Av Sofie Marcelie Hopshaug-Bakke (Leder for ungdomsrådet i Nidaros Bispedømme)
I fem dager var 7 ungdommer fra Norge samlet i Karlsruhe i Tyskland sammen med 400 ungdommer fra resten av verden. Anledningen var Ecumenical Youth Gathering i regi av Kirkenes Verdensråd. Sofie forteller her om sin opplevelse av samlingen.
En røff start
Det hele startet med togkaos og forsinkelser, men endte opp med å bli i helhet en utrolig reise. Det skal sies at ikke mange av oss var forberedt på hva det var vi kom til, men det åndelige påfyllet, erfaringene og vennskapene vi sitter igjen med er noe vi vil bære med oss i mange år fremover.
For meg ble det første på agendaen en samling for de som skulle bidra som «Tutors» i løpet av programmet, her fikk vi grundig informasjon om hele programmet og tildelt oppgaver. Målet for den ordningen var å ha en gruppe ledere som kunne ta et ekstra ansvar for å følge opp deltagerne slik at alle kom seg på plass og hadde noen å støtte seg på underveis i programmet.
Betydningen av å møtes på tvers av landegrenser og konfesjoner
Videre utover fredag kveld møttes vi til et felles måltid, og senere til en vakker åpningsbønn, med kulturelle innslag. For oss nordmenn så ble kveldene litt kortere og morgenene litt komprimert da vi bodde på et hotell ca 40 minutter med tog og t-bane utenfor byen. Men i god ånd gjorde vi det beste ut av situasjonen og knyttet sterke bånd allerede på turen til hotellet, der ble vi introdusert til vår første følgesvenn, en flott dame fra Argentina. Og innen frokosten var omme hadde troppen vår vokst fra fire til åtte mann. Med en delegasjon på syv fra Norge, dro vi inn til byen og tok del i den offisielle åpningen av samlingen. Under åpningen fikk vi fine hilsener fra flere av de øvre lederne i mange kirkesamfunn både direkte fra scenen og noen digitalt. Jeg vil si at det var først da jeg skjønte hvor stort og betydningsfullt dette arrangementet er.
Å bruke våre gaver til det beste for andre
Gjennom helgen arbeidet vi med flere store tema med paneldebatter, og diskusjons- og refleksjonspunkter. På lørdag jobbet vi meg temaet «Celebrating gifts». Vi løftet frem våre egne styrker, og gaver, samt søkte etter å gjenkjenne dem i andre og anerkjenne hverandres styrker som guds gaver i oss. Det var både et vakkert og oppløftende tema å jobbe med, det å lære at våre styrker, er våre gaver fra Herren. Det å forstå at vi må anerkjenne dem, og bruke våre gaver for å gjøre verden til et bedre sted for alle, og kunne se at alle kan bidra med hver sine styrker. Ikke minst det å vite at det er styrke i tall, og styrke i mangfold. Det ledet til gode samtaler rundt måltidene og ga en varm introduksjon til dagene som lå foran oss, og la et godt grunnlag for vennskapene som skulle knyttes på tvers av landegrenser, kultur og erfaringer.
Flere av workshoppene jobbet også videre innenfor temaet «Gaver» og flere ga rom for å reflektere og styrke troen på oss selv og våre gaver. Det var for eksempel fokus på gaver innen universell utforming, med tegnspråk og rettigheter, og hvordan vi kan gi rom for at alle skal kunne bruke sine styrker, uansett utgangspunkt og vansker. Selv tok jeg del i en Workshop som fokuserte på hvordan man kan tilrettelegge en arena for å lage et «trygt rom» for den enkelte slik at utfordringer, tanker og refleksjoner kan bli delt uten frykt. Senere deltok jeg i en workshop om hvordan man kan jobbe for å styrke kvinners stemmer, rettigheter og arbeid på globalt nivå hos de som opplever undertrykkelse og ikke blir hørt.
Andre Workshops jobbet med forskjellige tema, slik som tegnspråk for alle, tilrettelegging for og styrking av funksjonshemmedes rettigheter og plass i kirkerommet, blant flere andre gode tema. Naturligvis var det også en workshop for de som ville ta del i kor arbeid, og gledet oss med fine toner under gudstjenestene og messene underveis i programmet. Dette var utrolig vakkert, og ga meg følelsen av at vi skapte en egen menighet blant deltagerne, hvor vi hentet ritualer, innspill og forkynnelser fra det forskjellige kirkesamfunnene.
Innblikk i andre kulturer
Det var veldig givende å få et slikt unikt innblikk i hvordan vi som forskjellige kirkesamfunn er så unike og likevel så like når vi ber til, feirer og hyller vår felles himmelske far. Det vakreste av det hele vil jeg kanskje si at var å lytte til urbefolkningene. Det å lære hvordan de gjennom tidene har tilbedt og æret Gud, hvordan de har kjempet, overkommet kolonisering og kulturkrenkelser. Hvordan de bærer kulturen og arven sin med stolthet med en helt spesiell styrke. Hvordan de kunne fortelle at til tross for at de ikke hadde bibelen fra starten av, så kjente de igjen guden sin, som de hadde kjent i skaperverket som de pleiet, og i sjelen og hjertet deres, hvordan de hadde tatt imot guds ord og kjent seg igjen i det. Det ga et helt nytt inntrykk for hvordan Herren er alles Gud, selv om du ikke kan lese bibelen, så er han din Gud. Det var utrolig stert.
Urettferdighet og forsoning
Det ble gitt mye rom for refleksjon, som gjorde godt når vi videre hadde panelsamtaler og refleksjoner rundt tema som «Visiting wounds», hvor vi snakket om kirkens rolle i undertrykkelse, kolonisering og andre såre og vonde erfaringer gjennom historien og frem til i dag. Videre hadde vi tema som «Transforming injustices – Reconciliation» hvor vi snakket om å ta eierskap, og gjøre gode valg, samt ta ansvar for, gjøre rett og be om tilgivelse overfor de sår vi har skapt, som enda puster og trenger tid for å gro. Vi avsluttet helgen med temaet «Resorting wholeness in the creation» hvor vi diskuterte rundt muligheter for å ta ansvar og finne gode løsninger for at vi som et mangfoldig kirkesamfunn med ulike praksiser skal kunne leve sammen i harmoni.
Alt i alt vil jeg si at dette har vært en fantastisk opplevelse. Det å fått kjenne på styrke i tall og ånden som har ført oss sammen. Det å ha vært samlet med så mange brødre og søstre og vite at alt dette er godt, har gitt meg noe jeg enda ikke helt klarer å sette ord på. Det har vært helt magisk, og jeg er utrolig takknemlig for denne muligheten.
Siste kommentarer