Klimaungdommen nå til dags

Vi har alle vært unge, og de fleste av oss har følt et opprør, opprør mot det bestående, opprør mot det vi mener er urettferdig, opprør mot voksengenerasjonen, opprør mot ekskluderende holdninger, mot konformitet, klesstil og kulturuttrykk.

Dag Fedøy er kommunikasjonssjef i Helsingforskomiteen.

Mitt første opprør på 1980-tallet var at kristen ungdom også kunne spille rock. Så våknet det politiske engasjementet for rettferdighet med Band Aid, USA for Africa og Free Nelson Mandela. Jeg husker jeg nektet å handle på Shell fordi de solgte olje til apartheidregimet i Sør-Afrika. Og jeg meldte meg inn i KrFU på grunn av bistandspolitikken og kampen for en mer rettferdig verden.

Vi har nok alle historier om en tid vi gjorde opprør. Et tidspunkt hvor det skjer en oppvåkning, hvor vi ser rundt oss, og tenker: Dette vil jeg gjøre noe med!

Vi begynner nå å se konsekvensene av vår livsstil for kloden vår, for naturen, havet og dyrelivet. Dagens ungdomsopprør er et opprør for framtida til de som vokser opp. De ønsker en fremtidig klode uten en overhengende eksistensiell klimakrise.

Dagens ungdom gjør nå opprør mot den lite klimavennlige politikken Norge og verden har ført gjennom mange år. Som en stor oljenasjon har vi bygd oss opp som et rikt land. Velferdspolitikken vår er smurt med oljekroner, og vi har levd gode liv i vårt lille land. Men alle har ikke fått del i denne rikdommen. Og vi begynner nå å se konsekvensene av vår livsstil for kloden vår, for naturen, havet og dyrelivet. Dagens ungdomsopprør er et opprør for framtida til de som vokser opp. De ønsker en fremtidig klode uten en overhengende eksistensiell klimakrise. De ser det mange i foreldregenerasjonen har blitt for avslipte og bekymringsløse til å se, eller skal vil si – vil se.

Ungdommene våre møter motstand i dag også, slik som ved tidligere ungdomsopprør. Det forstyrrer vår tilværelse. Opprøret rokker ved «sånn det alltid har vært». De krever at vi skal prioritere annerledes, bruke penger på klimatiltak og si nei takk til mer penger i statskassa. At de tør! Når ungdom arrangerer klimabrøl og skolestreik, når de engasjerer seg i klimakampen og sier til tydelig fra til politikere, til næringslivet og til generasjonen ungdommen kaller «babyboomers», da vokser motstanden. Noe kaller ungdommene «klimafanatikere» og mener de er urealistiske idealister. Kutter vi i oljeproduksjonen ødelegger vi jo velferdsstaten. Det går jo ut over ungdommen selv.

Jeg tror grunnen er så enkel at hvis vi ikke tar vare på kloden vår og stanser klimaendringene, så ødelegger vi framtiden for ungdommen.

Ja, det gjør kanskje det. Men dagens ungdom virker å være villige til det. Jeg tror grunnen er så enkel at hvis vi ikke tar vare på kloden vår og stanser klimaendringene, så ødelegger vi framtiden for ungdommen. Dette rammer jo hele livsgrunnlaget for menneskeheten. På grunn av klimaendringene og nedbygging av natur kan vi oppleve matmangel, mangel på rent vann, mindre fisk i havet, utdøende dyrearter, naturkatastrofer, massemigrasjon, pandemier, konflikter og destabilisering av verdenssamfunnet.

Jeg tror ungdommen er opptatt av sin framtid. De ser det globale bildet, ikke kun det lokale. Mange har sagt at verden har blitt mindre med den digitale utviklingen. Med Covid-19 ser vi det samme. I en global pandemi er ingen trygge før alle er trygge. Vi er EN verden – og vi har et FELLES ansvar for å ta vare på den. Da blir det litt smått å sitte i lille Norge og tviholde på oljepengene våre mens verden faller fra hverandre. Det er dagens ungdomsopprør.

Kirken har ofte tatt et etisk ansvar og gått foran opp gjennom tidene. Den har alltid vært en omformende kraft i samfunnet. Det på grunn av den kirkelige diakoni at vi fikk ordninger hvor mennesker som falt utenfor samfunnet ble tatt vare på. Kirken har startet skoler og organisert helsetilbud for fattige og marginaliserte. Kirken har løftet blikket ut over landets grenser for å bekjempe fattigdom og nød i verden. Nå kan kirken gå foran og vise vei i kampen for å ta vare på skaperverket vi er satt til å forvalte. Jeg er glad for at både Den norske kirke og flere andre kirker og trossamfunn tar stilling i klimaspørsmålet og viser en tydelig støtte til ungdommene våre i vår tids store kamp.

Vi må bygge en allianse med ungdommene våre. Som voksne må vi stå opp for deres framtid.

Men veien er fylt med torner. Ungdommene mener mange politikere ikke gjør nok for å stoppe klimaendringene. Opplevelsen er at de ikke forstår alvoret og handler raskt nok. Men motstanden i noen miljøer er også stor. Vi ser høyrepopulister og klimafornektere gå sammen for å kjempe mot å ta klimapolitiske grep. De vil ikke lytte til FNs klimapanel og all verdens forskere. De putter fingrene langt inn i øregangene og skriker fake news. De angriper ungdommene våre i sosiale medier, og henger ut alle som mener noe annet enn dem. De skremmer ikke minst ungdom og unge kvinner fra å delta i samfunnsdebatten og bruker en tone og en ordbruk som de kanskje aldri ville brukt face-to-face med andre mennesker.

Vi må bygge en allianse med ungdommene våre. Som voksne må vi stå opp for deres framtid. Vi må ta samtalene på vår vei, vi må si ifra når vi mener noen tråkker over grensen, vi må delta i samfunnsdebatten. Mange snakker om at den tause majoritet forstår klimautfordringen og er enig i at vi må gjøre noe. Utfordringen til deg er da å heve stemmen og si hva du mener, i hverdagen, på foreldremøtet, i kirka, i idrettslaget, på Facebook, til naboen. Hvis de fleste sitter stille og ikke sier noe, er jeg redd at klimamotstanden øker. Det hjelper ingen å tenke at ungdommene er noen opprørske og modige friskuser, mens vi i foreldregenerasjonen stilltiende går videre. Det har ikke verden og menneskeheten råd til. Fordi denne gangen er ungdomsopprøret dypt alvorlig. Denne gangen handler opprøret om hele vår framtid. Så hva gjør vi, foreldregenerasjonen nå til dags?

Av Dag Fedøy, kommunikasjonssjef i Helsingforskomiteen

Previous

Next

Legg til kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Ønsker du å dele?

Gjerne del dette innlegget med dine venner!