druknet i Middelhavet for noen få år siden ville du ha hørt om dem. Hva er det som gjør at vi anser noen menneskeliv som så lite verdifulle at de ikke engang er verdt spalteplass i mediene? Hvorfor har den globaliserte likegyldigheten fått vokse seg så sterk at vi nesten ikke reagerer nevneverdig på andre menneskers lidelser? For første gang på mange år er absolutt alle rutene over Middelhavet aktive når vi skriver 2023. Hver dag setter kvinner, menn og barn seg i båter som setter ut fra Tyrkia mot Hellas, fra Egypt mot Italia, fra Libanon, fra Tunis mot Lampedusa, fra Libya mot Malta, fra Marokko mot Spania. Hvor mange som aldri kommer frem og som blir liggende på havets bunn vet vi ikke. Men det vi vet er at vi aktivt har gått inn for å lage verdens største massegrav og at politikerne synes å leve godt med det så lenge de slipper å se den.
For den store «fordelen» med Middelhavet er at i løpet av en måned kan et lik på havets bunn være helt oppspist og hele beviset på et menneske som en gang var befinner seg inni magen på en av de over ni hundre fiskeartene som har dette som sitt hjem. Fiskerne derimot koser seg ikke fullt så mye. Rundt 227.000 fiskere, fordelt på minst 75.000 fiskerbåter har Middelhavet som sin arbeidsplass. De setter liten pris på at vi lar mennesker drukne i deres matfat. I tjue år har jeg snakket med fiskere langs Middelhavet, aldri før har jeg opplevd at så mange selv sier at de ikke spiser sin egen fangst, eller at de vil slutte å fiske. Når fiskerne må plukke kroppsdeler ut av nettene sine og fulle av skam ikke orker å snakke om at de har kaset noens hodeskalle over bord er det på tide å se på, ikke bare hva vi gjør mot flyktningene som tar seg over Middelhavet, men hva det gjør med lokalbefolkningen.
For vårt drømmeparadis, Middelhavet er noen andres Helvete. På bunnen av Helvete ligger tusenvis av mobiltelefoner med ubesvarte anrop og bekymrede tekstmeldinger som aldri skal få svar. Der nede ligger SIM-kort fulle av bilder og minner, universitetspapirer og drømmer om en fremtid et annet sted. Der nede ligger kartene over veien til et nytt liv. Helvete er et sted, og det befinner seg rett utenfor våre ferieparadis. Over Helvete flyter røde bademadrasser, og små barn i armringer lærer jublende å svømme. Vi vet alle sammen at Helvete befinner seg rett under oss. Hver gang vi tar et skritt ut i Middelhavet, svømmer vi i noens grav. En dag skal jeg spise den lokale fisken fra Middelhavet igjen, men jeg har for lengst sluttet å dykke.
På et fortau i Oslo står Et rimbrev av Henrik Ibsen: Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; jeg spørger helst; mit kald er ej at svare Hver gang jeg går forbi disse ordene, slår det meg at jeg ikke har svarene på hvordan vi skal løse denne krisen, men uten at allmenheten vet hva som foregår der ute, så kan vi heller ikke ha en seriøs debatt om verdens asylpolitikk eller Europas solidaritetsfordeling. Som historielærer er jeg mest opptatt av at vi aldri skal kunne si at vi ikke visste. Gjennom å fortelle videre om de overgrepene jeg har sett at mennesker på flukt utsettes for, håper jeg at vi snart kan slutte å begå humanitære overgrep som våre barn må be om tilgivelse for om femti år.
Appell nr 2 holdt i St. Edmunds Church
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd heter det i FNs menneskerettigheter. Er det lenger noe hold i denne påstanden? Aldri før har så mange mennesker vært på flukt og aldri før har vi kjempet så hardt for å holde våre medmennesker ute av syne. Aldri før har forskjellen på fattig og rik vært så stor som den er nå, og aldri før har det vært så vanskelig for mennesker på flukt å ta seg til trygghet. Samtidig som klimakrisen øker og kriger og kampen over jordens ressurser oppskaleres, bygges nye gjerder og murer, både på land og til havs for at mennesker som ikke lenger kan, eller orker å bo der de er, ikke skal få komme til oss for å få hjelp.
I år ønsker FN at verden fokuserer på det håpet og mulighetene et menneske har når de skal bygge seg et nytt liv i en ny del av verdens. FN oppfordrer oss til å ta godt imot de menneskene som kommer hit, at vi skal være gode vertsland og gode medmennesker. FN ber oss vise medmenneskelighet med mennesker på flukt enten de har måttet flykte for godt eller en dag skal vende tilbake til landet sitt. De ber oss anerkjenne deres mot og se mulighetene ikke hindringene. Dagen i dag skal minne oss på at det er vår plikt å beskytte mennesker på flukt. Vår største og første plikt må være at vi sørger for at mennesker ikke drukner i forsøket på å søke asyl.
Til alle tider og over alle hav har mennesker flyttet på seg, alt etter hvor det er mulig å leve, hvor de kan få mat til sine barn og hvor de kan få jobb. Er det ikke historieløst å tro at vi kan endre det faktum at mennesker kommer til å fortsette å flytte på seg? Gjør vi ikke det samme med flyktningenes krise som vi har gjort med klimakrisen – skyver den foran oss og overlater til våre barn å rydde opp? Hvor lenge skal vi leve med at verdens ressurser er så skjevt fordelt? Hvor lenge skal vi forsyne oss av andres jord og forvente at lokalbefolkningen skal sitte igjen med restene? I et ekte demokrati burde rettferdighet ikke bare være et løfte fra myndighetene, men også en plikt for borgerne. Rettferdighet, sann respekt for menneskerettigheter, handler ikke bare om lover og regler, men om at vi alle tar ansvar og handler deretter.
Når en pilot frakter et fly fullastet med mennesker som deporteres, er hun ansvarlig for hva som skjer med menneskene om bord etter at de er satt på bakken i det landet de har flyktet fra. Når Europas kystvakter og grensepatruljene til Frontex skyver mennesker på flukt tilbake ut i åpent farvann med det resultatet at de enten drukner eller ender opp igjen i det landet de satte ut fra, er det deres ansvar hva som skjer med dem. Hvorfor er det så vanskelig for oss å forstå at dersom et menneske lever et liv i undertrykkelse, uten tilgang på mat, rent vann, skolegang for sine barn og i regimer der de ikke har lov til å utrykke seg, tro på det de vil eller elske den de vil – at de da risikerer livet for å nå en trygg havn? Det at mennesker flytter på seg er ikke noe nytt. Det som er ganske nytt, når man tenker i de lange linjene i verdenshistorien, er at noen prøver å hindre mennesker i å flytte på seg.
Mange steder i dag er det ikke mulig å bo på grunn av varme, tørke, vannmangel eller det motsatte: storm og flom. Et stadig varmere klima gjør at noen områder og landsbyer både i Afrika og Asia enten er helt tørket ut, eller står under vann. Det er mange grunner til at mennesker må flykte. De aller færreste velger å forlate dem de er glade i, landet de kommer fra, byen de kjenner, kulturen sin, maten de liker, musikken de har vokst opp med, språket sitt og vennene sine, hvis de ikke må. Det er også mange misforståelser om hvorfor mennesker velger å sette ut på farefulle reiser. Nesten alle mennesker ville valgt å bli hos familien sin og vennene sine dersom de kunne det. Mennesket, som alltid har vandret, blir nå møtt med stengte grenser og våre skattepenger brukes på kampen mot verdens mest sårbare. Er dette arven vi vil gi videre til våre barn?
Den norske poeten Hans Børli skrev dette: Du og jeg er ikke Rette ord å si Verdens håp er dette Vesle ordet vi Jeg tror aldri vi har levd i en tid der dette ordet vi har vært viktigere. Mer enn noen gang må vi stå samlet i vår felles overbevisning om at menneskeverdet er absolutt, at alle mennesker har samme verdi, at det ikke spiller noen rolle hvor du kommer fra, hvilket personlig pronomen du bruker, hvordan du ser ut, hva du tror på, eller hvem du elsker.
Mer enn noen gang trenger vi å bygge sterke felleskap mellom mennesker og samlet tenke på hva som er de beste valgene både for jorden vår og for alle menneskene som skal leve på den. Det ansvaret tilhører oss alle sammen!
Siste kommentarer