En julehistorie, av Elisabet Breen, teolog og ØkuBlogg-ens opphavskvinne.
Det var en gang en liten gutt som samlet på dyr. Til jul ønsket han seg flere dyr. Og denne julen fikk han en ku og en kalv i metall, begge malt i skinnende gull. Gutten strålte av glede.
-Bestemor, du må komme opp og si godnatta til meg! Sa gutten da julekvelden var omme. Bestemoren kom og satt seg på sengekanten. -En fin gullkalv du fikk, sa bestemor. -Jeg kan forresten en historie om en kalv, sa hun. -Fortell,da! sa gutten.
-For lenge, lenge siden, begynte bestemor, – bodde Israels folk i en ørken. Der fikk de alt de trengte av Gud Herren. Ikke for mye, ikke for lite, bare akkurat passe. Og lenge var det bra nok. Men så ville mange ha mer! De klagde til lederen sin, Moses. Dag og natt drev de på. Da gikk Moses opp i fjellet for å søke hjelp hos Gud Herren. Moses var lenge borte. Og folket glemte både Moses og Gud Herren. Ute av syne, ute av sinn. Da gjorde folket noe forferdelig. De tok alt som fantes i leiren av gull og smeltet det og formet gullet til en kalv, og danset rundt den: –Gi oss mer, gi oss mer! Sang de.
Men en dag kom Moses ned fra fjellet. Han bar på De ti budene han hadde fått av Gud Herren. Ti regler for hvordan vi best skal leve i omsorg for hverandre og jorda. Det første budet lyder: Du skal ikke ha andre guder enn meg! Så du kan tro Moses ble rasende da han fikk se dansen rundt Gullkalven! Og sammen med dem som fremdeles trodde på Gud Herren, knuste han Gullkalven til støv.
-Min gullkalv er annerledes, sa den lille gutten. –Såklart, sa bestemor, – men den minnet meg altså om denne historien fra Det gamle testamentet, som også er en historie om vår tids Gullkalv. -Hvem er vår tids Gullkalv? Undret gutten. -Gullkalven i vår tid heter Sorte gullkalv, sa bestemor alvorlig. – Da vi fant olja for mer enn femti år siden, kalte vi den for det Sorte gull. Olja ga oss energi, varme og lys, og gjorde Norge til et av de rikeste landene i verden. Og så, så begynte dansen…
Den lille gutten rynket pannen. – Danser vi også rundt Gullkalven, sånn som folket til Moses? Bestemor smilte vemodig. – Vår tids dans er å kjøpe, kaste, reise, oppleve i et rasende tempo. En kan bli svimmel av mindre, sukket bestemor. -Da jeg var ung, eide vi en fjerdedel av det vi har i dag. Likevel var vi lykkeligere.
Bestemor ristet på hodet: – Denne sanseløse dansen rundt Sorte gullkalv… Den forurenser både luft og vann og jord. Hun tok begge hendene til den lille gutten. – Heldigvis er det flere og flere som forstår at nok er nok. At vi kan leve mye enklere. At vi kan lage lys og varme fra den Grønne energien. Når du blir stor, kan kanskje du forske på sånn energi? Og kanskje få folk til å forstå at det går fint å leve enkelt? Gutten nikket alvorlig. -Ikke bare kanskje, sa han. -Helt sikkert, bestemor.
Midt på natten våknet den lille gutten av at månen tittet inn vinduet. Han tok med seg gullkalven og listet seg ned trappa og inn i stua. Der sto juletreet. Pyntet med engler, fargerike kuler og flagg fra alle verdens kanter. Stjernen og lysene var fremdeles tent. Alt annet i stua lå i halvmørket. Han gikk inntil treet så nært han kunne uten å stikke seg på nålebladene. I kveld hadde de lekt og danset rundt dette treet. O jul, med din glede. Deilig er den himmel blå. Så går vi rundt om en enebærbusk.
Hva sang de som danset rundt Gullkalven i ørkenen, tro? O kalv, med din glede? Deilig er den gyldne kalv? Så går vi rundt om en avgud av gull, avgud av gull?
Før frokost hadde mamma og pappa høytidelig åpnet døra til stua, der juletreet sto ferdig pyntet. Så hadde de sunget Du grønne, glitrende tre, goddag! Og mamma fikk tårer i øynene. Treet, hadde pappa sagt, skulle minne oss om snekkeren fra Nasaret, som ga sitt liv for verden på et tre. Treet har spisse nåleblad, de minner oss om tornene i tornekronen. Juletrefoten er formet som et kors, den minner oss om to linjer eller retninger som hører sammen; den fra Himmelen til oss – og den fra menneske til menneske og videre til dyra og naturen. -Og stjernen? Spurte gutten. – Stjernen ledet vise menn til den Herre Jesus hen, siterte pappaen. – For den skal minne, ja, den skal minne oss om vår Gud, sang mammaen med ustø stemme.
Nå klødde han gullkalven forsiktig bak øret. -Du hører til i dyreverdenen, du, hvisket han. -Jeg ville da aldri finne på å be til deg. Jeg vil be til den Guden som skapte deg og meg og jorda vår.
Så gikk han til vinduskarmen der Julekrybben sto. Han satt gullkalven tett inntil Jesusbarnet. I morgen kunne han sette kua der også. Så gjespet han høyt. Og tuslet opp trappa til senga si igjen.
Gutten drømte om den Store dansen. Folk fra hele verden gikk rundt juletreet og sang så det ljomet: «Så rekker jeg deg nå med glede min hånd, kom, skynd deg å gi meg den annen. Så knytter vi kjærlighets hellige bånd og lover å elske hinannen»
Den lille gutten smilte i søvne. Ja, dette var en annen dans. En helt annen og mye bedre.
Siste kommentarer