Tro, håp og kjærlighet i klimakrisens tid

Kan troen bidra til å frelse verden fra klimakatastrofe?

Av Hildegunn Marie T. Seip

Der noen anklager biskoper for å være for politiske når de uttaler seg om klima og oljeutvinning, har andre etterspurt nettopp dette: En dypere forankring for å endre klodens kurs.

For miljøkrisen menneskeheten står overfor handler ikke bare om politikk, økonomi og teknologi. Dette er dypest sett en moralsk og åndelig krise, påpeker patriark Bartolomeus. Den grønne patriarken er her helt på linje med pave Frans og framtredende protestantiske ledere, i det de overskrider både konfesjonsgrenser og partipolitikk. Dette handler om menneskenes livsgrunnlag og framtid, på en jord som i bunn og grunn tilhører Gud. Miljøkampen får en annen dimensjon om naturen er skaperverk.

Gudsrikets økologi
Økologi handler om hvordan vi inngår i helheten. Religiøse verdensbilder er for mange en viktig kilde til å forstå våre liv som del av noe større. Det kristne verdensbildet tegner opp en helhet der skaperverket er villet, elsket og igangsatt av Gud. Mennesket er en del av skaperverket, og har samtidig et særskilt ansvar for det, som skapt i Guds bilde. Vi ble satt i en fruktbar hage til å dyrke og passe den. Menneskene er kalt til å leve i kjærlighet til Gud og sin neste. Som Guds barn blir vi alle søsken, og dette fellesskapet strekker seg over andre skillelinjer og på tvers av tid og rom. Dermed inkluderer nestekjærligheten også kommende generasjoner, og de som allerede nå rammes hardest av klimaendringer i andre deler av verden.

Må ikke kjærlighet til Skaperen også bety noe for vårt forhold til resten av skaperverket? Økoteologien argumenterer godt for at nestekjærlighetsbudet også inkluderer omsorg for naturen. Også frelseshistorien, om Jesus som kom til jorden for å gjenopprette relasjonen til Gud, rommer mer enn bare mennesker: «Alt det skapte» skal bli frigjort, understreker Romerbrevet kapittel 8.

Kanskje er det en sekularisert og avfortryllet verden, der ingenting er hellig, som tillater at naturen blir redusert til sin nytteverdi for mennesker.

Hvis ingenting er hellig
Dette er riktignok ikke den eneste måten å tolke kristentroen på. Kristendommen har blitt anklaget for å bidra til naturødeleggelser, siden den kan brukes til å legitimere menneskets herredømme over naturen. Og kristentro på sitt mest antroposentriske og dualistiske kan ha nettopp denne slagsiden: Hva gjør det om jorda går under, bare sjelene kommer til himmelen?

I nyere tid har flere teologer tilbakevist dette som kulturelt betingede misforståelser. Særlig i vestlig kristendom har dualisme, velstand og vekstrus lenge tåkelagt vår egentlige samhørighet med alt det skapte. Men i dagens kirke tar mange utfordringen fra de stadig mer presserende miljøproblemene, tørker støvet av klassisk forvalteransvar og nøysomhet, og er tydeligere grønne enn kanskje noen gang. Det er heller en sekularisert og avfortryllet verden, der ingenting er hellig, som tillater at naturen blir redusert til sin nytteverdi for mennesker.

For å makte å si nei til det selvsentrerte forbruksjaget og vekstkarusellen som undergraver livsgrunnlaget vårt, kan vi trenge en motvekt – noe å si et større ja til

Et annet utgangspunkt
En kristen tro på at naturen er skapt av Gud står i skarp kontrast til utilitarismen. I stedet for å verdsettes kun som nyttige ressurser for menneskers velstand, får naturen egenverdi i kraft av å være skapt, ønsket og elsket. Og hvorfor er vi mennesker her? Kristendommens svar på det løfter oss ut av en ren kamp for overlevelse. Hvis vår opprinnelse er Gud, og Gud er kjærlighet – da er vi ikke her bare for oss selv, men for å være medskapere og deltakere i denne altomfattende kjærligheten.

Og hvorfor er vi mennesker her? Kristendommens svar på det løfter oss ut av en ren kamp for overlevelse

En annen retning
De fleste politiske programmer tar for gitt at økonomisk vekst er et selvsagt mål. Og denne veksten skal tilsynelatende vare evig. Men i praksis utarmer veksten naturen, som beveger seg i kretsløp, ikke i piler som bare peker til himmels.

I et kristent evighetsperspektiv, derimot, er ikke målet økonomisk vekst, men shalom. Shalom er en helhetlig fred der alt står i sitt rette forhold til alt annet. Veien dit er gjenopprettede relasjoner, ikke bare mellom Gud og mennesker, og mellommenneskelig, men også med dyr og natur. Derfor skal både folk og fe og åkeren hvile på sabbaten. Da blir ikke målet å dyrke mer enn i fjor, men å forvalte livets gave, dyrke nok og dele rettferdig, mens vi tar godt vare på jorda og våre venner dyra.

Da blir ikke målet å dyrke mer enn i fjor, men å forvalte livets gave, dyrke nok og dele rettferdig, mens vi tar godt vare på jorda og våre venner dyra

En verdensvid bevegelse
Det er blitt sagt at kirka er verdens største miljøbevegelse – hvis den vil. Og vi kan ane potensialet: Hva kan det ikke bli av det, hvis et par milliarder mennesker med religiøs overbevisning lar omsorgen for skaperverket forme både hverdagsvalg og politiske valg?

I tillegg til den moralske tyngden religiøse ledere og leveregler har for mange, ligger det mye kraft i fellesskapet på grasrotplan. Religiøse fellesskap er viktige nettverk i det meste av verden, møteplasser som minner oss om hvor mye mer vi kan få til sammen enn alene. Kirkas selvforståelse som en verdensvid søskenflokk svarer godt til en klimatrussel som fordrer at vi handler kollektivt og over landegrensene. Vi som møtes i katedraler eller kapeller kan finne kraft i sanger, bønner og ritualer, som gir næring til å gå ut og gjøre det som kreves av oss i en verkende verden. Her er sårt tiltrengt håpsfellesskap og handlingsfellesskap å finne.

En nestekjærlighet som rommer skaperverket gir søppelsortering og sykling i regn og høstmørke en helt ny dimensjon.

Omstilling som omvendelse
Vi har lenge hørt om behovet for omstilling. FN-rapportene sier at vi nå må gjøre endringer som menneskeheten aldri før har sett maken til. Riktignok er mennesket en tilpasningsdyktig art, men nå går det for seint for å hindre klimakatastrofe. Hvordan skal vi klare å vende om i tide?

Omvendelse er et klassisk kristent fenomen som handler om at livet får en ny retning, og bygger på en overmenneskelig, ja, guddommelig kraft til endring. For å makte å si nei til det selvsentrerte forbruksjaget og vekstkarusellen som undergraver livsgrunnlaget vårt, kan vi trenge en motvekt – noe å si et større ja til. Helhjerta overgivelse. En indre drivkraft til å leve et annerledes liv enn før.

I «Surviving the Future» skrev den grønne tenkeren David Fleming at vi vil trenge noe annet enn den energikrevende vekstøkonomien for å holde samfunnet sammen. Noe større å delta i og hengi seg til, og som fyller livet med mening og gir den moralske styrken som trengs. Fleming foreslo at en kulturrik religion kunne gjøre jobben.

Hva kan det ikke bli av det, hvis et par milliarder mennesker med religiøs overbevisning lar omsorgen for skaperverket forme både hverdagsvalg og politiske valg?

Kjærlighet i klimakrisens tid
En nestekjærlighet som rommer skaperverket gir søppelsortering og sykling i regn og høstmørke en helt ny dimensjon. Da handler det ikke om plikt, men om å være med i Guds kjærlighetsbevegelse, med hele skaperverket som retning. For meg personlig oppleves dette som et kall.

For håpet gir seg ikke, og jeg har fortsatt troen. Jeg tror at vi er skapt til å leve i en kjærlighetsrelasjon til alt levende. Vi kjenner det når vårvind møter vinterblek hud, i duften av en blomstereng rett før sankthans, i smaken av eple rett fra treet, i lyden av fottrinn i nysnø. Vi er invitert til å danse med i en fantastisk helhet, i Guds store kjærlighetsrom – i det livgivende samspillet med naturen, andre mennesker og Gud, her vi hører hjemme.

Teksten ble først publisert i Harvest.

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!