Å være en venn av livet

Av Sindre Skeie, prest og doktorgradsstipendiat

Sindre Skeie.

«Mitt ønske er å besynge skjønnheten og gleden som krigen truer med å utslette. Krigeren lytter gjerne til gjøkens rop og lerkens triller. Og slik som disse livsgledens bevingede budbærere aldri lar seg bringe til taushet av krigens tordenvær, men stadig på nytt synger Skaperens pris, slik bør også menneskene i onde og harde tider besynge det gode.»

Ordene er fra Evert Taubes forord til visesamlingen Sjösalaboken (min oversettelse), utgitt under andre verdenskrig, i 1942. Blant visene her finner vi Sjösala vals, den berømte sangen som begynner med at Rönnerdahl «han skuttar med ett skratt ur sin säng», og hvor hver strofe avsluttes med de fire blomsternavnene «gullviva, mandelblom, kattfot och blå viol».

I fjor fikk jeg en henvendelse fra Teologenes klimaaksjon, med spørsmål om jeg ville holde preken og også forsøke å skrive en ny salme til en gudstjeneste i Oslo domkirke, under overskriften «Klimamesse». Da ønsket jeg å ta utgangspunkt i noe av den samme holdningen som Taube legger for dagen i sitatet ovenfor. Den nye salmen skulle på den ene siden takke og lovsynge Skaperen for jordens rikdom og skjønnhet, og samtidig ville jeg at den skulle si noe om sammenhengen mellom å være en som verner livet på jorden og en som tror på livets Gud.

I salmen tiltales Gud på en måte som nok vil virke fortrolig for mange, men som likevel bærer på noe nytt – tror jeg: «Du liv i alt som lever, du kraft i alt som gror». Det er en velkjent bibelsk tanke at Gud er livets kilde, at det er i Gud vi «lever, beveger oss og er til», men ofte er det likevel som om Gud, i kristen forkynnelse, blir forflyttet til et annet sted, til en annen virkelighet eller dimensjon. Det etableres et skille mellom det «naturlige» og det «overnaturlige», hvor Gud henvises til sistnevnte sfære. Denne salmen er et forsøk på å uttrykke troen på at Gud er kraften som bærer alt liv, her og nå, og ikke bare en fjern skikkelse som ga et ellers selvgående skaperverk en første gnist i en for lengst forgangen urtid.

I den andre strofen utfolder jeg hva det vil si å være «Livets Venn»: Det er å slå ring om alt «det livet lever av», det vil si å stå i kampen på Guds og livets side. Noen ganger vil kampen for livet være en kamp for å la noe stå i fred. Det er også en kamp mot noe jeg i salmen omtaler som «makten». Med dette ordet sikter jeg i grunnen til mange ulike former for makt, men felles for dem er at de hindrer livets utfoldelse, ved å tilrane seg det som livet lever av. Her tenker jeg på all slags maktbruk som mangler en grunnleggende lydhørhet og respekt overfor landskap og natur. Det vil si: Enhver makt som tenker på jorden og dens liv som verdiløst i seg selv – den får først verdi som råstoff som kan «foredles» og bli noe «nyttig». Denne makten er ute av stand til å verdsette skaperverkets lysende skjønnhet. Det greske ordet for det skjønne, kalos, sikter opprinnelig til det anerkjennelsesverdige, altså det som har verdi i seg selv. For «makten» som beskrives her i andre strofe, finnes det ingenting som har verdi bare ved å være til, og dermed finnes det heller ikke noe skjønt eller vakkert.

De første linjene i tredje strofe kan virke dramatiske – og er det for så vidt også. Hvis Gud er livet i alt som lever, så er Gud også livet i alt liv som drepes, og kraften i alt som brytes ned av døden. Her ligger en implisitt henvisning til korset, hvor den inkarnerte livets Gud selv oppgir ånden og dør. Fra dette mørke bunnpunktet vender salmen seg til Gud i en bønn. Dette er en velkjent modell i mange bibelske tekster: Den Gud som har berget oss før, kan gjøre det igjen. Den Gud som lot livet spire på en øde jord, og som reiste Jesus fra graven, kan seire over dødens makt enda en gang. Erindringen om det Gud har gjort tidligere, forvandles til et håp om at Gud skal la det skje på ny.

Salmeteksten ble skrevet med melodien «Du Ord frå alle æver» i tankene. Den kan også synges for eksempel på «Den blomstertid nå kommer».

Du liv i alt som lever

1 Du liv i alt som lever,

du kraft i alt som gror,

å, hør min takk for livet

som myldrer her på jord!

Jeg lover at jeg aldri

vil ta en dag for gitt

på denne rike stjernen

hvor jeg har hjemmet mitt.

2 Når makten stadig stjeler

det livet lever av,

tar våre fjell og skoger,

vårt åkerland, vårt hav,

må noen stå og hegne

om det som er igjen,

og hver og en som våger,

skal kalles Livets Venn.

3 Du liv i alt som drepes,

du kraft som brytes ned

av maktens tusen redskap:

Tving dødens makt i kne,

slik du lot livet spire

da jorden vår var tom,

og brøt deg ut fra graven

til tross for død og dom!

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!